Pappadepresjon

[*Håpefull*]

Hei

Noen av dere som har erfaringer med pappa sin depresjon relatert til fødsel/å bli far?
Hvor lenge varte det, hvordan utartet det seg, hvilke grep gjorde dere, hva kan jeg som ektefelle gjøre for å være best mulig støttende og "alt dette" uten at det tærer altfor mye på ekteskapet?

Hva har funket best for dere? Babyen vår er 4 mnd nå og jeg merker allerede forbedring og håper på at det blir bedre og bedre men det er nokså tøft mens det står på...

Del gjerne erfaringer med oss som vi begge kan ha nytte av å lese om Takk

 

[Annemor93]

Hei

Noen av dere som har erfaringer med pappa sin depresjon relatert til fødsel/å bli far?
Hvor lenge varte det, hvordan utartet det seg, hvilke grep gjorde dere, hva kan jeg som ektefelle gjøre for å være best mulig støttende og "alt dette" uten at det tærer altfor mye på ekteskapet?

Hva har funket best for dere? Babyen vår er 4 mnd nå og jeg merker allerede forbedring og håper på at det blir bedre og bedre men det er nokså tøft mens det står på...

Del gjerne erfaringer med oss som vi begge kan ha nytte av å lese om Takk

Ville kanskje ikke kalt det vi hadde noe form for deprasjon men at det var helt omvendt av hvordan det er nå er sikkert og visst. Her hjalp det utrolig på når lillemor ble eldre rett og slett. De første 3-4 månedene føltes det som vi såvidt fikk hodet over vann.
Når hun bikket 3 måneder ble det bedre og bedre for hver uke som gikk og etter 4 måneder fikk vi tilbake normalt humør, tankesett, meninger og parforhold litt etter litt.

Jeg er oppvokst med familiemedlemmer som har forskjellige jobber innen psykiatri og jeg hadde en veldig stor forståelse for at jeg og forloveden er ganske forskjellige når det kom til graviditeten, fødselen og ikke minst babyen. Jeg hadde et utrolig sterkt beskytter instinkt ovenfor vår lille med en gang og hadde ønsket meg barn i mange år allerede så for meg var dette akkurat det jeg ønsket men for forloveden hadde han sett for seg minst 10-15 år til uten barn og han følte at han hadde et liv og at barn på en måte sluttet det. Da var det over liksom.
Det som fungerte og fortsatt fungerer for oss er at det er jeg som har mest med vår lille å gjøre nå når hun er såpass liten og jeg er hjemme i permisjon, det blir naturlig sånn uansett siden jeg ammer og er hjemme.
Han får fortsatt drive med fritidsaktiviteten sin og i helgene passer vi på å ha familietid sammen vi tre.

Nå er vår lille snart 7 måneder og vi har hatt flere ordentlige samtaler og skjønt at det har hjulpet han masse. (han er klar for flere barn)
Vi har skjønt også nå i ettertid at det var smart av oss å ikke ta opp noe veldig vanskelig imens vi var midt i stormen, nå bare noen måneder senere er det vi følte da ikke noe vi tenker på lenger.

Nå skal jeg verken si eller råde til å ikke snakke med hverandre, for det er viktig med kommunikasjon, men som tips så kan det være mye dere kjenner på nå som absolutt ikke kommer til å streife tankene om bare noen måneder.
Om det skulle bli en samtale eller diskusjon så kanskje bare hør på hverandre, forstå selv om dere kanskje ikke egentlig forstår og lev med litt 'fake it until you make it' holding.

Jeg håper det bare går bedre for dere fra nå av

 

[*Håpefull*]

Ville kanskje ikke kalt det vi hadde noe form for deprasjon men at det var helt omvendt av hvordan det er nå er sikkert og visst. Her hjalp det utrolig på når lillemor ble eldre rett og slett. De første 3-4 månedene føltes det som vi såvidt fikk hodet over vann.
Når hun bikket 3 måneder ble det bedre og bedre for hver uke som gikk og etter 4 måneder fikk vi tilbake normalt humør, tankesett, meninger og parforhold litt etter litt.

Jeg er oppvokst med familiemedlemmer som har forskjellige jobber innen psykiatri og jeg hadde en veldig stor forståelse for at jeg og forloveden er ganske forskjellige når det kom til graviditeten, fødselen og ikke minst babyen. Jeg hadde et utrolig sterkt beskytter instinkt ovenfor vår lille med en gang og hadde ønsket meg barn i mange år allerede så for meg var dette akkurat det jeg ønsket men for forloveden hadde han sett for seg minst 10-15 år til uten barn og han følte at han hadde et liv og at barn på en måte sluttet det. Da var det over liksom.
Det som fungerte og fortsatt fungerer for oss er at det er jeg som har mest med vår lille å gjøre nå når hun er såpass liten og jeg er hjemme i permisjon, det blir naturlig sånn uansett siden jeg ammer og er hjemme.
Han får fortsatt drive med fritidsaktiviteten sin og i helgene passer vi på å ha familietid sammen vi tre.

Nå er vår lille snart 7 måneder og vi har hatt flere ordentlige samtaler og skjønt at det har hjulpet han masse. (han er klar for flere barn)
Vi har skjønt også nå i ettertid at det var smart av oss å ikke ta opp noe veldig vanskelig imens vi var midt i stormen, nå bare noen måneder senere er det vi følte da ikke noe vi tenker på lenger.

Nå skal jeg verken si eller råde til å ikke snakke med hverandre, for det er viktig med kommunikasjon, men som tips så kan det være mye dere kjenner på nå som absolutt ikke kommer til å streife tankene om bare noen måneder.
Om det skulle bli en samtale eller diskusjon så kanskje bare hør på hverandre, forstå selv om dere kanskje ikke egentlig forstår og lev med litt 'fake it until you make it' holding.

Jeg håper det bare går bedre for dere fra nå av

Tuusen tusen takk for at du delte! Dette ligner veldig på situasjonen vi har her hjemme også... Har funnet ut at det ikke er så lurt å ta opp ting som er vanskelig og utfordrende, hvertfall ikke mye av det da blir det fort veldig ubehagelig krangling...Er noe med det å krangle mens man allerede er litt sliten og trøtt fra før og da bruke overskuddet på å "rydde opp" i hverdagen og liksom skal ordne opp i ting...det funker dårlig..Her gjelder det å svelge noen kameler og velge sine "kamper"....Det er som du sier dumt å fokusere på altfor mye av det som ikke fungerer opptimalt og heller tenke at dette sannsynligvis er en fase og vil gå over når ting blir litt enklere. Småbarnsperioden er jo krevende og en stor omveltning, særlig da for fedre som egentlig kanskje ikke var like klar for papparollen som vi kanskje var klar for mammarollen...

Det går litt bedre nå heldigvis..men jeg kjenner at jeg klikker inni meg av og til da jeg syns han kan være litt egoistisk og sette sine behov først mye enda, men det er blitt mye bedre enn det har vært. I dag skremte jeg han litt og sa at "jeg ikke orker dette mer, "oss to" og at han kun skal sette seg selv først såpass ofte". Da var han rask med å "hente seg inn igjen" og dagen ble bra Vi har det veldig fint oss to imellom, og som nevnt så begynner det å bli bedre og bedre generelt, nå er hun 4,5 mnd så jeg ser bare lysere og lysere på ting, spesielt da siden jeg merker en gradvis bedring fra hans side
Jeg forstår han jo også da...det var nok lettere for meg å bli mamma enn det var for an å bli pappa, men det er jo viktig å spille hverandre gode og det er ikke så lett å spille han god når han har hatt en sånn holdning...det smitter så over på meg, men prøver å heve meg over det og gjøre det hyggelig mellom meg og datteren min og på en måte vise han at det går an å kose seg og ha det gøy med henne, lære han litt opp på ett vis

Å gå fra hverandre er uaktuelt og har ikke streifet meg sånn på ekte men det er som du sier: ikke lurt å ta noen drastiske valg når man er i denne perioden, selvom det av og til kan sies og tenkes mange rare ting som man egentlig ikke mener når samlivet og kroppen får prøvd seg som det gjør i denne delen av livet

 

[Annemor93]

Tuusen tusen takk for at du delte! Dette ligner veldig på situasjonen vi har her hjemme også... Har funnet ut at det ikke er så lurt å ta opp ting som er vanskelig og utfordrende, hvertfall ikke mye av det da blir det fort veldig ubehagelig krangling...Er noe med det å krangle mens man allerede er litt sliten og trøtt fra før og da bruke overskuddet på å "rydde opp" i hverdagen og liksom skal ordne opp i ting...det funker dårlig..Her gjelder det å svelge noen kameler og velge sine "kamper"....Det er som du sier dumt å fokusere på altfor mye av det som ikke fungerer opptimalt og heller tenke at dette sannsynligvis er en fase og vil gå over når ting blir litt enklere. Småbarnsperioden er jo krevende og en stor omveltning, særlig da for fedre som egentlig kanskje ikke var like klar for papparollen som vi kanskje var klar for mammarollen...

Det går litt bedre nå heldigvis..men jeg kjenner at jeg klikker inni meg av og til da jeg syns han kan være litt egoistisk og sette sine behov først mye enda, men det er blitt mye bedre enn det har vært. I dag skremte jeg han litt og sa at "jeg ikke orker dette mer, "oss to" og at han kun skal sette seg selv først såpass ofte". Da var han rask med å "hente seg inn igjen" og dagen ble bra Vi har det veldig fint oss to imellom, og som nevnt så begynner det å bli bedre og bedre generelt, nå er hun 4,5 mnd så jeg ser bare lysere og lysere på ting, spesielt da siden jeg merker en gradvis bedring fra hans side
Jeg forstår han jo også da...det var nok lettere for meg å bli mamma enn det var for an å bli pappa, men det er jo viktig å spille hverandre gode og det er ikke så lett å spille han god når han har hatt en sånn holdning...det smitter så over på meg, men prøver å heve meg over det og gjøre det hyggelig mellom meg og datteren min og på en måte vise han at det går an å kose seg og ha det gøy med henne, lære han litt opp på ett vis

Å gå fra hverandre er uaktuelt og har ikke streifet meg sånn på ekte men det er som du sier: ikke lurt å ta noen drastiske valg når man er i denne perioden, selvom det av og til kan sies og tenkes mange rare ting som man egentlig ikke mener når samlivet og kroppen får prøvd seg som det gjør i denne delen av livet

Så godt å lese at det er på bedringens vei Det er akkurat som du skriver, småbarnstiden er hard og en skikkelig omveltning. Her i hus var det vanskelig å få tildelt nye roller. Jeg er en veldig 'gjør alt selv' person, men jeg måtte lære meg å spørre om hjelp fra forloveden og han måtte lære seg å se hva som trengs å bli gjort. Han jobber med det

Det er jo noen som er heldige (de orker jeg ikke høre fra) men jeg vil tro de aller fleste må finne seg selv litt på nytt, omstille seg på dette nye livet og ikke minst at parforholdet er annerledes enn det var før.

Det er vel også ganske naturlig at vi kvinner har en annen tilknytning til babyen enn fedre ofte. Spesielt om man er relativt unge. Jeg har jo også mye erfaring fra det å ha nieser og nevøer som jeg har hatt mye "ansvar" for der forloveden på sin side aldri har f.eks sittet barnevakt for små barn, mye mindre babyer.

Den lille livs regelen om at man må lære samtidig som man gjør passer vel egentlig ikke bedre enni sammenheng med å skulle få et barn for første gang. Det er ingen vei utenom og ingen barn er like men det går seg til.
Nå har jeg ingen erfaringer å dele fra å skulle f.eks ha en 3 eller 5 åring i fremtiden siden vi ikke er kommet så langt ennå men slik det ser ut nå i forhold til for bare noen måneder siden så ser jeg veldige lyst og positivt på det

 

[*Håpefull*]

Så godt å lese at det er på bedringens vei Det er akkurat som du skriver, småbarnstiden er hard og en skikkelig omveltning. Her i hus var det vanskelig å få tildelt nye roller. Jeg er en veldig 'gjør alt selv' person, men jeg måtte lære meg å spørre om hjelp fra forloveden og han måtte lære seg å se hva som trengs å bli gjort. Han jobber med det

Det er jo noen som er heldige (de orker jeg ikke høre fra) men jeg vil tro de aller fleste må finne seg selv litt på nytt, omstille seg på dette nye livet og ikke minst at parforholdet er annerledes enn det var før.

Det er vel også ganske naturlig at vi kvinner har en annen tilknytning til babyen enn fedre ofte. Spesielt om man er relativt unge. Jeg har jo også mye erfaring fra det å ha nieser og nevøer som jeg har hatt mye "ansvar" for der forloveden på sin side aldri har f.eks sittet barnevakt for små barn, mye mindre babyer.

Den lille livs regelen om at man må lære samtidig som man gjør passer vel egentlig ikke bedre enni sammenheng med å skulle få et barn for første gang. Det er ingen vei utenom og ingen barn er like men det går seg til.
Nå har jeg ingen erfaringer å dele fra å skulle f.eks ha en 3 eller 5 åring i fremtiden siden vi ikke er kommet så langt ennå men slik det ser ut nå i forhold til for bare noen måneder siden så ser jeg veldige lyst og positivt på det

Det er så likt sånn som vi har det her altså Jeg syns også det er vanskelig å spørre om "hjelp" og det er ikke alltid mannen automatisk ser hva som må gjøres, men her har jeg bare måttet bli bedre på å si fra hvilke behov jeg har. Og ja, det er en skikkelig stor omveltning i livet dette med å bli foreldre, nye sko/roller skal fylles og det er totalt uvant å bare "hoppe inn i" foreldrerollen..Heldigvis blir den mer og mer naturlig etterhvert som ukene og mnd går, men det er et vanvittig stort steg ja. Først var hun bare et fremmed vesen som hadde kommet til oss som vi begge brukte ganske lang tid på å venne oss til, ikke minst tanken på at dette var for alltid. Det var helt rart å få henne i livet og her skulle hun være permanent. Det var litt som å få på seg en tvangstrøye ser jeg for meg Nå høres jeg helt gærn ut, haha, men det var en meget rar opplevelse dette med å bli foreldre, særlig sikkert da for første gang. Neste gang så er man jo allerede foreldre og den "kneika" slipper man og den sjokkopplevelsen og de mange ulike inntrykkene og følelsene som møter en. Da har man vært gjennom det så sånn sett er jeg jaffall ikke helt skremt fra å skulle få flere barn Utrolig godt å høre at man ikke står alene om dette og at flere føler og opplever sånn som vi har kjent på

 

[Annemor93]

Det er så likt sånn som vi har det her altså Jeg syns også det er vanskelig å spørre om "hjelp" og det er ikke alltid mannen automatisk ser hva som må gjøres, men her har jeg bare måttet bli bedre på å si fra hvilke behov jeg har. Og ja, det er en skikkelig stor omveltning i livet dette med å bli foreldre, nye sko/roller skal fylles og det er totalt uvant å bare "hoppe inn i" foreldrerollen..Heldigvis blir den mer og mer naturlig etterhvert som ukene og mnd går, men det er et vanvittig stort steg ja. Først var hun bare et fremmed vesen som hadde kommet til oss som vi begge brukte ganske lang tid på å venne oss til, ikke minst tanken på at dette var for alltid. Det var helt rart å få henne i livet og her skulle hun være permanent. Det var litt som å få på seg en tvangstrøye ser jeg for meg Nå høres jeg helt gærn ut, haha, men det var en meget rar opplevelse dette med å bli foreldre, særlig sikkert da for første gang. Neste gang så er man jo allerede foreldre og den "kneika" slipper man og den sjokkopplevelsen og de mange ulike inntrykkene og følelsene som møter en. Da har man vært gjennom det så sånn sett er jeg jaffall ikke helt skremt fra å skulle få flere barn Utrolig godt å høre at man ikke står alene om dette og at flere føler og opplever sånn som vi har kjent på

Nei, du/dere er så absolutt ikke alene Det er kanskje ikke så mange som tør å si noe så veldig høyt for det kan føles som man blir litt "tvunget" til å skulle føle at det er det flotteste i hele verden fra første stund, elske babyen høyere enn livet selv fra det sekundene h*n blir født, alt faller seg naturlig og er instinkter som kicker inn med en gang og at den første tiden er den mest fantastiske og roligste tiden for babyen bare sovet og koser på brystet til enten mammaen eller pappaen sin. SÅNN. ER. DET. IKKE. I hvertfall var det ikke sånn for min del og det kan jo høres ut som vi er i samme båt der


Graviditeten syntes jeg var veldig fin og magisk tid. Jeg følte jeg connected skikkelig med henne når jeg var gravid. Når hun ble født var hun liksom ikke den jeg hadde trodd hun var i magen, om det gir mening. Hun så ganske annerledes ut, hun var så skjør(hun tålte nok mer enn jeg følte) jeg følte alt var bare én lyd uansett hva hun prøvde å utrykke og hun var adskillig mer høylytt enn jeg forventet. De på helsestasjonen sa at hun lille der har temperament Jeg trodde også at hun automatisk skulle vite hvem jeg var og klare å roe seg hos meg naturlig men vi har måttet lære hverandre å kjenne.

Nå er hun Mamma dalt, masse latter, smil, baby babbel og elsker lek, tull og sang Hun har fått en personlighet som det går ann å skjønne og gjøre noe med om hun skulle være frustrer, redd eller lei seg for noe. Det er virkelig 50 kg lettere å leve når man føler man faktisk får til å gi henne det hun trenger.

Det blir maaaaange år til hun får søsken, OM hun får (har fått fødeangst, eller angst for rier heller kanskje) men da vil det som du skriver sikkert ikke være samme omveltningen og dette store sjokket men mer et tilskudd til kaoset

Har du forresten sett 'Mammasjokket' på NRK? mener den ligger i nrk "appen". Anbefales!

 

[Veivalsa]

Jeg anbefaler igrunnen til alle som synes de blir litt ekstra utfordrende med ett eller annet etter man får barn, å ta kontakt med familievernkontoret. Det er et gratis lavterakeltilbud, og man får time ganske raskt og går så mange ganger man selv synes det er nødvendig, det er bare å ringe til helsestasjonen og si at man vil ha time vi gikk selv et par ganger pga litt utfordringer etter at vi har mistet et barn og deretter fått et levende barn. Vi klarte ikke å finne en balanse i den nye hverdagen, hvordan vi kunne hjelpe hverandre når vi var slitne, hvordan man kan snakke sammen om vanskelige ting eller utfordringer uten at det blir konflikt osv.
Men det var absolutt ikke sånn at vi holdt på å gjøre det slutt eller noe sånt, men vi kjente begge at vi ville at det skulle være annerledes, særlig for sønnen vår sin skyld, og det kommer stadig slitsomme perioder med små i hus.

Uansett håper jeg dere finner ut av det på best måte for dere. For oss var et par timer med parterapi veldig nyttig, men kan jo være noe helt annet som hjelper for dere

 

[*Håpefull*]

Nei, du/dere er så absolutt ikke alene Det er kanskje ikke så mange som tør å si noe så veldig høyt for det kan føles som man blir litt "tvunget" til å skulle føle at det er det flotteste i hele verden fra første stund, elske babyen høyere enn livet selv fra det sekundene h*n blir født, alt faller seg naturlig og er instinkter som kicker inn med en gang og at den første tiden er den mest fantastiske og roligste tiden for babyen bare sovet og koser på brystet til enten mammaen eller pappaen sin. SÅNN. ER. DET. IKKE. I hvertfall var det ikke sånn for min del og det kan jo høres ut som vi er i samme båt der


Graviditeten syntes jeg var veldig fin og magisk tid. Jeg følte jeg connected skikkelig med henne når jeg var gravid. Når hun ble født var hun liksom ikke den jeg hadde trodd hun var i magen, om det gir mening. Hun så ganske annerledes ut, hun var så skjør(hun tålte nok mer enn jeg følte) jeg følte alt var bare én lyd uansett hva hun prøvde å utrykke og hun var adskillig mer høylytt enn jeg forventet. De på helsestasjonen sa at hun lille der har temperament Jeg trodde også at hun automatisk skulle vite hvem jeg var og klare å roe seg hos meg naturlig men vi har måttet lære hverandre å kjenne.

Nå er hun Mamma dalt, masse latter, smil, baby babbel og elsker lek, tull og sang Hun har fått en personlighet som det går ann å skjønne og gjøre noe med om hun skulle være frustrer, redd eller lei seg for noe. Det er virkelig 50 kg lettere å leve når man føler man faktisk får til å gi henne det hun trenger.

Det blir maaaaange år til hun får søsken, OM hun får (har fått fødeangst, eller angst for rier heller kanskje) men da vil det som du skriver sikkert ikke være samme omveltningen og dette store sjokket men mer et tilskudd til kaoset

Har du forresten sett 'Mammasjokket' på NRK? mener den ligger i nrk "appen". Anbefales!

Det er som å lese mine egne tanker dette.... Den fårestillingen og alle ideene og dagdrømmene man går og har som gravid om hvor herlig og flott det endelig skal bli å få møte den lille i magen og endelig få starte livet med den lille og så opplever noen (deriblant oss) den store kontrasten ift. realiteten og tankene Huff, jeg er, som deg, på et mye bedre sted nå i foreldrerollen, men veien har vært hard og lang og ikke spesielt idyllisk...det var mye mer "jobb" enn "mammarolle" denne første tiden..Nå kjenner jeg mer og mer på hvor herlig det faktisk er nå som hun ikke er så liten baby lenger men at man ser mer personlighet osv ja Nå setter jeg og min mann mer pris på tilværelsen heldigvis og det ser virkelig lysere ut Godt å høre at utviklingen har vært sånn hos deg og dere også...Tror få er 100% ærlig om hvordan de faktisk opplever å bli mamma/pappa, særlig da første gang. Jeg tror neppe at så mange som det høres ut når man prater med dem koser seg så mye som de har gitt inntrykk av jaffal....eller så har de bare glemt eller ubevisst fortrengt den første tiden og så sitter man kun igjen med de gode, kjekke opplevelsene....Må vel være noe sånt? Ellers hadde det vel vært flere enebarn??

Har ikke sett det nei, men det skal jeg jammen meg få sett...virker interessant Takk for tipset

 

[*Håpefull*]

Jeg anbefaler igrunnen til alle som synes de blir litt ekstra utfordrende med ett eller annet etter man får barn, å ta kontakt med familievernkontoret. Det er et gratis lavterakeltilbud, og man får time ganske raskt og går så mange ganger man selv synes det er nødvendig, det er bare å ringe til helsestasjonen og si at man vil ha time vi gikk selv et par ganger pga litt utfordringer etter at vi har mistet et barn og deretter fått et levende barn. Vi klarte ikke å finne en balanse i den nye hverdagen, hvordan vi kunne hjelpe hverandre når vi var slitne, hvordan man kan snakke sammen om vanskelige ting eller utfordringer uten at det blir konflikt osv.
Men det var absolutt ikke sånn at vi holdt på å gjøre det slutt eller noe sånt, men vi kjente begge at vi ville at det skulle være annerledes, særlig for sønnen vår sin skyld, og det kommer stadig slitsomme perioder med små i hus.

Uansett håper jeg dere finner ut av det på best måte for dere. For oss var et par timer med parterapi veldig nyttig, men kan jo være noe helt annet som hjelper for dere

Takk skal du ha for godt råd Hadde jeg komt på det før så skulle jeg absolutt tatt med mannen på det..Men nå virker det som ting går seg litt til heldigvis og takk og lov...Men blir det ikke bedre så tror jeg det kan være en god løsning ja, definitivt! Kjenner det sitter litt langt inne å evt. skulle ta steget å innrømme out loud at vi hadde hatt behov for det, men ved neste runde hvis vi opplever noe sånt igjen som det vi har gått gjennom nå så tror jeg vi nesten ikke har noe valg..... Smart å involvere en upartisk tredjepart i såfall då ja!

 

[Aaavinter]

Ville kanskje ikke kalt det vi hadde noe form for deprasjon men at det var helt omvendt av hvordan det er nå er sikkert og visst. Her hjalp det utrolig på når lillemor ble eldre rett og slett. De første 3-4 månedene føltes det som vi såvidt fikk hodet over vann.
Når hun bikket 3 måneder ble det bedre og bedre for hver uke som gikk og etter 4 måneder fikk vi tilbake normalt humør, tankesett, meninger og parforhold litt etter litt.

Jeg er oppvokst med familiemedlemmer som har forskjellige jobber innen psykiatri og jeg hadde en veldig stor forståelse for at jeg og forloveden er ganske forskjellige når det kom til graviditeten, fødselen og ikke minst babyen. Jeg hadde et utrolig sterkt beskytter instinkt ovenfor vår lille med en gang og hadde ønsket meg barn i mange år allerede så for meg var dette akkurat det jeg ønsket men for forloveden hadde han sett for seg minst 10-15 år til uten barn og han følte at han hadde et liv og at barn på en måte sluttet det. Da var det over liksom.
Det som fungerte og fortsatt fungerer for oss er at det er jeg som har mest med vår lille å gjøre nå når hun er såpass liten og jeg er hjemme i permisjon, det blir naturlig sånn uansett siden jeg ammer og er hjemme.
Han får fortsatt drive med fritidsaktiviteten sin og i helgene passer vi på å ha familietid sammen vi tre.

Nå er vår lille snart 7 måneder og vi har hatt flere ordentlige samtaler og skjønt at det har hjulpet han masse. (han er klar for flere barn)
Vi har skjønt også nå i ettertid at det var smart av oss å ikke ta opp noe veldig vanskelig imens vi var midt i stormen, nå bare noen måneder senere er det vi følte da ikke noe vi tenker på lenger.

Nå skal jeg verken si eller råde til å ikke snakke med hverandre, for det er viktig med kommunikasjon, men som tips så kan det være mye dere kjenner på nå som absolutt ikke kommer til å streife tankene om bare noen måneder.
Om det skulle bli en samtale eller diskusjon så kanskje bare hør på hverandre, forstå selv om dere kanskje ikke egentlig forstår og lev med litt 'fake it until you make it' holding.

Jeg håper det bare går bedre for dere fra nå av

Veldig likt her!

Han synes det var vanskelig å knytte noe særlig bånd til henne når hun var så lita, og jeg var veldig i babyboblen og oppslukt av henne i starten. Hjalp veldig når hun ble større. Nå storkoser han seg sammen men henne og vi har også startet å fungere bedre i parforholdet etter de første 4 mnd ca

 

[Annemor93]

Veldig likt her!

Han synes det var vanskelig å knytte noe særlig bånd til henne når hun var så lita, og jeg var veldig i babyboblen og oppslukt av henne i starten. Hjalp veldig når hun ble større. Nå storkoser han seg sammen men henne og vi har også startet å fungere bedre i parforholdet etter de første 4 mnd ca

Ja, det er nok ofte litt annerledes for fedrene, uten at det betyr at de ikke er glad i barnet sitt selvfølgelig.

For oss kvinner faller det mer naturlig også fra naturens side ved at det ligger litt programmert i oss den kjærligheten og tilknytningen men vi kjenner jo på kroppen graviditeten og ikke minst at den lille der inne rører masse på seg og virkelig ER der og vi har jo babyen med oss uansett hvor vi selv er i forhold til pappaen som verken får kjenne dette på og i kroppen eller får disse hormonene som knytter de naturlig til barnet. Det er mer visuelt istedet Forloveden følte på en måte ikke at hun var der inne men mer som at vi ventet på en pakke jeg skjønner jo den. Han har sagt at skulle jegbli gravid igjen i fremtiden så vil han forstå mer hele konseptet og klare å ta innover seg at det faktisk kommer en baby ut etterhvert

De første månedene var jeg på en måte litt "gravid" fortsatt, bare utenpå kroppen på den måten at hun fortsatt egentlig bare trengte meg (det høres jo litt fælt ut) siden jeg hadde maten, jeg hadde lukten og stemmen som roet osv. Vi lærte jo hverandre å kjenne mye mer og tettere ettersom han var på jobb og hadde treninger hver dag. Nå når hun straks bikker 7 måneder har de mye bedre kontakt og kan leke, tulle, kose og drive på med sitt. Pappaer er ikke som mammaer når det kommer til hverken påkledning, mating eller bleieskift men sånn er det, hun synes det er gøy hun

 

[Polying]

Hei

Noen av dere som har erfaringer med pappa sin depresjon relatert til fødsel/å bli far?
Hvor lenge varte det, hvordan utartet det seg, hvilke grep gjorde dere, hva kan jeg som ektefelle gjøre for å være best mulig støttende og "alt dette" uten at det tærer altfor mye på ekteskapet?

Hva har funket best for dere? Babyen vår er 4 mnd nå og jeg merker allerede forbedring og håper på at det blir bedre og bedre men det er nokså tøft mens det står på...

Del gjerne erfaringer med oss som vi begge kan ha nytte av å lese om Takk

Ikke så gode råd fra meg, dessverre..

Mannen min ble deprimert rett etter fødselen, og ble mer og mer "koblet av" alt som hadde med ungen å gjøre. Så ikke selv vanskene han hadde i begynnelsen, skylte på at jeg var "control freak" og lignende ting.

Han gikk til dps, men det hjalp lite.

Nå er ungen 1,5år, og han har ingenting med ungen å gjøre. Jeg har prøvd å samarbeide med han, lage kompromisser, trygle, kjefte... Ingenting hjelper.

Han gjør heller ingenting hjemme i huset. Tar ikke initativ til å være med oss. Er ute og treffer venner i stedet, gjerne til sent på natt. Er åpenbart ikke så syk lengre, når han får til alt annet han vil... Bare ikke familien sin.

Så jeg har fått nok. Nå skal vi gå fra hverandre.

En ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes: Insistert på familierådgivning på familievernkontoret heeeelt i begynnelsen. Altså i spedbarnsfasen. Jeg foreslo det da, men han ville ikke. Burde kanskje insistert hardere. Jeg var med han til dps en gang, men det hadde ingenting for seg. Det er mulig familievernkontoret ville vært bedre..

Utover det tror jeg ikke jeg kunne handlet noe annerledes... Kanskje gått fra han tidligere, men jeg håpet jo i det lengste at han skulle komme tilbake til oss og ville være med oss... Men nei. :/

Håper det går bedre for dere!