Noen som har fått en diagnose på det?
Jeg har siden i fjor høst vært med på dagbehandlignsnettverk, det er gruppeterapi som går over 18 uker 2 hele dager i uka.
Men før jeg begynte på dette måtte jeg fylle ut en hel haug med div skjema, også et skjema som gikk på personlighetsforstyrrelser.
Nå er jo det noe de fleste tenker på som psykopater, shcizoide osv, men det finnes flere. Kan lese om de her: http://www.nettpsykologene.no/personlig.htm
Jeg var rett innen for diagnose feltet for unnvikende (engstelig) personlighetsforstyrrelse. Er vist den mest vanlige her i norge, noe som ikke kom som en bombe, vi er jo et generelt sky folkeslag.
Kan minne mye om sosial angst, men det er store forskjeller. Jeg liker rett og slett ikke å omgås mange personer, jeg trivest best med en liten omgangskrets og få folk og forholde meg til. Jeg blir sliten i sosiale lag og jeg tenker mye både før, under og etter jeg har vært ute blandt folk. Det jeg bekymrer meg for er hva de tenker om meg, sa jeg noe jeg ikke burde sagt, prøvde noen bare å være hyggelig uten at jeg la merke til det, avviste jeg noen, var jeg frekk osv osv. Jeg vet og har fått høre nå at jeg alltid har virket kald og overlegen over for andre, særlig rundt folk jeg ikke kjenner. Det er skjoldet mitt, ingen gidder å snakke med en sur arrogant person, innerst inne føler jeg meg egentlig liten og mindreverdig og ser helst at folk lar meg være i fred.
Men likevel prøver jeg når jeg må og være åpen og hyggelig. Men det skal så lite til før jeg begynner å trekke meg tilbake og blir mer tilbakholden. Bare en liten uskyldig kommentar eller at noen sier noe som ikke har med meg å gjøre i det hele tatt, kan være nok til at jeg velger å ikke snakke med andre. Andre tar det lett som om jeg ikke liker dem eller at jeg rett og slett bare er grinete.
Jeg har alltid vært sånn, venner skal det mye til at jeg får meg, jeg bruker laaaang tid på å bli fortolig med noen, og det skal lite til før jeg føler meg avist. Når jeg treffer folk på kurs el, så tar jeg ikke kontakt med folk når kurset er ferdig, samme hvor godt vi kom overens under kurset, for meg er det mest naturlige å fortsette livet uten den nye personen i livet mitt.
PÅ en måte er det greit å få en diagnose på mine sosiale problem, men igjen så er det en nedtur. Jeg håpte dette var noe som kunne behandles så jeg kunne leve et normalt sosialt liv. Men problemet med personlighetsforstyrrelser er at de er en stor del av den du er, det kan "behandles" så en kanskje får det litt lettere, men det vil uansett alltid være en del av deg.
De med sosial angst kan bli helt friske ved å utsette seg for det de er redd for, under kontrolerte forhold så klart. Jeg er ikke redd for folk, jeg vil bare ha minst mulig med dem å gjøre.
Andre som sliter med noe av det samme, eller som selv har en annen personlighetsforstyrrelse?
Jeg har siden i fjor høst vært med på dagbehandlignsnettverk, det er gruppeterapi som går over 18 uker 2 hele dager i uka.
Men før jeg begynte på dette måtte jeg fylle ut en hel haug med div skjema, også et skjema som gikk på personlighetsforstyrrelser.
Nå er jo det noe de fleste tenker på som psykopater, shcizoide osv, men det finnes flere. Kan lese om de her: http://www.nettpsykologene.no/personlig.htm
Jeg var rett innen for diagnose feltet for unnvikende (engstelig) personlighetsforstyrrelse. Er vist den mest vanlige her i norge, noe som ikke kom som en bombe, vi er jo et generelt sky folkeslag.
Kan minne mye om sosial angst, men det er store forskjeller. Jeg liker rett og slett ikke å omgås mange personer, jeg trivest best med en liten omgangskrets og få folk og forholde meg til. Jeg blir sliten i sosiale lag og jeg tenker mye både før, under og etter jeg har vært ute blandt folk. Det jeg bekymrer meg for er hva de tenker om meg, sa jeg noe jeg ikke burde sagt, prøvde noen bare å være hyggelig uten at jeg la merke til det, avviste jeg noen, var jeg frekk osv osv. Jeg vet og har fått høre nå at jeg alltid har virket kald og overlegen over for andre, særlig rundt folk jeg ikke kjenner. Det er skjoldet mitt, ingen gidder å snakke med en sur arrogant person, innerst inne føler jeg meg egentlig liten og mindreverdig og ser helst at folk lar meg være i fred.
Men likevel prøver jeg når jeg må og være åpen og hyggelig. Men det skal så lite til før jeg begynner å trekke meg tilbake og blir mer tilbakholden. Bare en liten uskyldig kommentar eller at noen sier noe som ikke har med meg å gjøre i det hele tatt, kan være nok til at jeg velger å ikke snakke med andre. Andre tar det lett som om jeg ikke liker dem eller at jeg rett og slett bare er grinete.
Jeg har alltid vært sånn, venner skal det mye til at jeg får meg, jeg bruker laaaang tid på å bli fortolig med noen, og det skal lite til før jeg føler meg avist. Når jeg treffer folk på kurs el, så tar jeg ikke kontakt med folk når kurset er ferdig, samme hvor godt vi kom overens under kurset, for meg er det mest naturlige å fortsette livet uten den nye personen i livet mitt.
PÅ en måte er det greit å få en diagnose på mine sosiale problem, men igjen så er det en nedtur. Jeg håpte dette var noe som kunne behandles så jeg kunne leve et normalt sosialt liv. Men problemet med personlighetsforstyrrelser er at de er en stor del av den du er, det kan "behandles" så en kanskje får det litt lettere, men det vil uansett alltid være en del av deg.
De med sosial angst kan bli helt friske ved å utsette seg for det de er redd for, under kontrolerte forhold så klart. Jeg er ikke redd for folk, jeg vil bare ha minst mulig med dem å gjøre.
Andre som sliter med noe av det samme, eller som selv har en annen personlighetsforstyrrelse?
