Min datter går i barnehage, i en alder av 14 måneder. Hun har akkurat begynt å gå. Går som en apekatt og er veldig ustø. :P
Hun har ved fler anledninger vært helt alene ute, uten voksen tilstede når jeg har kommet for å hente henne.
Den første ulykken var når de hadde satt henne alene på en barnehagesykkel. Hun datt jo såklart av og fikk blåveis over øyet. Greit nok. Ulykker må man regne med.
Men, igår da jeg kom, hadde de latt henne gå alene ned en dårlig asfaltert bakke. Det endte jo i veldig knall og fall, der ansiktet var det første som traff. Halve ansiktet er hovent, øyet er blått og det er skrubbsår fra topp til bunn. Øyet og såret var fullt av grus. Da hadde de "prøvd" å vaske det. De hadde også lattt være å gi henne medisinen hennes. Ingen hadde ringt meg,
De sa til og med når jeg kom at de trodde det skulle bli månelyst når hun så sånn ut.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere eller hva jeg skulle si. bare sa god ferie og dro.
Jeg skjønte det var noe, for når jeg gikk inn porten var det en ansatt som så meg, løøøøp forbi meg for å si ifra at jeg kom.
Er det bare jeg som syns dette er for gæli? jeg skjønner at ulykker kan skje.. men jeg mener da at de minste på avdelinga, burde ikke være ute alene og passet litt bedre på steder hvor sånn "vonde" ulykker kan skje. Og de burde iallefall ha ringt meg. det er ikke lenge siden hun begynte, og de vet jeg er bekymret for om hun har det bra. Trodde det var vanlig at man fikk beskjed om ulykker?
Jeg mener.. de ansatte er hyggelige, flinke og unga liker de. Så er mulig det er meg som overbeskyttende mamma som reagerer. Jeg har ikke sagt noe til de, men lurer på om jeg skal be de passe bedre på og at jeg forventer at hun iallefall ikke er alene ute.