Jeg er relativt ferskt gravid (7+1) og egentlig ikke helt klar for dette. Det er planlagt, men jeg synes det er sjukt skummelt - og synes det er vanskelig å takle graviditeten.
I helga var jeg på jentetur med de jeg hittil har regnet blant mine nærmeste venninner - nå er jeg ikke så sikker lenger.. Ettersom det var jentetur og jentetur jo betyr vin, var jeg nødt til å si at jeg var gravid. Så jeg sa at jeg var gravid, at jeg ikke var helt komfortabel med det og at jeg gjerne ville snakke så lite som overhode mulig om det - i alle fall frem til det var trygt og bekrefta.. Og dermed var nærmest eneste samtaleemne for helga satt; Alt som er jævlig med graviditeter, fødsler og barn.. Jeg har fått så mye detaljer om revninger og klippinger og spying og kramper og våkenetter og unger som bare skriker og menn som ikke bidrar og et sexliv som forsvinner og alt mulig som jeg har forsøkt å unngå å få informasjon om, noe som resulterte i at jeg til slutt brøt sammen ute på en bar og sa "Jeg klarer ikke det her! Nå har jeg bedt dere bytte tema i hele dag! Jeg vil ikke høre på det her! Nå ønsker jeg meg ingenting annet enn en abort!" Deres svar; "Oi! Du må jo snakke med mannen din om det der.." Men han vet jo hvordan jeg har det og respekterer at jeg vil holde det litt på avstand foreløpig - det er jo de som er problemet. Nå går jeg med panikkfølelse og gråten i halsen og spørsmål om jeg kan gjennomføre det her konstant i hodet.. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!!
Jeg vet ikke hva jeg skal spørre dere om heller.. jeg bare trenger å kunne si til noen at jeg synes at dette her er det aller mest forferdelige jeg har vært med på i hele mitt liv - og jeg håper at de som har jobbet hardt for en graviditet og virkelig gleder seg kan unnskylde meg for å være et grusomt, usikkert, panisk menneske..
I helga var jeg på jentetur med de jeg hittil har regnet blant mine nærmeste venninner - nå er jeg ikke så sikker lenger.. Ettersom det var jentetur og jentetur jo betyr vin, var jeg nødt til å si at jeg var gravid. Så jeg sa at jeg var gravid, at jeg ikke var helt komfortabel med det og at jeg gjerne ville snakke så lite som overhode mulig om det - i alle fall frem til det var trygt og bekrefta.. Og dermed var nærmest eneste samtaleemne for helga satt; Alt som er jævlig med graviditeter, fødsler og barn.. Jeg har fått så mye detaljer om revninger og klippinger og spying og kramper og våkenetter og unger som bare skriker og menn som ikke bidrar og et sexliv som forsvinner og alt mulig som jeg har forsøkt å unngå å få informasjon om, noe som resulterte i at jeg til slutt brøt sammen ute på en bar og sa "Jeg klarer ikke det her! Nå har jeg bedt dere bytte tema i hele dag! Jeg vil ikke høre på det her! Nå ønsker jeg meg ingenting annet enn en abort!" Deres svar; "Oi! Du må jo snakke med mannen din om det der.." Men han vet jo hvordan jeg har det og respekterer at jeg vil holde det litt på avstand foreløpig - det er jo de som er problemet. Nå går jeg med panikkfølelse og gråten i halsen og spørsmål om jeg kan gjennomføre det her konstant i hodet.. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!!
Jeg vet ikke hva jeg skal spørre dere om heller.. jeg bare trenger å kunne si til noen at jeg synes at dette her er det aller mest forferdelige jeg har vært med på i hele mitt liv - og jeg håper at de som har jobbet hardt for en graviditet og virkelig gleder seg kan unnskylde meg for å være et grusomt, usikkert, panisk menneske..