Pappadalten...

[MammatilR]

Jeg får hele tiden høre i de gater at "åh så heldig du er for at barnet ditt er pappadalt", og jeg jatter med fordi ingen forstår hvor sårt det er, hvor mislykket man føler seg som forelder.
Hvis barnet mitt faller og slår seg kan jeg ikke trøste han engang, uten å gjøre situasjonen verre, han strekker armene etter pappa.
I skrivende stund ligger jeg i sengen på et mørkt soverom og hører på latter og godt humør, vel viten om at det bare blir sure miner og dårlig humør om jeg er der ute med de. Hva gjør jeg galt egentlig? Jeg har jobbet så hardt for å forsøke å få et bedre forhold til sønnen som bare er 1.5 år og jeg takler det snart ikke lenger, jeg har stått i det så lenge nå at jeg ikke lenger tror på at det er en "periode" da dette har pågått et helt år. Jeg har falt i en depresjon som graver seg dypere, men holder masken foran barnet hver eneste dag.
Pappaen gjør ingenting, han forstår ikke hvordan det er, han prøver ikke å hjelpe meg. Barnet har pappaen rundt lillefingeren.
Jeg er gravid igjen, med en kjip bekkenløsning som hindrer meg fra en del lek og moro.. ikke at det gjør en forskjell.
Det går sikkert over, men jeg føler jeg har mistet et helt år med barnet allerede, et år+ jeg aldri vil få tilbake

Vet ikke hva jeg vil med denne posten, men å lufte ut måtte jeg hvert fall. Man må aldri tro at en forelder føler seg heldig av å bli avvist av sitt eget barn over lenger tid.

 

[HCS]

Jeg får hele tiden høre i de gater at "åh så heldig du er for at barnet ditt er pappadalt", og jeg jatter med fordi ingen forstår hvor sårt det er, hvor mislykket man føler seg som forelder.
Hvis barnet mitt faller og slår seg kan jeg ikke trøste han engang, uten å gjøre situasjonen verre, han strekker armene etter pappa.
I skrivende stund ligger jeg i sengen på et mørkt soverom og hører på latter og godt humør, vel viten om at det bare blir sure miner og dårlig humør om jeg er der ute med de. Hva gjør jeg galt egentlig? Jeg har jobbet så hardt for å forsøke å få et bedre forhold til sønnen som bare er 1.5 år og jeg takler det snart ikke lenger, jeg har stått i det så lenge nå at jeg ikke lenger tror på at det er en "periode" da dette har pågått et helt år. Jeg har falt i en depresjon som graver seg dypere, men holder masken foran barnet hver eneste dag.
Pappaen gjør ingenting, han forstår ikke hvordan det er, han prøver ikke å hjelpe meg. Barnet har pappaen rundt lillefingeren.
Jeg er gravid igjen, med en kjip bekkenløsning som hindrer meg fra en del lek og moro.. ikke at det gjør en forskjell.
Det går sikkert over, men jeg føler jeg har mistet et helt år med barnet allerede, et år+ jeg aldri vil få tilbake

Vet ikke hva jeg vil med denne posten, men å lufte ut måtte jeg hvert fall. Man må aldri tro at en forelder føler seg heldig av å bli avvist av sitt eget barn over lenger tid.

Jeg hører hvor vondt dette gjør, og hvor ensomt det må føles å stå i en slik situasjon. Du er ikke alene om å føle dette, selv om det sikkert kan virke sånn akkurat nå. Du er en god mor – det skinner gjennom at du bryr deg så dypt, at du har holdt masken for din sønn hver dag, og at du fortsatt prøver, til tross for alt.

Det må være så tungt å føle seg avvist av sitt eget barn, spesielt når du har gjort alt du kan for å bygge et forhold til ham. At han foretrekker pappa akkurat nå, betyr ikke at du har feilet. Små barn går ofte gjennom faser der de er veldig knyttet til én forelder – selv om det er urettferdig at denne fasen har vart så lenge for deg. Det er ikke din skyld. Du er ikke mindre verdt som mor fordi sønnen din strekker seg etter pappa.

Det er også sårt å høre at du føler at pappaen ikke forstår eller støtter deg i dette. Kanskje han ikke ser hvor hardt du sliter, eller hvor mye du trenger at han tar deg på alvor og hjelper til. Har du prøvd å snakke med ham om hvordan du har det? Noen ganger trenger menn å høre tydeligere hva som egentlig foregår – ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi de ikke alltid ser tegnene.

At du er gravid igjen, med smerter og begrensninger, gjør ikke ting lettere. Du bærer på så mye – både fysisk og psykisk. Det er helt naturlig at du føler deg overveldet. Men vær snill med deg selv. Du gjør så mye du kan, og det er nok. Du trenger ikke være perfekt. Du trenger ikke «fikse» alt selv.

Kanskje det hadde vært godt å snakke med noen om dette – en veninne, en helsesøster, jordmor eller en psykolog? Noen som virkelig kan høre deg uten å dømme. Depresjonen du beskriver er ikke noe du skal måtte bære alene.

Og det aller viktigste: Dette året er ikke tapt. Barn minnes mer enn vi tror – de minnes tryggheten din, kjærligheten din, selv om de ikke kan vise det akkurat nå.

Du er sterkere enn du vet. Men du trenger ikke være sterk hele tiden. Og du trenger i hvert fall ikke å være sterk alene. Det er lov å si ifra, og å be om hjelp