Overstimulerende familiemedlemmer (langt innlegg)

[K89]

Er det bare oss som sliter med følgende: enkelte familiemedlemmer virker å være helt desperate etter babyen vår, uavhengig av når de så han sist. Det skal dulles og dalles, babyspråk (som jeg gang på gang sier at de ikke skal holde på med) og sang, oppi vugga når han skal sove/så fort han våkner. Han har noen i ansiktet non stop, og det er virkelig ikke ett stille øyeblikk der vedkommende klarer å holde kjeft. Det skal liksom skje noe HELE TIDEN rundt den stakkars ungen, til og med jeg blir overstimulert av alt styret. Det er som om de bare ikke får nok og det da tar helt av. Dette fører til at jeg ikke vil at disse menneskene skal få holde han, det blir så utrolig intenst og jeg ser jo på hele babyens ansikt og kroppsspråk at han blir forfjamset. Kommer selvfølgelig kommentarer på dette også, om at «han kommer aldri til å bli vant med andre når mammaen skal holde på han hele tiden».

Jeg har begynt å grue meg til hver gang vi skal bort eller får besøk, og det er jo så leit at det har blitt sånn. Jeg skjønner kjempegodt at det er stas med en baby i familien, det synes vi jo selv også og er så stolte at vi nesten sprekker, men er det bare oss som synes at akkurat dette er litt slitsomt? Evt hva har dere andre gjort for å forbedre situasjonen? Jeg føler ikke jeg kan be folk holde kjeft heller, selv om jeg ved et par anledninger har måttet stoppe opp høylytt rim/regle/borte-titt-tei i det sekundet han åpner øynene etter å ha sovet.

Det kan også nevnes dette med å «avlaste». Guuuud så LEI jeg er av å høre det ordet! For meg så betyr avlasting at noen hjelper til når det trengs - enten det er å ta baby med på en liten trilletur hvis foreldrene er komfortable med det, lage middag for oss eller tilby å handle med noe fra butikken (så og si nabo med noen i nær slekt). Men for nesten alle rundt oss så betyr det å holde baby når han er opplagt og smørblid, når han ler og smiler og generelt er på sitt beste. Men så fort han gråter så er det nok, da vil de ikke mer. Og det er helt greit - her er regelen vår at ingen får sitte barnevakt så lenge de ikke klarer å roe han ned, så da slipper vi i hvert fall det maset. Jeg bare kjenner det koker inni meg til tider, for det fineste i verden er jo å kose med en baby som smiler og er glad! Da trenger jeg ikke at han blir sendt rundt som en stafettpinne…og det er i hvert fall IKKE noe jeg ser på som avlasting.

Dagens utblåsning dette her!

 

[Lykkedrøm]

Har kjent litt på det der med overstimulering selv. Noen ganger er det så mye at baby begynner å gråte fordi han er så sliten. Også blir han jo utrooolig trøtt, og vil sove igjen selv om han akkurat våknet. Og da blir jo duppene og hele rutinen ødelagt for den dagen. Jeg har også prøvd å si at han må ha det litt rolig nå, men det går ikke inn nei. Hender jeg tar han med meg inn på et annet rom, og bare sitter der litt når det blir for mye. Har ikke så mye tips eller råd, men jeg skjønner deg veldig godt. De små blir så slitne, og det er ikke moro for dem i lengden. De trenger ro også, og det virker det ikke som alle forstår.

 

[Veivalsa]

Hvor gammel er baby og er det deres første? Familiens første baby på lenge?

 

[Mereo87]

Har kjent litt på det der med overstimulering selv. Noen ganger er det så mye at baby begynner å gråte fordi han er så sliten. Også blir han jo utrooolig trøtt, og vil sove igjen selv om han akkurat våknet. Og da blir jo duppene og hele rutinen ødelagt for den dagen. Jeg har også prøvd å si at han må ha det litt rolig nå, men det går ikke inn nei. Hender jeg tar han med meg inn på et annet rom, og bare sitter der litt når det blir for mye. Har ikke så mye tips eller råd, men jeg skjønner deg veldig godt. De små blir så slitne, og det er ikke moro for dem i lengden. De trenger ro også, og det virker det ikke som alle forstår.

Sniker. Har hatt samme problemet for noen er besatt av konseptet baby, men om 4 år er ikke ungen spennende for de lengre.
Vi har sagt i fra, men det går ikke inn. Og får slengt i trynet «har faktisk hatt to barn selv altså, så vi vet hva vi holder på med» - men min unge er ikke din har jeg mest lyst til å skrike. Vi kjenner vårt barn best.

Vi måtte også fysisk gå vekk eller bare si at nå må vi reise hjem.

 

[Ugleline]

Er det bare oss som sliter med følgende: enkelte familiemedlemmer virker å være helt desperate etter babyen vår, uavhengig av når de så han sist. Det skal dulles og dalles, babyspråk (som jeg gang på gang sier at de ikke skal holde på med) og sang, oppi vugga når han skal sove/så fort han våkner. Han har noen i ansiktet non stop, og det er virkelig ikke ett stille øyeblikk der vedkommende klarer å holde kjeft. Det skal liksom skje noe HELE TIDEN rundt den stakkars ungen, til og med jeg blir overstimulert av alt styret. Det er som om de bare ikke får nok og det da tar helt av. Dette fører til at jeg ikke vil at disse menneskene skal få holde han, det blir så utrolig intenst og jeg ser jo på hele babyens ansikt og kroppsspråk at han blir forfjamset. Kommer selvfølgelig kommentarer på dette også, om at «han kommer aldri til å bli vant med andre når mammaen skal holde på han hele tiden».

Jeg har begynt å grue meg til hver gang vi skal bort eller får besøk, og det er jo så leit at det har blitt sånn. Jeg skjønner kjempegodt at det er stas med en baby i familien, det synes vi jo selv også og er så stolte at vi nesten sprekker, men er det bare oss som synes at akkurat dette er litt slitsomt? Evt hva har dere andre gjort for å forbedre situasjonen? Jeg føler ikke jeg kan be folk holde kjeft heller, selv om jeg ved et par anledninger har måttet stoppe opp høylytt rim/regle/borte-titt-tei i det sekundet han åpner øynene etter å ha sovet.

Det kan også nevnes dette med å «avlaste». Guuuud så LEI jeg er av å høre det ordet! For meg så betyr avlasting at noen hjelper til når det trengs - enten det er å ta baby med på en liten trilletur hvis foreldrene er komfortable med det, lage middag for oss eller tilby å handle med noe fra butikken (så og si nabo med noen i nær slekt). Men for nesten alle rundt oss så betyr det å holde baby når han er opplagt og smørblid, når han ler og smiler og generelt er på sitt beste. Men så fort han gråter så er det nok, da vil de ikke mer. Og det er helt greit - her er regelen vår at ingen får sitte barnevakt så lenge de ikke klarer å roe han ned, så da slipper vi i hvert fall det maset. Jeg bare kjenner det koker inni meg til tider, for det fineste i verden er jo å kose med en baby som smiler og er glad! Da trenger jeg ikke at han blir sendt rundt som en stafettpinne…og det er i hvert fall IKKE noe jeg ser på som avlasting.

Dagens utblåsning dette her!

Hvilken relasjon har du med vedkommende? Jeg har en svigermor og min far som girer opp til tider, og IKKE klarer å lese de. Pappa fungerer det jo å si ifra til, selvom han surmuler litt og han kanskje gjør det igjen senere. Men jeg ser hvertfall at han hører litt etter alikevell, for han gir seg. Svigermor har jeg måtte hatt mange samtaler med(inkludert snakket med psykolog). Og det er mer ubehagelig da jeg ikke vil være hakkekylling. Men der har jeg nå fått sagt mitt, så har hun syns veldig synd I seg selv men nå skal hun prøve seg frem. Så får vi se hvordan det går...

Tips jeg fikk fra psykologen er at noen er rett og slett ikke flink til å se andre. Eller ta hensyn da. Og hvertfall ikke i situasjoner med baby, for da ser de kanskje bare seg selv eller egne behov. Det er lett å glømme å spørre hva foreldrene trenger og har behov for, og at det kanskje ikke stemmer over ens med det en har tenkt de trenger. Og noen er rett og slett ikke flink på det der og kan ha behov for at du bare sier det som det er rett utt. "Nå skal baby sove, da kan vi ikke synge" "baby trenger tid på å våkne før han er klar til lek" noe sånt. Hvis det kommer motkommentar eller din beskjed bare blir oversett så gi klar beskjed. Det er faktisk dere som bestemmer, og du ser at baby blir redd/utrygg osv. Grip inn i situasjoner der du må. Hvis du ikke er trygg på eller klar for å la andre holde så si det. Hjelper også veldig å stå samlet om det da, sånn at partner også backer deg opp og gir beskjed også.

Det er helt naturlig å bli frustrert når en ser at det blir for mye og andre ikke ser og hører. Men da er det bare å si ifra, hvis ikke de skjønner det når du sier ifra så kanskje si i fra mer direkte, rett ut. De må kanskje høre det for at det skal gå inn... ellers må en bare prøve å kontrollere situasjonene når vedkommende er der eller sånn. Men altså fungerer ingenting så ville ikke jeg ha gått så mye på besøk, eller hatt besøk av dem. Da hadde jeg sagt at du hører jo ikke på hva jeg sier, og det er jeg som kjenner baby best så da er ikke jeg så begeistret for å ha deg på besøk når du ikke respekterer meg.

Ble litt masse det her, har prøvd å få med alt jeg kommer på håper det ikke ble for rotete

 

[K89]

Hvor gammel er baby og er det deres første? Familiens første baby på lenge?

Han er 7 mnd, og vår første. Det er første baby på veldig lenge, ja.

 

[K89]

Hvilken relasjon har du med vedkommende? Jeg har en svigermor og min far som girer opp til tider, og IKKE klarer å lese de. Pappa fungerer det jo å si ifra til, selvom han surmuler litt og han kanskje gjør det igjen senere. Men jeg ser hvertfall at han hører litt etter alikevell, for han gir seg. Svigermor har jeg måtte hatt mange samtaler med(inkludert snakket med psykolog). Og det er mer ubehagelig da jeg ikke vil være hakkekylling. Men der har jeg nå fått sagt mitt, så har hun syns veldig synd I seg selv men nå skal hun prøve seg frem. Så får vi se hvordan det går...

Tips jeg fikk fra psykologen er at noen er rett og slett ikke flink til å se andre. Eller ta hensyn da. Og hvertfall ikke i situasjoner med baby, for da ser de kanskje bare seg selv eller egne behov. Det er lett å glømme å spørre hva foreldrene trenger og har behov for, og at det kanskje ikke stemmer over ens med det en har tenkt de trenger. Og noen er rett og slett ikke flink på det der og kan ha behov for at du bare sier det som det er rett utt. "Nå skal baby sove, da kan vi ikke synge" "baby trenger tid på å våkne før han er klar til lek" noe sånt. Hvis det kommer motkommentar eller din beskjed bare blir oversett så gi klar beskjed. Det er faktisk dere som bestemmer, og du ser at baby blir redd/utrygg osv. Grip inn i situasjoner der du må. Hvis du ikke er trygg på eller klar for å la andre holde så si det. Hjelper også veldig å stå samlet om det da, sånn at partner også backer deg opp og gir beskjed også.

Det er helt naturlig å bli frustrert når en ser at det blir for mye og andre ikke ser og hører. Men da er det bare å si ifra, hvis ikke de skjønner det når du sier ifra så kanskje si i fra mer direkte, rett ut. De må kanskje høre det for at det skal gå inn... ellers må en bare prøve å kontrollere situasjonene når vedkommende er der eller sånn. Men altså fungerer ingenting så ville ikke jeg ha gått så mye på besøk, eller hatt besøk av dem. Da hadde jeg sagt at du hører jo ikke på hva jeg sier, og det er jeg som kjenner baby best så da er ikke jeg så begeistret for å ha deg på besøk når du ikke respekterer meg.

Ble litt masse det her, har prøvd å få med alt jeg kommer på håper det ikke ble for rotete

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare så fint!

Det er fire stk og alle er veldig nært, en av de er (selvfølgelig) svigermor. Hun har hele tiden snakket om at det er så lett å oppdra andres barn, og gud bedre som jeg snart siterer henne på det! For hun er virkelig rå på å kommentere alt fra hva jeg spiser til hvordan vi kler han.

Er noen eldre inni bildet her som jeg tror at ikke klarer å lese han overhodet, ellers burde resten klare det, men kan være litt av problemet at de simpelthen ikke ser det faktisk. Jeg har vurdert å gå til psykolog selv, fordi jeg kjenner at jeg irriterer meg litt for mye og blir så utrolig sint av spesielt svigermor sin oppførsel og væremåte rundt baby. Og det virker som vi rett og slett bare må begynne å snakke mer direkte til de det gjelder, for selv når man sier «nå skal han sove og han trenger ro rundt seg» så klarer de fader meg ikke å akseptere det.

Jeg er ganske konfliktsky, samtidig er jeg mye mer direkte enn hva mannen er, så han synes det er vanskelig å skulle være så direkte - enten det kommer fra han eller fra meg. Men jeg innser jo at det må til. Dette med å holde har vært et ganske stort problem, i starten var det vondt for meg å nesten ikke få holde min egen baby fordi alle andre skulle holde han hele tiden. Det endte opp med at jeg eller mannen alltid gikk med bæresjal, da kunne ingen rive han ut av armene på oss - for så ille var det faktisk. Baby ble jo tatt fra puppen her en gang, da fikk vedkommende høre det for å si det sånn

 

[K89]

Sniker. Har hatt samme problemet for noen er besatt av konseptet baby, men om 4 år er ikke ungen spennende for de lengre.
Vi har sagt i fra, men det går ikke inn. Og får slengt i trynet «har faktisk hatt to barn selv altså, så vi vet hva vi holder på med» - men min unge er ikke din har jeg mest lyst til å skrike. Vi kjenner vårt barn best.

Vi måtte også fysisk gå vekk eller bare si at nå må vi reise hjem.

Besatt er veldig riktig ord, faktisk. Blir helt satt ut av hvordan folk holder på. Babyer er fantastiske og man blir helt oppslukt, men noen har jo virkelig ikke sosiale antenner rundt disse små.

 

[Veivalsa]

Han er 7 mnd, og vår første. Det er første baby på veldig lenge, ja.

Da tenker jeg du kan avveie hvor mye det har for seg å «ta det opp» med folk. De fleste jeg kjenner av eldre generasjoner er IKKE interessert i kritikk ig tar sånt dårlig, og skal nå hvertfall ikke endre seg Men jeg kjenner igjen og skjønner såklart frustrasjonen din.
Med min første kunne det ta litt av, han var vårt første barn og på min side første baby på 20 år. Jeg tenker som så at barn som har eldre søsken får myyye stimuli og bråk rundt seg, søsken som skriker og hyler og kommer oppi trynet til babyen og skal lage ablegøyer når som helst. Og det går veldig bra. Din som ikke har søsken enda er nok vandt til mer ro, men jeg tror ikke det er skadelig med litt overstimulering en gang iblant. Du kan si at han skal få sitte på fanget ditt og våkne også får de holde han snart. Jeg puttet minste i bæretøy om hun trengte ro, da kan liksom ikke folk komme å ta henne heller.

Du vil få mer utbytte av engasjert slekt senere. Fra 1,5-2 år er det kjenpenytte i folk som vil leke på gulvet og holde på med barnet. Og ellers angående avlastning så be om konkrete ting du trenger. De fleste har glemt litt hvordan det er å ha baby og klarer ikke helt å sette seg inn i HVA man trenger av hjelp. Det er jo sjelden underholdning av en baby som er i godt humør

 

[K89]

Da tenker jeg du kan avveie hvor mye det har for seg å «ta det opp» med folk. De fleste jeg kjenner av eldre generasjoner er IKKE interessert i kritikk ig tar sånt dårlig, og skal nå hvertfall ikke endre seg Men jeg kjenner igjen og skjønner såklart frustrasjonen din.
Med min første kunne det ta litt av, han var vårt første barn og på min side første baby på 20 år. Jeg tenker som så at barn som har eldre søsken får myyye stimuli og bråk rundt seg, søsken som skriker og hyler og kommer oppi trynet til babyen og skal lage ablegøyer når som helst. Og det går veldig bra. Din som ikke har søsken enda er nok vandt til mer ro, men jeg tror ikke det er skadelig med litt overstimulering en gang iblant. Du kan si at han skal få sitte på fanget ditt og våkne også får de holde han snart. Jeg puttet minste i bæretøy om hun trengte ro, da kan liksom ikke folk komme å ta henne heller.

Du vil få mer utbytte av engasjert slekt senere. Fra 1,5-2 år er det kjenpenytte i folk som vil leke på gulvet og holde på med barnet. Og ellers angående avlastning så be om konkrete ting du trenger. De fleste har glemt litt hvordan det er å ha baby og klarer ikke helt å sette seg inn i HVA man trenger av hjelp. Det er jo sjelden underholdning av en baby som er i godt humør

Ja, det har jeg merket. Helt elendige på å ta i mot kritikk… Neida, jeg tror ikke baby tar noen skade av det, problemet er jo å få roet han ned etter disse besøkene fordi han blir overstimulert, det er liksom ikke bare å legge han ned også sovner han. Søvn er noe vi jobber MYE med, og det vet disse menneskene så godt også. Jeg setter meg alltid bevisst unna med han når han feks nettopp har våknet, det ender da opp med at folk roper eller så kommer de bort. Den det går hardest utover er vel egentlig meg..

Vi er absolutt glad for engasjementet, og det er noe vi kommer til å sette enda mer pris på når vi etter hvert får behov for barnevakt og han er litt mer med på lek og slike ting. Er bare så utrolig intenst hele tiden..

Vi har vært litt for på at vi skal klare alt selv uten for mye hjelp, så det med avlasting er ikke noe savn sånn egentlig. Det er bare så idiotisk at de mener det de gjør avlaster i det hele tatt, og de er SÅ på at de avlaster

 

[Mereo87]

Besatt er veldig riktig ord, faktisk. Blir helt satt ut av hvordan folk holder på. Babyer er fantastiske og man blir helt oppslukt, men noen har jo virkelig ikke sosiale antenner rundt disse små.

Her er ett av problemene at det faktisk er «yngre» folk.
Null og nada som synker inn hos de dessverre.

 

[Kitty]

Sniker: når svigerinne og svigermor klager/klaget på at vi var strikse med leggetider på guttungen (er det fortsatt) var alltid vårt standard svar at da fikk de komme og ta han på morgenen dagen etter. For 1 time senere leggetid betydde stort sett at han våknet 04 eller 05 (istedenfor 6 som var "normalen"). Det tok noen runder med dem før de innså at det ikke nyttet å få oss til å gi etter.

 

[Ugleline]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare så fint!

Det er fire stk og alle er veldig nært, en av de er (selvfølgelig) svigermor. Hun har hele tiden snakket om at det er så lett å oppdra andres barn, og gud bedre som jeg snart siterer henne på det! For hun er virkelig rå på å kommentere alt fra hva jeg spiser til hvordan vi kler han.

Er noen eldre inni bildet her som jeg tror at ikke klarer å lese han overhodet, ellers burde resten klare det, men kan være litt av problemet at de simpelthen ikke ser det faktisk. Jeg har vurdert å gå til psykolog selv, fordi jeg kjenner at jeg irriterer meg litt for mye og blir så utrolig sint av spesielt svigermor sin oppførsel og væremåte rundt baby. Og det virker som vi rett og slett bare må begynne å snakke mer direkte til de det gjelder, for selv når man sier «nå skal han sove og han trenger ro rundt seg» så klarer de fader meg ikke å akseptere det.

Jeg er ganske konfliktsky, samtidig er jeg mye mer direkte enn hva mannen er, så han synes det er vanskelig å skulle være så direkte - enten det kommer fra han eller fra meg. Men jeg innser jo at det må til. Dette med å holde har vært et ganske stort problem, i starten var det vondt for meg å nesten ikke få holde min egen baby fordi alle andre skulle holde han hele tiden. Det endte opp med at jeg eller mannen alltid gikk med bæresjal, da kunne ingen rive han ut av armene på oss - for så ille var det faktisk. Baby ble jo tatt fra puppen her en gang, da fikk vedkommende høre det for å si det sånn

Det er helt legitimt det, og det er helt lov å si, at du ikke er helt klar for å dele på baby! Alle andre MÅ ikke får holde om du ikke er klar for det. Jeg kjente på det samme her, bare at her måtte jeg be om å få en av de(tvillinger) tilbake selv når de grein. Og her og gikk det i at de innbiller seg at avlastning er at de holder babyene kokte over for meg på første besøk,så skjønner deg veldig godt!

Og selvom jeg ikke vil si jeg er konfliktsky så er det jo ikke bare bare å si i fra, det er jo kjipt. Det er ikke sånn man vil ha det. Men det er lov å være egoistisk, det er jo ditt barn og dere som uansett skal bygge relasjon først, som en familie. Om man vil ha hjelp av andre så må jo det bygges opp etterhvert uansett.

En annen måte å tenke på det på, er jo at det er deres jobb å beskytte baby mot andre. Altså i forhold til noen som ikke tar seg tid til å bli kjent med baby og sånt. Det er jo mange år siden de har hatt baby selv så de har sikkert glemt mye. Og så er det all den gamle kunnskapen som de skal dele på, for sånn gjorde de det osv. Det kommer jo fra en god plass, men kan være veldig irriterende. Men går jo an å bare si "det finner jeg og mannen utav" f.eks. eller av og til opplyse at sånn gjør vi det fordi baby trenger ikke lue inne f.eks. jeg fikk mange forskjellige spørsmål om når får de tenner osv.. jeg vet jo ikke! Alt er nytt for meg, det er første gangen. Og skulle nesten ønske at jeg hadde sagt at det får hun søke opp selv, men men.

Og at noen har våget seg å ta baby fra deg når du ammer?! Åh! Jeg kjenner jeg blir sinna, makan

En må bare prøve å jobbe rundt, eventuelt si ifra ganske direkte om det er behov for det. Eller begrense tilgang om en ikke vil respektere det som blir sagt. Det er ikke greit å overstyre mor, du skal selv få styre når du er klar for å dele.

 

[Ugleline]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare så fint!

Det er fire stk og alle er veldig nært, en av de er (selvfølgelig) svigermor. Hun har hele tiden snakket om at det er så lett å oppdra andres barn, og gud bedre som jeg snart siterer henne på det! For hun er virkelig rå på å kommentere alt fra hva jeg spiser til hvordan vi kler han.

Er noen eldre inni bildet her som jeg tror at ikke klarer å lese han overhodet, ellers burde resten klare det, men kan være litt av problemet at de simpelthen ikke ser det faktisk. Jeg har vurdert å gå til psykolog selv, fordi jeg kjenner at jeg irriterer meg litt for mye og blir så utrolig sint av spesielt svigermor sin oppførsel og væremåte rundt baby. Og det virker som vi rett og slett bare må begynne å snakke mer direkte til de det gjelder, for selv når man sier «nå skal han sove og han trenger ro rundt seg» så klarer de fader meg ikke å akseptere det.

Jeg er ganske konfliktsky, samtidig er jeg mye mer direkte enn hva mannen er, så han synes det er vanskelig å skulle være så direkte - enten det kommer fra han eller fra meg. Men jeg innser jo at det må til. Dette med å holde har vært et ganske stort problem, i starten var det vondt for meg å nesten ikke få holde min egen baby fordi alle andre skulle holde han hele tiden. Det endte opp med at jeg eller mannen alltid gikk med bæresjal, da kunne ingen rive han ut av armene på oss - for så ille var det faktisk. Baby ble jo tatt fra puppen her en gang, da fikk vedkommende høre det for å si det sånn

Må også legge til at å si i fra direkte ikke trenger å være ufint. Mer at sånn er det bare. "Nå skal baby ha ro, for nå er det sovetid. Hvis du ikke kan respektere det så kan ikke du være her" vet ikke om du nødvendigvis er enig i eksempelet, men kan jo virke som at noen av de trenger veiledning eventuelt at de må vite hvor skapet står. Men målet er jo ikke å brenne bruer heller, så er bare å ha det i bakhodet.

Eventuelt fikk jeg tips fra psykologen om å kommunisere mine behov. Hva jeg har behov for av besøkende f.eks.

 

[B]

Sniker. Veldig enig med de som sier du må være mer direkte, var gode forslag over. Jeg tenker at du også i noen situasjoner kan si liksom litt spøkefullt at de må roe ned, babyen er kommet for å bli. Du kan også si feks litt på spøk: "oi, ta det nå litt med ro, du skremmer hen jo!". Så blir de å svare fornærmet at det gjør de såvisst ikke, men de har sannsynligvis fått en lærepenge som de husker.

Det er flott med engasjert familie mm, men tenker at de må roe ned litt før de stresser både foreldre og barn. Det blir litt mye, og ikke lengre så artig og koselig når det ender med et til de grader overstimulert barn som egentlig har sagt fra en stund at det er nok. Husk at de minste ikke kan flykte ut av situasjonen, de sender signaler med å se vekk, snu hodet vekk osv. Dårlig gjort å ikke respektere det.

 

[Ugleline]

Vi har vært litt for på at vi skal klare alt selv uten for mye hjelp, så det med avlasting er ikke noe savn sånn egentlig. Det er bare så idiotisk at de mener det de gjør avlaster i det hele tatt, og de er SÅ på at de avlaster

om de snakker om avlastning, så kan en si at det hadde vært til stor hjelp om de hadde tatt oppvasken, eller lagt middag, eller klesvask eller hva enn dere trenger hjelp til.

Svigermor trodde også at det var avlastning å skulle holde baby og skifte bleie(noe som viste seg hun ikke var helt stødig på). Og jeg sa kontant nei hver gang hun tilbydde seg, hun tok ikke hintet for å si det sånn. Men fikk kommunisert det til slutt at baby, om så det er 2, det takler jeg helt fint. Jeg trenger hjelp med å få gjort ting i huset. Eller til og med lage middag! Nå når de er 7 mndr er heldigvis ikke det så pes lenger

 

[B]

Ja og må legge til en ting. Husk å belønne det du vil se mer av. Når de er litt rolige med babyen, venter til hen båkner før det er fullt kjør, da sier du:"nå koser hen seg virkelig, nå er hen våken og klar til å tulle" eller lignende. Skryt av dem. Si:"så godt.å sitte på (bestemor, mormor,tante...) sitt fang og kose! Se som hen nyter det". Da blir det mer av slikt for de kan se det når du påpeker det tenker jeg, i alle fall kan de fleste se at babyen finner roen hos dem. Det er jo egentlig det største kompliment man kan få av en baby, at den er trygg og kan føle ro rundt en.

 

[K89]

Det er helt legitimt det, og det er helt lov å si, at du ikke er helt klar for å dele på baby! Alle andre MÅ ikke får holde om du ikke er klar for det. Jeg kjente på det samme her, bare at her måtte jeg be om å få en av de(tvillinger) tilbake selv når de grein. Og her og gikk det i at de innbiller seg at avlastning er at de holder babyene kokte over for meg på første besøk,så skjønner deg veldig godt!

Og selvom jeg ikke vil si jeg er konfliktsky så er det jo ikke bare bare å si i fra, det er jo kjipt. Det er ikke sånn man vil ha det. Men det er lov å være egoistisk, det er jo ditt barn og dere som uansett skal bygge relasjon først, som en familie. Om man vil ha hjelp av andre så må jo det bygges opp etterhvert uansett.

En annen måte å tenke på det på, er jo at det er deres jobb å beskytte baby mot andre. Altså i forhold til noen som ikke tar seg tid til å bli kjent med baby og sånt. Det er jo mange år siden de har hatt baby selv så de har sikkert glemt mye. Og så er det all den gamle kunnskapen som de skal dele på, for sånn gjorde de det osv. Det kommer jo fra en god plass, men kan være veldig irriterende. Men går jo an å bare si "det finner jeg og mannen utav" f.eks. eller av og til opplyse at sånn gjør vi det fordi baby trenger ikke lue inne f.eks. jeg fikk mange forskjellige spørsmål om når får de tenner osv.. jeg vet jo ikke! Alt er nytt for meg, det er første gangen. Og skulle nesten ønske at jeg hadde sagt at det får hun søke opp selv, men men.

Og at noen har våget seg å ta baby fra deg når du ammer?! Åh! Jeg kjenner jeg blir sinna, makan

En må bare prøve å jobbe rundt, eventuelt si ifra ganske direkte om det er behov for det. Eller begrense tilgang om en ikke vil respektere det som blir sagt. Det er ikke greit å overstyre mor, du skal selv få styre når du er klar for å dele.

Ja, det virker jo som om folk mener det er en menneskerett å holde andres babyer.

Nei, det er jo ikke hyggelig og folk tenker nok sitt om meg og meningene mine, men det er jo akkurat som du sier - vårt barn, vår oppdragelse, vår oppgave å skape trygge rammer og relasjoner. Skulle likt å se svigermor få de kommentarene hun har kommet med til meg… Hadde svartnet for henne, så det er ironisk hvordan de ikke bare ser det selv?!

Ja altså, DA klikket det og da sa jeg ganske greit i fra også. For det gjør man bare ikke!

 

[K89]

Ja og må legge til en ting. Husk å belønne det du vil se mer av. Når de er litt rolige med babyen, venter til hen båkner før det er fullt kjør, da sier du:"nå koser hen seg virkelig, nå er hen våken og klar til å tulle" eller lignende. Skryt av dem. Si:"så godt.å sitte på (bestemor, mormor,tante...) sitt fang og kose! Se som hen nyter det". Da blir det mer av slikt for de kan se det når du påpeker det tenker jeg, i alle fall kan de fleste se at babyen finner roen hos dem. Det er jo egentlig det største kompliment man kan få av en baby, at den er trygg og kan føle ro rundt en.

Veldig godt poeng!