overreagerer jeg?

Rekekreke

Rekekreke

Gift med forumet
VIP
Min aller beste venninne, har ikke tatt tlf, svart på meld, eller gitt noe som helst form for livstein fra seg på 2mnd.
Og jeg er egentlig ganske lei meg...
Hun sa ingenting heller, hun bare forsvant en dag, slutta og svare heeeeelt...
Jeg vet hu har møtt en kar, og forsvunnet inn i kjæresteverden.

Men har jeg lov å bli skuffa, har jeg lov å tenke at jeg ikke vil ha venner som bare fulstendig ignorerer meg i ett par måneder??

Jeg og skjønner den med at man trenger tid for seg selv i blandt, tid med ny kjæreste, tid til å ta vare på seg selv. Men er det ikke naturlig og liksom gi beskjed på en måte... bare plukke opp tlf værtfall en gang og forklare sitvasjonen, ikke bare fullstendig ignorere...

Hun har liksom kommet litt tilbake til verden nå, var plutselig på facebook, så jeg spurte om det var noe, om hu var sur eller ett eller annet, siden jeg har fått en kald skulder i flere måneder, men det var ikke det, hu ville bare ha tid for seg selv...


Men jeg klarer ikke kjenner jeg, jeg klarer ikke å smile, si ok, så skal alt være bra igjen... 
Det sårer jo faktisk, eller er det bare jeg som overreagerer veeeeldig nå...
burde jeg smile og si det er greit, forstå min absolutt beste venninne såpass??
Og bare respektere at hun er sånn liksom???

Jeg vet ikke... Jeg kjenner bare jeg ikke føler for å snakke med henne i det hele tatt akuratt nå... Men det kan jo og være overreagering siden det er så masse andre ting som foregår i livet mitt for øyeblikket, og at jeg virkelig kunne trengt bestevenninnen min akuratt nå...Derfor det sårer meg litt overdrevent mye...
 
Koster ikke mange kaloriene å si ifra at man er litt opptatt fremover med hankypanky and whatnot, så forstår godt du er skuffet. Særlig når du har vært der for henne når hun trenger deg?
 

AnaBanana skrev:
Koster ikke mange kaloriene å si ifra at man er litt opptatt fremover med hankypanky and whatnot, så forstår godt du er skuffet. Særlig når du har vært der for henne når hun trenger deg?

forsåvidt så har jeg det ja... Om det bare har vært med ett smil, en klem, eller bare noen og sitte sammen med og se film...
Hu har egen nøkkel til leiligheten, så hu kan komme og gå som hu vil, hu har egen dyne i senga faktisk....
Hu kommer når hu føler for det, lager mat, spiser mat, ser på tv og kan egentlig føle seg som hjemme, og har gjort det...
Om hun og mamman ikke har kommet overens noen dager, så har hu bodd her...
Hu har forsåvidt pleid å være der for meg også... Når hu har forsvinnet sånn fra andre, så har altid jeg vist hvor hun har vært henn på en måte... ikke fordi hun har hatt noen meldeplikt, men fordi hun bare har fortalt meg det...
Og plutselig en dag, så var jeg ikke bra nok i det hele tatt...
Sist gang vi fant på noe, var på 17.mai liksom... Da hadde jeg ikke snakket med henne på 3 uker før det, hun dukket opp og var noen timer med oss i byen den dagen, og forsvant igjen...
Jeg er uendelig glad i jenta, jeg hadde ikke kommet meg gjennom det siste året hadde det ikke vært for at jeg har hatt smilet hennes rundt meg. Men føler meg bare så, hvordan skal jeg si det, kastet vekk, på en måte...
 

Isolt skrev:
Fortell veninna di hvordan du føler. Hun vil nok forstå og forklare seg til deg

jeg har gjort det... Og da jeg fikk svaret at hun trengte tid for seg selv og kjærlighet, at det var liksom sånn personligheten hennes var, men hun var veldig glad i meg....

Så jeg sitter med tanken, skal jeg bare kutte ut å ta kontakt på en måte, og la henne bare styre på... drite i det og være glad om hu faktisk kommer innom en dag... For tilbake kommer hu, om det går dårlig i forholdet. Da er hu der....

For akuratt nå, så skal liksom døra mi være åpen om hun trenger det, da skal hun kunne komme til meg på en måte... Men om jeg kjeder meg, eller vil ha med noen på kino, samme det... Så tar hu ikke en gang tlf for å si i fra at hu ikke har tid, hu bare ignorerer...

Og sånn skal vel egentlig ikke vennskap være....



 
tror vi har samme venninne... blir faktisk litt irritert på sånne..
 
Jeg har ei venninne som ble sur på meg for noe av det samme... bare det at min kjæreste var hjemme på "perm" i 2 uker fra det store utland. Jeg sa at ejeg ville være mest mulig med han siden jeg så han bare et knippe ganger i året. Det ble drama uten like. Jegsa tilslutt at hun bare kunne slutte å ringe meg, slette nummeret mitt osv.

Men det gikk da over etter en times tid. Nå som hun har fått seg kjæreste, dyr og hus er det sjelden jeg hører noe fra henne, men myye mer nå enn jeg gjorde da de ble sammen.
Det ble liksom litt latterlig for min del.

Prøv å sett deg inn i hennes situasjon. Tror ikke min venninne forstod helt hvordan ting var for meg da. Men det tror jeg hun gjorde nå, når hun fikk seg mann.

men uansett så ville jeg bare latt de holde på. Hun ga jo en forklaring på hvorfor. :) kanskje dere bare rett og slett ikke ser likt på situasjonen?  Kanskje du bare skal nevne det i forbifarten under en middag eller en film? Litt lettere setting og kanskje litt greiere å snakka om  ting? :)
 

Camilla S skrev:
Jeg har ei venninne som ble sur på meg for noe av det samme... bare det at min kjæreste var hjemme på "perm" i 2 uker fra det store utland. Jeg sa at ejeg ville være mest mulig med han siden jeg så han bare et knippe ganger i året. Det ble drama uten like. Jegsa tilslutt at hun bare kunne slutte å ringe meg, slette nummeret mitt osv.

Men det gikk da over etter en times tid. Nå som hun har fått seg kjæreste, dyr og hus er det sjelden jeg hører noe fra henne, men myye mer nå enn jeg gjorde da de ble sammen.
Det ble liksom litt latterlig for min del.

Prøv å sett deg inn i hennes situasjon. Tror ikke min venninne forstod helt hvordan ting var for meg da. Men det tror jeg hun gjorde nå, når hun fikk seg mann.

men uansett så ville jeg bare latt de holde på. Hun ga jo en forklaring på hvorfor. :) kanskje dere bare rett og slett ikke ser likt på situasjonen?  Kanskje du bare skal nevne det i forbifarten under en middag eller en film? Litt lettere setting og kanskje litt greiere å snakka om  ting? :)

Altså, du sa i fra... Jeg har ikke hørt ett ord, jeg viste ikke hu hadde fått seg kjæreste en gang før ei annen venninne sa det til meg for ett par uker siden... 
Det har gått uker og måneder uten at vi har snakket sammen før, for jeg har vist hun har møtt en kar og ville være med han, og det er ikke noe galt i det...
Det jeg føler det er noe galt med, er å ikke si noe, ikke gi beskjed, ikke gi lyd fra seg i det hele tatt...
Bare ignorere meg... Det er ikke sånn at jeg har ringt hver dag, en gang i uka max, og sendt ett par meld... 
 
Tror vi har denne venninna alle tre. Følte jeg mista venninna mi når jeg ble gravid jeg. Hun var så glad på mine vegne da jeg ringte og for og fortelle henne den store nyheten. Og etter den tlf samtalen "forsvant hun". Hun også var i et relativt nytt forhold på denne tiden. De er fortsatt sammen og nå er jeg ved veis ende i graviditeten. Så altså 9 måneder siden vi hadde noe "venninne forhold". Synes det er utrolig vanskelig og jeg savner henne voldsomt. Jeg sluttet bevisst og ta kontakt med henne, for og vise at jeg var lei av en sånn type "enveiskommunikajson". Synd og si at hun tok hintet liksom. Virket som om dette bare passet henne ypperlig. En av årsakene kan kanskje være at denne nye kjæresten hennes er en sånn voldsomt "viktig" person, ihvertfall tror han det selv. Det er ikke alle som i hans øyne er god nok til og spandere tid på. Har alltid hatt følelsen av at han tenker slik om meg og kjæresten. Trist at hun isåfall lar seg påvirke så voldsomt. Når kjæresten min aldri har vært noe annet enn god og snill med henne de nesten 5 årene vi har vært kjærester.

Jeg har såklart hatt en relativt elendig dialog med henne en sjelden gang innimellom disse ni månedene. Men da har hun overhode ikke vist noe interesse for graviditeten min. Spurt ytterst sjeldent hvordan jeg har det. Om alt går bra osv. Hun har også kommet med en del sårende kommentarer i forhold til hvor mye jeg har lagt på meg osv. Så er ganske sikker på at det er en del sjalusi inni bildet her.

Tenk og ikkje kunne være glad på beste venninna di sine vegne. Hun du har delt alt med i nesten ti år. Nei tenker det samme som deg i forhold til om hun er "verd det" liksom. For jeg også vet, at når denne nye situasjonen med baby har roet seg. At vesla er kommet til verden og det er blitt hverdags, så kommer hun sikkert. Bare vet ikkje om jeg da synes det er greit at hun skal få bane sin vei inn igjen, når hun ikkje ellers har vært noe interessert. Er veldig vanskelig det der!!! så forstår deg kjempe godt. Kanskje du burde vist henne når hun velger at du er "god nok" igjen, at et slikt venninne forhold vil du ikke ha.

Føler med deg ihvertfall, så sender over en klem herfra isteden jeg :)
 
Jeg synes ikke en ordentlig venninne gjør slikt jeg.
Det går jo ann å gi beskjed om at man ønsker tid for seg selv, eller kjærestetid eller hva det skulle være.
 
Ettersom jeg er verdensmester på å overtolke og lese mellom linjer, skal jeg gi svaret helt i min stil. Jeg tror venninnen din av en eller annen grunn er sur på deg, et eller annet, men for feig til å si det rett til deg. 

 
Dårlig gjort å ikke si fra at hun har noe å gang med noen da.. det var merkelige greier.. :/
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp