Jeg er så lei av å få påpekt at jeg er overvektig og hvilken risiko det innebærer. Får av og til følelsen av at jeg ikke burde blitt gravid i denne 'tilstanden'. Slik var det sist og. Masse fokus på vekta. Altså hadde det vært så enkelt å gå ned i vekt så hadde jeg gjort det. Men det er ikke enkelt. Blir bare så lei av å høre om det. Da mener jeg fra helsepersonell som sykehuset, jordmor, legen osv.. Jeg VET jeg er overvektig og jeg VET at det kan gi diverse utfordringer. Men trenger ikke å bebreides for det. Måtte bare få det ut..
Overvektig
- Trådstarter Mamamoo13
- Opprettet
Kjenner meg litt igjen fra mitt møte med helsevesenet de siste årene. Jeg fikk også litt den følelsen da jeg var hos jordmor, men ikke fra legen egentlig. Hadde nettopp hadde glukosetest og havnet på 5,4/7,2 samt fikk blodtrykk på 126/82. Jordmor pratet mye om kosthold, og spurte om jeg var glad i søtsaker. Fortalte ærlig om flere års press for å komme inn i prøverørskø, og brev fra fertilitetsklinikken om at man ikke får ha forsøk om man har BMI over 32. Det resulterte i at jeg klarte å gå ned 19kg på 1år. Gikk fra BMI 35 til 30 på et år. Har vært skikkelig kvalm første trimester og gikk opp 5 kg innen uke 12 fordi jeg spiste mer enn vanlig. Det skal nok lite til at jeg legger på meg siden jeg har levd på diettkosthold siden sommeren 2014. Ville bare fortelle at jeg faktisk har strevd og gått ned 4 buksestørrelser på et år, og selvfølgelig veier jeg for mye fortsatt (95kg og 177cm da jeg ble gravid), men nå er jeg så heldig å være gravid og da vil jeg ikke bebreides for overvekt. Selvføgelig må de fortelle om komplikasjoner, men strengt tatt kan alle få svangerskapsforgiftning, GBS, høyt blodtrykk, og svangerskapsdiabetes, og ikke kun de med BMI over 30.
Huff. Så kipt! Ingen personlig erfaring overvekt, men ligger i øvre skikt av normal BMI. Og har en mamma som er veldig opptatt av kropp og alltid har påpekt det om jeg eller noen av søstrene mine har gått opp en kilo eller to. Jeg er derfor veldig var på dette med vekt og havner ofte i diskusjoner om temae.
Syns overvektige behandles dårlig. Ikke bare av helsepersonell men av Kari og Ola nordmann også. Selv om det kanskje er helsepersonell man hører det direkte fra. Men har mange ganger havnet i diskusjoner med venner og familie om temaet. For veldig mange (de fleste jeg har pratet med faktisk), sitter med er bilde av at overvekt er 100% selvforskyldt! Det er bare å skjerpe seg og ta seg sammen!
Blir eitrende forbannet når jeg hører det! ingen hadde funnet på å si sånt om en person med anoreksi eller bulemi (bulemi er nok hake under anirektikere, fordi de ikke har samme viljestyrke som anorektikerne). Men skjønner ikke folk at også mange som er overvektige har en spiseforstyrelse! Men for de det gjelder er det lite hjelp og støtte å få. Ingen ønsker å være overvektig! Arv og miljø har også masse å si. Det er lett for en som er oppvokst med sundt kosthold og en aktiv hverdag å fortsette i de gode vanene som voksen, mens en som har andre forutsettninger må ta mye større grep for å komme seg ut av den onde sirkelen!
Også til et stykke deprimerende forskning. Av voksne som har vært overvektige over flere år og slanker seg, er det kun en lite prosent som faktisk klarer å holde vekten og ikke gå opp igjen!
En venninne som er blitt ganske overvektig etter de to siste svangerskapene har en treningsnarkoman til mann som alltid har vært godt trent og slank. Han er rimelig missfornøyd med utviklingen der i huset. Selv om hun har tatt store grep om både kosthold og mosjon etter sist svangerskap, går det tydeligvis ikke fort nok. Om hun bare gjør sånn eller sånn, og vil det nok, så kan hun få bikinikroppen tilbake til sommeren, mener han. Hun er nesten 100 kg. En slik vektnegang er både urealistisk og lite hensiktsmessig i det lange løp. Også snakker han til henne som om hun ikke vil det nok og er lat! Hver gang hun tar litt ekstra saus på maten eller rømme på tacoen bemerker han det. Så jævlig ufint spørr du meg! Hun vet veldig godt at hun er overvektig, ingen andre ønsket mer at hun skal bli tynnere enn hun selv, og selvsagt vet hun at rømme ikke er det beste, men hun føler seg jo nok dårlig fra før, uten at han skal gjøre et stort nummer av det.
Huff, dette ble langt! Men jeg har et anstrengt forhold selv til mat pga min mor (tror jeg), og føler at jeg kan relatere meg veldig til de som plages med overvekt. Selv om jeg heldigvis alltid har klart å holde det litt i sjakk pga. en aktiv hverdag.
Syns overvektige behandles dårlig. Ikke bare av helsepersonell men av Kari og Ola nordmann også. Selv om det kanskje er helsepersonell man hører det direkte fra. Men har mange ganger havnet i diskusjoner med venner og familie om temaet. For veldig mange (de fleste jeg har pratet med faktisk), sitter med er bilde av at overvekt er 100% selvforskyldt! Det er bare å skjerpe seg og ta seg sammen!
Blir eitrende forbannet når jeg hører det! ingen hadde funnet på å si sånt om en person med anoreksi eller bulemi (bulemi er nok hake under anirektikere, fordi de ikke har samme viljestyrke som anorektikerne). Men skjønner ikke folk at også mange som er overvektige har en spiseforstyrelse! Men for de det gjelder er det lite hjelp og støtte å få. Ingen ønsker å være overvektig! Arv og miljø har også masse å si. Det er lett for en som er oppvokst med sundt kosthold og en aktiv hverdag å fortsette i de gode vanene som voksen, mens en som har andre forutsettninger må ta mye større grep for å komme seg ut av den onde sirkelen!
Også til et stykke deprimerende forskning. Av voksne som har vært overvektige over flere år og slanker seg, er det kun en lite prosent som faktisk klarer å holde vekten og ikke gå opp igjen!
En venninne som er blitt ganske overvektig etter de to siste svangerskapene har en treningsnarkoman til mann som alltid har vært godt trent og slank. Han er rimelig missfornøyd med utviklingen der i huset. Selv om hun har tatt store grep om både kosthold og mosjon etter sist svangerskap, går det tydeligvis ikke fort nok. Om hun bare gjør sånn eller sånn, og vil det nok, så kan hun få bikinikroppen tilbake til sommeren, mener han. Hun er nesten 100 kg. En slik vektnegang er både urealistisk og lite hensiktsmessig i det lange løp. Også snakker han til henne som om hun ikke vil det nok og er lat! Hver gang hun tar litt ekstra saus på maten eller rømme på tacoen bemerker han det. Så jævlig ufint spørr du meg! Hun vet veldig godt at hun er overvektig, ingen andre ønsket mer at hun skal bli tynnere enn hun selv, og selvsagt vet hun at rømme ikke er det beste, men hun føler seg jo nok dårlig fra før, uten at han skal gjøre et stort nummer av det.
Huff, dette ble langt! Men jeg har et anstrengt forhold selv til mat pga min mor (tror jeg), og føler at jeg kan relatere meg veldig til de som plages med overvekt. Selv om jeg heldigvis alltid har klart å holde det litt i sjakk pga. en aktiv hverdag.
Last edited:
Hiver meg på!!! Har også en mor som er veldig opptatt av vekt. Slike ting setter desverre sine spor 
men NPR jeg da har kommet så langt at jeg føler meg vel i min kropp og har akseptert å være litt kraftig så er det så dumt å måtte få alle slike kommentarer fordi man har "feil" bmi.
men NPR jeg da har kommet så langt at jeg føler meg vel i min kropp og har akseptert å være litt kraftig så er det så dumt å måtte få alle slike kommentarer fordi man har "feil" bmi.
Hiver meg på!!! Har også en mor som er veldig opptatt av vekt. Slike ting setter desverre sine spor
Har også en sånn Mor, og for å være ærlig tror jeg det er derfor både min søster, og jeg ente opp som overvektige.
Hun overvåket alt vi spiste, og det som ble resultatet var at vi smugspiste når hun ikke var hjemme. Og kjøpte det vi ikke fikk lov til, og spise for egne penger.
Verste minne jeg har var når vi var i selskap og jeg hadde hatt 1 lite kakestykke og ville ta nr 2 og hun foran alle sammen der sa Trollspiren det holder med kake nå du må tenke på linjene dine.
Jeg følte meg så liten og ydmyket foran alle de andre gjestene som koste seg med ALT som sto på bordet mens jeg skulle nøye meg med kun 1 kakestykke
I voksen alder gikk jeg til fastlegen og ba om hjelp og første veiing var på laben de der inne så tallet og klarte ikke å holde seg alvorlige når de så på hverandre. Det var siste gang jeg veide meg der. Ble inne hos legen etter det. Gikk ned over 54 kg på under et år på Grete Roede og holt normal vekt noen år men, så var det på an igjen.
Har våre fæl med å trøstespise når ting var tøft f eks... i mitt første ekteskap...osv.
Nå har jeg holdt meg normal vektig i flere år etter slanke operasjon i 2012 men, jeg er ikke operert i hodet så jeg må passe meg hele tiden. Og nå som jeg ble gravid, har jeg våre mye dårlig og lite mobil. På grunn av kvalme har jeg måttet spise hele tiden om jeg skulle klare og ha noe lynne kontroll på kvalmen. Jeg har jeg våre livredd for vekta. Og gruer meg til vær veiing. Forrige svangerskap 2014 fikk jeg bare skryt og holdt en kjempefin vekt. Håpte det skulle gå så knirkefritt denne gang også men, har ikke klart og være så aktiv denne gang. Men håper nå som formen kommer seg sakte at jeg skal få tatt kontroll.
Er tøft når det er slik. Jeg begynte faktisk ikke å gå ned i vekt før jeg tok et oppgjør med mamma. Etter det raste faktisk kiloene av uten at jeg gjorde noe for detHar også en sånn Mor, og for å være ærlig tror jeg det er derfor både min søster, og jeg ente opp som overvektige.
Hun overvåket alt vi spiste, og det som ble resultatet var at vi smugspiste når hun ikke var hjemme. Og kjøpte det vi ikke fikk lov til, og spise for egne penger.
Verste minne jeg har var når vi var i selskap og jeg hadde hatt 1 lite kakestykke og ville ta nr 2 og hun foran alle sammen der sa Trollspiren det holder med kake nå du må tenke på linjene dine.
Jeg følte meg så liten og ydmyket foran alle de andre gjestene som koste seg med ALT som sto på bordet mens jeg skulle nøye meg med kun 1 kakestykke
I voksen alder gikk jeg til fastlegen og ba om hjelp og første veiing var på laben de der inne så tallet og klarte ikke å holde seg alvorlige når de så på hverandre. Det var siste gang jeg veide meg der. Ble inne hos legen etter det. Gikk ned over 54 kg på under et år på Grete Roede og holt normal vekt noen år men, så var det på an igjen.
Har våre fæl med å trøstespise når ting var tøft f eks... i mitt første ekteskap...osv.
Nå har jeg holdt meg normal vektig i flere år etter slanke operasjon i 2012 men, jeg er ikke operert i hodet så jeg må passe meg hele tiden. Og nå som jeg ble gravid, har jeg våre mye dårlig og lite mobil. På grunn av kvalme har jeg måttet spise hele tiden om jeg skulle klare og ha noe lynne kontroll på kvalmen. Jeg har jeg våre livredd for vekta. Og gruer meg til vær veiing. Forrige svangerskap 2014 fikk jeg bare skryt og holdt en kjempefin vekt. Håpte det skulle gå så knirkefritt denne gang også men, har ikke klart og være så aktiv denne gang. Men håper nå som formen kommer seg sakte at jeg skal få tatt kontroll.
men nå når jeg er gravid har jeg lagt på meg MANGE kilo, men klarer å ta det ganske med ro 
mannen synes det er helt OK, spesielt siden han har vært med på en periode hvor jeg nesten ikke spiste noe :/ så han forer meg opp 
Er tøft når det er slik. Jeg begynte faktisk ikke å gå ned i vekt før jeg tok et oppgjør med mamma. Etter det raste faktisk kiloene av uten at jeg gjorde noe for det
Jeg er også velsignet med en mann som ikke bryr seg om hvor mye jeg veger. Jeg var stor når jeg møtte han. Og har tatt av et helt menneske etter det så hehe...
Og mannen min er også jojjo slanker... Han har godt opp å ned siden vi to møttes. I mine øyne er han like skjønn uansett hvordan vekta hans er <3 Han er voksen mann, og kan styre det selv. Så jeg blander meg ikke. Han komenterer det selv da...
Men kjære er ganske opp og ned han også
Grunnen til at jeg maser litt på han har lite med vekt og utseene å gjøre, men mer om det faktum at han ikke passer på diabetesen sin 
har jo lyst å ha han så lenge som mulig!Men synes alltid han er like fin å se på
Flyvertinnen
Forelsket i forumet
Er GBS forbundet med overvekt? Det visste jeg ikke.
Hva er det med disse mødrene våre 
Mamma vil ofte være snill og lager god mat og setter frem godteri når jeg og søstrene mine er på besøk, men i neste øyeblikk ber hun oss om å begrense oss om vi forsyner oss for mange ganger, og "klager" på at vi går opp i vekt. Selv har hun alltid vært slank, på grensen til undervektig, men alle på pappas side har litt ekstra.
Utseende er også et ømt tema blandt oss søstre, da mamma alltid har kommenter de fine og søte venninne våre, mens vi har fått beskjed om at vi er ganske gjennomsnittlige.
Utsende og kropp er nok sikkert et større tema blandt jenter/damer. Jeg skal i allefall ikke ta med meg mammas måte å være mot mine barn. De fleste mødre syns vell sine barn er de fineste? Det syns i allefall jeg om sønnen min.
Mamma vil ofte være snill og lager god mat og setter frem godteri når jeg og søstrene mine er på besøk, men i neste øyeblikk ber hun oss om å begrense oss om vi forsyner oss for mange ganger, og "klager" på at vi går opp i vekt. Selv har hun alltid vært slank, på grensen til undervektig, men alle på pappas side har litt ekstra.
Utseende er også et ømt tema blandt oss søstre, da mamma alltid har kommenter de fine og søte venninne våre, mens vi har fått beskjed om at vi er ganske gjennomsnittlige.
Utsende og kropp er nok sikkert et større tema blandt jenter/damer. Jeg skal i allefall ikke ta med meg mammas måte å være mot mine barn. De fleste mødre syns vell sine barn er de fineste? Det syns i allefall jeg om sønnen min.
Lurer på om kroppsfokuset var enda verre i deres generasjon enn i vårHva er det med disse mødrene våre
Mamma vil ofte være snill og lager god mat og setter frem godteri når jeg og søstrene mine er på besøk, men i neste øyeblikk ber hun oss om å begrense oss om vi forsyner oss for mange ganger, og "klager" på at vi går opp i vekt. Selv har hun alltid vært slank, på grensen til undervektig, men alle på pappas side har litt ekstra.
mange i vår generasjon står i allefall i mot kroppspresset!
Lurer på om kroppsfokuset var enda verre i deres generasjon enn i vår
Ja vi er kanskje litt mer beviste de holdninger som uttrykkes og også de holdninger vi formidler til andre enn de var før.
Jordmor sa at det ikke var bevist, men de ofte så en sammenheng med at de med GBS ofte også har høye sukkernivåer og dermed ofte er overvektige også, men som sagt ingen regel uten unntak.
Jeg er 162høg og veier 88kg.. Å jeg er livredd for at det skal skje noe om jeg blir gravid. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gå ned i vekt da jeg har feilet en del ganger før.. Syns dette med overvekt og graviditet er veldig vanskelig
Det er altfor mye negativ fokus på det. Og som nevnt tidligere i denne tråden så er det ikke noe vi ønsker oss. Det er mange grunner til overvekt. Tror det er i de aller ferreste tilfellene at det skyldes latskap. Jeg har sagt til min samboer at vi ikke skal snakke om vekt og slanking med barna tilstede. Mine foreldre er overvektige og det har alltid vært fokus på det. Dårlig samvittighet for alt vi stapper i munnen. Syns det er en personlig sak. Folk skal ikke blande seg oppi det. Jeg har også hørt tynne folk få kommentarer om at de er så tynne og må legge på seg. Det er folk som sliter den veien og. Men igjen. Kan ikke folk bare holde det for seg selv!!
Jeg er også overvektig, og ved forrige svangerskap var det så stort fokus på det. Og det var et evig mareritt med veiing og tårer. Spiste ikke før jeg skulle veies osv, for da kanskje kanskje vekta viste noen gram mindre.
Jeg veier det samme denne gangen, og jeg har gitt klar beskjed til både lege og jordmor om at jeg er fullstendig klar over at jeg veier for mye. Jeg har bedt om å få veie meg hjemme, og oppgi vekten selv på kontroll. Da sier jeg bare feks +1 kg. Jeg har sagt at dette er et veldig sensitivt tema for meg, og at jeg ikke ønsker å få kommentarer om dette på kontrollene. Dette har de respektert og jeg kan endelig glede meg over svangerskapet.
Det er lov å si ifra! Lykke til
Her har jeg og Søss alltid blitt sammenlignet med søskenbarna våre.Hva er det med disse mødrene våre
Mamma vil ofte være snill og lager god mat og setter frem godteri når jeg og søstrene mine er på besøk, men i neste øyeblikk ber hun oss om å begrense oss om vi forsyner oss for mange ganger, og "klager" på at vi går opp i vekt. Selv har hun alltid vært slank, på grensen til undervektig, men alle på pappas side har litt ekstra.
Utseende er også et ømt tema blandt oss søstre, da mamma alltid har kommenter de fine og søte venninne våre, mens vi har fått beskjed om at vi er ganske gjennomsnittlige.
Utsende og kropp er nok sikkert et større tema blandt jenter/damer. Jeg skal i allefall ikke ta med meg mammas måte å være mot mine barn. De fleste mødre syns vell sine barn er de fineste? Det syns i allefall jeg om sønnen min.
De var perfekt i vekt, flinke på skolen, orden på rommet osv osv
Jeg vokste opp og hadde store komplekser pga sånne sammenligninger og følte meg aldri god nok. Så jeg har ikke en sånn fremgang med mine barn. Jeg forventer at de gjør sitt beste, og da er karakteren de får mere enn god nok for meg. Jeg er ordblind og 2 av barna mine så langt er det også. Så gjør de sitt beste synes jeg ikke jeg kan be om mere. Synes det blir helt feil og sammenligne meg eller mine barn med noen som ikke er ordblinde og forvente samme resultat når vi trenger mere tid, for å lære oss ting. Og vi er nok helt sikkert flinke i våre ting som dem igjen ikke kan...
Liker at vi mennesker kan få være oss selv!
Skal spør om jeg kan få den ordningen. Slipper du å skrive opp vekten/bmi på helsekortet? Jeg gjemmer helsekortet for samboeren min pga vekta. Han vet ikke at jeg veier så mye som jeg gjør. Og helsepersonell trenger jo egentlig kun vite hvor mye opp eller ned. Jeg skal ta bort vekten fra skjemaet og bare si neste kontroll at det er for stor belastningJeg er også overvektig, og ved forrige svangerskap var det så stort fokus på det. Og det var et evig mareritt med veiing og tårer. Spiste ikke før jeg skulle veies osv, for da kanskje kanskje vekta viste noen gram mindre.
Jeg veier det samme denne gangen, og jeg har gitt klar beskjed til både lege og jordmor om at jeg er fullstendig klar over at jeg veier for mye. Jeg har bedt om å få veie meg hjemme, og oppgi vekten selv på kontroll. Da sier jeg bare feks +1 kg. Jeg har sagt at dette er et veldig sensitivt tema for meg, og at jeg ikke ønsker å få kommentarer om dette på kontrollene. Dette har de respektert og jeg kan endelig glede meg over svangerskapet.
Det er lov å si ifra! Lykke til
Skal spør om jeg kan få den ordningen. Slipper du å skrive opp vekten/bmi på helsekortet? Jeg gjemmer helsekortet for samboeren min pga vekta. Han vet ikke at jeg veier så mye som jeg gjør. Og helsepersonell trenger jo egentlig kun vite hvor mye opp eller ned. Jeg skal ta bort vekten fra skjemaet og bare si neste kontroll at det er for stor belastning
Kjenner igjen den følelsen, sist var det å miste kontrollen på helsekortet det jeg gruet meg til under fødselen. Fælt å ha det sånn!
Vekt og bmi står på kortet mitt nå, men samboer vet om det denne gangen. Vi har hatt ivf så vekt har vært nevnt under samtalene der. Pluss at jeg medisineres ut fra vekten nå i svangerskapet. Men ellers ser jeg ingen grunn til at det må stå der?
Håper du finner en løsning du er komfortabel med
Synes at man skal møte overvektige med respekt og prøve å se andres situasjon. Folk er overvektige for en grunn, hadde det vært lett å gå ned, så hadde jo folk gjort det! Når det er sagt, så er det jo bra at det er fokus på overvekt som en risiko faktor ved svangerskap. Ikke for å gi noen skyldfølelse, det blir feil. Men for at helsepersonell skal ha ekstra fokus på risikoen for f.eks svangerskapsdiabetes og vanskelig forløsning. Og gi god nok oppfølging. På lik linje med at andre helseutfordringer får ekstra oppfølging