Partneren deres, er de involvert?

KimaGreggs

Glad i forumet
Desemberlykke 2018
Som førstegangsgravid synes jeg alt som skjer nå er veldig overveldende. Jeg tenker på det hele tida, jeg kjenner det på kroppen, jeg bekymrer meg og stresser sikkert altfor mye for alt som kan gå galt.

Mannen min kommer til å bli verdens beste pappa, men foreløig sliter jeg med å få mannen min til å forstå hvorfor jeg er litt irrasjonell, hvorfor jeg er bekymra, hva jeg føler og hva jeg tenker på. Og har lyst til at han skal «delta» sånn at jeg føler at vi er to om dette. At vi er på lag liksom. Men han googler jo ingenting. Han er helt uinteressert i hva jeg kan spise og ikke. Han bare venter at jeg skal google og fortelle han ting. Han skjønner ikke hvorfor hva jeg kan spise og ikke angår hanD Han tar ikke eierskap til det som foregår inni magen min og det fører til at jeg noen ganger føler meg litt «ensom».

Nå har jeg tvunget han til å laste ned preglife, så han kan holde seg oppdatert.. haha.

Hvordan er det med partnerne deres? Er de allerede involvert eller lar de dere dure på for dere selv foreløpig? Har dere eventuelt tips til hvordan man kan få partneren mer involvert?
 
Dette blir min og samboers 2 barn. Han har 2 fra før og jeg 1. Og han aldri vært så interessert noen av gangene [emoji23] men han er med på UL og timer på sykehuset om det er noe. JM drar jeg alene til. Men når terminen nærmer seg, da blir han mer spent osv. Han har aldri vært en som tar på magen og er helt der. Men han var en helt fantastisk partner å ha på fødestua! Kunne ikke bedt om bedre støtte [emoji173] han er typen som tenker mye og ikke snakker om så mye og kan derfor virke litt kald og like gyldig. Men jeg vet at det er mye som skjer oppi hodet hans som jeg ikke vet [emoji4] så det er hans måte å håndtere mye på også prøver jeg å respektere dette. Men vært mange ganger etter fødselen hvor vi har sitti å pratet om graviditeten og fødselen hvor det har kommet frem mye tanker og følelser som han har gått med [emoji4]
 
Som førstegangsgravid synes jeg alt som skjer nå er veldig overveldende. Jeg tenker på det hele tida, jeg kjenner det på kroppen, jeg bekymrer meg og stresser sikkert altfor mye for alt som kan gå galt.

Mannen min kommer til å bli verdens beste pappa, men foreløig sliter jeg med å få mannen min til å forstå hvorfor jeg er litt irrasjonell, hvorfor jeg er bekymra, hva jeg føler og hva jeg tenker på. Og har lyst til at han skal «delta» sånn at jeg føler at vi er to om dette. At vi er på lag liksom. Men han googler jo ingenting. Han er helt uinteressert i hva jeg kan spise og ikke. Han bare venter at jeg skal google og fortelle han ting. Han skjønner ikke hvorfor hva jeg kan spise og ikke angår hanD Han tar ikke eierskap til det som foregår inni magen min og det fører til at jeg noen ganger føler meg litt «ensom».

Nå har jeg tvunget han til å laste ned preglife, så han kan holde seg oppdatert.. haha.

Hvordan er det med partnerne deres? Er de allerede involvert eller lar de dere dure på for dere selv foreløpig? Har dere eventuelt tips til hvordan man kan få partneren mer involvert?

Vet godt hvordan du har det. Fant dessverre ingen løsning. Min er jo en ganske firkanta mann oppi hodet. Ikke noe følelsesmenneske, ikke spesielt ettertenksom og empatien kommer bare når den ser tårer.

Første svangerskapet er veldig spesielt. Du føler deg alene i noe som er helt nytt, skummelt, spennende, fantastisk osv. Klart det er sårt. Du bør jo fortelle ham det, men sånn genuin interesse kan du nok ikke forvente.

Var så misunnelig på venninnene mine som fortalte at mannen leste høyt fra gravidapp/bok på senga fra uke til uke og spent ventet på spark fra magen.
 
Dette er vår første sammen, og han er mer bekymra enn meg og han er utrolig omsorgsfull og klengete. Mer enn normalt.
Jeg er derimot helt motsatt, hehe, men han skjønner det når jeg forklarer at jeg ikke er så hypp på sånn klenging.
Men han Googler ingenting, ikke som jeg veit, han er flink til å spørre. Ikke at jeg er ekspert, men jeg har gjort det 5 ganger før.

Men jeg veit jo ikke hvordan han blir utover i svangerskapet, hvis spiren klorer seg fast.

Men tror det er viktig å si fra, sånn at det ikke oppstår noen missforståelser. Si hva du tenker, eller spør han hva han tenker. Noen ganger faller det liksom ikke helt for mannfolk, om du skjønner ;)
 
Han er veldig involvert. Snakker mye om barnet. Han kommer. Nok til å bli med på en del kontroller og ultralyder :) tror ikke han helt skjønner hvor engstelig jeg er for at noe skal gå galt da[emoji1] han er veldig optimist over at dette skal gå bra og det er jo fint det da[emoji173]️
 
Hmm.. er nok litt rart for disse mennene.. de "kjenner det ikke på kroppen" slik som vi gjør..
Min er veldig spent og spør masse [emoji2] han ringte for å spørre om jeg kunne spise spagetti og kjøttsaus eller om jeg MÅTTE ha masse grønnsaker til hver middag [emoji23] [emoji23]
 
Føler han er involvert og engasjerer seg, fått han til å laste preglife jeg også:hilarious: men tror unsett det blir noe helt annet for oss som går å kjenner på kroppen heeele tiden. Hadde jeg kunnet bestemme hadde vi nok diskutert baby, tanker, følelser, fødsel, de første ukene, amming osv hele tiden, men skjønner at det kan bli litt voldtsomt for han også:p Men i bunn og grunn er jeg veldig fornøyd med engasjementet hans :) første gang for oss begge forresten. Og jeg tenker masse på det hele tiden jeg også, med mange bekymringer. Tror kanskje det blir litt mer virkelig for mennene etter første ultralyd, når magen begynner å vokse osv. Hvertfall det mannen sier hos meg :)
 
Jeg er så heldig som har en mann som følger med. Jeg lastet ned tre gravidapper til han, forteller om alt av plager og det jeg kjenner på kroppen for at han skal forstå hva jeg går gjennom og føle at jeg inkluderer han. Hehe! Han får mye informasjon!xsmile9
 
Gubben her er veldig involvert! Han har hatt lyst på barn i ganske mange år også, da. Og når han i tillegg finner seg ei kjerring som har en kropp som synes forplantning er oppskrytt, så er han rett og slett overlykkelig når det endelig ser litt lyst ut. Men akkurat som meg er han også veldig redd for at det skal gå galt, så han tørr liksom ikke helt å håpe han heller. Når jeg begynte å blø i morges, så fant vi fort ut at begge to hadde nok gledet seg mer enn vi vil innrømme, for det kom mye tårer fra begge to. Håper så inderlig vi får beholde den lille julegaven vår :love7
 
Jeg er heldig og takknemlig for at jeg har en mann som er veldig på! Han er nesten litt «for mye» - får ikke lov til å bære poser en gang.. [emoji23] Til tross for at jeg ikke har noen plager bortsett fra puppene[emoji28] Kan til tider bli mye - han er overlykkelig for å bli pappa men livredd for å miste! Sånn virkelig... Men han er bare skjønnas!
 
Han eg bor ilag med e bare fint nødt til å bli informert om alt enten han vil eller ikkje ☺️ Men han e veldig flink og støttende i utgangspunktet, så ❤️
 
Syns egentlig mannen min har støttet meg fint :) Spesielt i forhold til at det har blitt mer på han med matlaging og alt som følger med å ha en treåring siden jeg er så hinsides sliten hele tiden. I tillegg er jeg hormonell med kort lunte. Er sikkert ingen fest for han akkurat!
 
Dette blir nr 3, og bare kommet til uke 4. Med nr 1 så var han med på alle kontrollene, ul osv. Mest fordi han gikk arbeidsledig og derfor hadde mulighet. Med nr 2 var han med om mulighet innimellom jobb. Denne gang er jeg heldig om han fikser seg fri på oul når den tid kommer. Men han har egentlig sjelden engasjert seg noe særlig med å følge med på utviklingen i svangerskapet sånn sett. Synes det er spennende å kjenne spark osv, blir med og handler inn utstyr osv men tar ikke så mye iniativ til å finne ut ting selv
 
Som førstegangsgravid synes jeg alt som skjer nå er veldig overveldende. Jeg tenker på det hele tida, jeg kjenner det på kroppen, jeg bekymrer meg og stresser sikkert altfor mye for alt som kan gå galt.

Mannen min kommer til å bli verdens beste pappa, men foreløig sliter jeg med å få mannen min til å forstå hvorfor jeg er litt irrasjonell, hvorfor jeg er bekymra, hva jeg føler og hva jeg tenker på. Og har lyst til at han skal «delta» sånn at jeg føler at vi er to om dette. At vi er på lag liksom. Men han googler jo ingenting. Han er helt uinteressert i hva jeg kan spise og ikke. Han bare venter at jeg skal google og fortelle han ting. Han skjønner ikke hvorfor hva jeg kan spise og ikke angår hanD Han tar ikke eierskap til det som foregår inni magen min og det fører til at jeg noen ganger føler meg litt «ensom».

Nå har jeg tvunget han til å laste ned preglife, så han kan holde seg oppdatert.. haha.

Hvordan er det med partnerne deres? Er de allerede involvert eller lar de dere dure på for dere selv foreløpig? Har dere eventuelt tips til hvordan man kan få partneren mer involvert?
Gubben min googler ikke noe særlig. Han er ganske rasjonell og jordnær. Han vet at ettersom jeg følger de vanlige reglene så er det lite jeg/vi kan gjøre for å unngå å miste.

Er det noe jeg ikke kan spise som vi vanligvis spiser sammen så sier jeg ifra, og han husker på å eventuelt ikke lage det til meg.
Han prøver å passe på at jeg ikke stresser for mye, han har litt ekstra tålmodighet med den korte lunta mi og er generelt sett bare god med meg.
Noe han alltid er ;)

Første svangerskapet var jeg veldig bekymret og han gjorde selvfølgelig det han kunne for å berolige meg. Det gjør han fortsatt, men så har jo vi vært igjennom den jævligste berg og dalbanen allerede. Han syns det var gøy at magen vokste og hadde begynt å prate litt til babyen (vel og bemerke når jeg sov:joyful:).
Han var selvfølgelig fra seg da vi måtte igjennom senaborten, men har sagt i ettertid at selv om vi kom til uke 19 så hadde han ikke begynt å utvikle et veldig forhold til frøkna og det aller verste var å se hvor knust jeg var.
Så vi er vel egentlig litt forsiktig med å knytte oss begge to..

Det jeg vil frem til er at det for mange er vanskelig å ta så mye stilling til frøet før man "merker" det selv (voksende mage, spark osv).
 
Back
Topp