Overgangen fra 2->3

[Diamant.3]

Hei! Har sett noen poster om dette temaet før, men ikke der det er snakk om å se lenger frem en rett etter baby er født. Jeg er i en situasjon der vi har veldig lyst på et barn nummer 3. Jeg har alltid ønsket meg 3 barn og sett for meg en familie full av kos og kaos.

Allikevel begynner jeg å tvile nå når vi skulle begynne å prøve. Jeg syns det er skummelt å begynne på ny, hva hvis eg får et barn med spesielle behov, tvillinger? Hva hvis jeg får enda sterkere fødselsdeprisjon enn med førstemann? Hva når de blir større??

Jeg ser også at det blir mer glede. Men hvordan er det å levere i barnehage med to barn og en baby? Ha dem med alene på ting? Er det noen som egentlig "angrer", ikke på barnet, men at dere ikke stoppa på 2?

Jeg kunne tenkt på dette noen år, men jeg ønsker å ha de nokså jevngamle om vi skal ha en til, så føler snart jeg må klare å bestemme meg. Jeg er kjempe babysyk en dag, og helt ferdig neste, da får jeg litt panikk av å tenke på en til, andre dager får jeg nesten panikk av å tenke på å ikke få en til

Vet ikke hva jeg vil med dette, men setter pris på alle erfaringer på godt og vondt

 

[Dexter]

Jeg og mannen prøver på nr 3, jeg har alltid vært klar på at jeg ønsker meg 3. Jeg tror at alle går igjennom de tankene som du gjør nå, men det er vel også slik at man aldri angrer på de barna man får. Det blir nok en hektisk periode de første åra, men man må nok ha gode rutiner med flere barn i hus. Lykke til!

 

[tulips]

Levering i bhg har vært null problem. Det er 11,5 mnd i mellom de to første. 3 og 4 år mellom dem og tredje. Jeg synes aldersforskjellen mellom de to første og tredje var helt perfekt. Ved levering i bhg hadde jeg minste i bilstol, og senere i vogn

Ha dem med alene på ting… kan ikke huske at det har vært noe annet enn matbutikken og familiebesøk Har ingen negative opplevelser i forbindelse med det.

Har aldri angret!! Men så følte jeg veldig på at jeg ikke var ferdig med barn da Og nå planlegger vi nr 4, så vil nå si at ting har gått bra

Nå er de eldste 6 år og 5 år. Minste blir 2 år helt i slutten av august. Jeg synes overgangen fra 2 til 3 gikk lekende lett. Mye mulig jeg synes det fordi overgangen fra 1 til 2 var tøff og krevende ettersom de var så tette Men at jeg nå ønsker en nr 4 sier vel en hel del - ting går bra

 

[Diamant.3]

Levering i bhg har vært null problem. Det er 11,5 mnd i mellom de to første. 3 og 4 år mellom dem og tredje. Jeg synes aldersforskjellen mellom de to første og tredje var helt perfekt. Ved levering i bhg hadde jeg minste i bilstol, og senere i vogn

Ha dem med alene på ting… kan ikke huske at det har vært noe annet enn matbutikken og familiebesøk Har ingen negative opplevelser i forbindelse med det.

Har aldri angret!! Men så følte jeg veldig på at jeg ikke var ferdig med barn da Og nå planlegger vi nr 4, så vil nå si at ting har gått bra

Nå er de eldste 6 år og 5 år. Minste blir 2 år helt i slutten av august. Jeg synes overgangen fra 2 til 3 gikk lekende lett. Mye mulig jeg synes det fordi overgangen fra 1 til 2 var tøff og krevende ettersom de var så tette Men at jeg nå ønsker en nr 4 sier vel en hel del - ting går bra

Så godt å hørre Er det lettere når de blir større, eller endrer utfordringene bare form?

Jeg syns overgangen fra 0-1 var veldig tøff, og overgangen fra 1-2 var noe lettere, men tøff på en annen måte. Er bare redd at jeg er en person som ikke takler det. Leser liksom over alt at nummer 3 velter lasset, tre barn er mest stress osvosv.. Jeg syns perioden nå når barna er 2 og 4 er fantastisk, men også veldig krevende. Er ikke sjeldent de springer hver sin vei når vi skal ut av døren. Minsten har begynt å trasse, eldste er litt over det, men kan få skikkelig raserianfall. Vi er veldig gode på rutiner, men samboer jobber mye så jeg har morgenstell + levering og henting alene. Jeg har strevd litt med angst og tenker vel at jeg ikke kan få det til med alle disse bekymringene, selv om jeg så gjerne vil.

Tror vi får la skjebnen bestemme siden jeg ikke klarer å falle til ro med en avgjørelse hehe Ikke prøve febrilsk rundt el, men ikke bruke prevensjon heller.

 

[Diamant.3]

Jeg og mannen prøver på nr 3, jeg har alltid vært klar på at jeg ønsker meg 3. Jeg tror at alle går igjennom de tankene som du gjør nå, men det er vel også slik at man aldri angrer på de barna man får. Det blir nok en hektisk periode de første åra, men man må nok ha gode rutiner med flere barn i hus. Lykke til!

Godt å hørre at alle går igjennom de tankene. Jeg har en dårlig uvane med å nesten tenke for mye igjennom ting og gå for dypt inn i tankene Her er vi veldig rutinemennesker. Men har hatt veldig veldig lite søvn pga minste som har hatt væske i ører og refluks så det har gjort at jeg har gått litt kraftig i minus kan du si :/ men jeg ønsker meg sånn tre at jeg håper jeg kommer frem til at vi kan klare det

 

[JaneB]

Min umiddelbare tanke er at om dere skal ha tre barn, må en forutsetning være at pappa kommer mer på banen.

Vi stoppet ved to. Rett og slett fordi jeg ønsker å gi barna som er her nå nok og god oppfølgning uten at det går utover min egen helse. Biologien skriker naturligvis etter flere barn, men det hjelper ikke. Én ting er når barna nå er små og går i barnehage. Det går. Men så kommer aktiviteter på eldste og oppfølging med skole og to foreldre med full jobb. En liten ett-eller toåring samtidig kommer ikke på tale.

 

[Veivalsa]

Jeg synes hvertfall overgangen fra 1-2 barn var HELT grusom. Fikk en kolikkbaby som hatet barnevogn, bilstol, våknet (våkner fortsatt) hver time gjennom hele natten og bare sov mens jeg gikk rundt med bæresele på dagtid i over 7mnd som igjen betydde null tid til å slappe av for meg på dagtid. Dagtidsøvn harakkurat begynt og løse seg for henne nå når hun er 14 mnd, frem til nå har vi ikke fått slappe av noe særlig mens hun sover. Og vi hadde 3 år mellom og en veldig selvstendig storebror som gikk på do selv og kledde av og på seg selv. Men vi kunne nesten ikke dra noen steder som samlet familie i over et halvt år fordi babyen bare skreik og var sur.
Jeg trodde det skulle gå bra fordi folk sier at søsken blir med på familiens rutiner og «er med på lasset» og det som skjer. Men vi fikk en baby som ikke kunne bli med på noe som helst slags lass.
Det er en av grunnene til at vi nok ikke går for det tredje barnet. Det er ikke sikkert det blir like ille, men vi er skikkelig bekymra for å skulle gå gjennom en sånn babytid igjen. Begynt å bli litt bedre nå etter ettårsdagen til babyen. I tillegg ønsker mannen min å ha mer tid til karriere og det må jeg bare respektere han har oppgitt mye det siste året fordi jeg har vært fullstendig nedkjørt psykisk og fysisk pga krevende baby og mye sykdom etter samfunnet åpnet igjen.
Så kan jo ting såklart endre seg. Jeg har nemlig alltid sett for meg og ønsket meg 3 barn og har brukt mye tid på å sørge over at det nok aldri skjer. Men det er av hensyn til både mannen min og de barna jeg allerede har som jeg ønsker å følge opp også når de blir eldre og skal ha lekser og aktiviteter etter skoletid.
Også har vi faktisk fått 3 barn da, men den eldste var dødfødt. Og derfor har påfølgende svangerskap vært veldig tøffe psykisk for meg og jeg har fått «reåpnet» sorgen over hun vi mistet etter hver fødsel. Det påvirker såklart hele familien, barna mine og spesielt mannen min. Så jeg kan godt forstå at han ikke ønsker at vi utsetter oss for et nytt svangerskap, fødsel og barselhormoner.

Lykke til med valget

 

[Herewegoagain]

Vi fikk nr4 i 2020 da var nr3 snart 8 år. Livet var lett Alt går jo har nok mye med innstilling å gjøre - Var selvsagt forskjell på 2 og 3 men likevell litt sånn at vi allerede hadde mer enn én å ta hensyn til aldri angret ett sekund

 

[Mrs.B]

Her har vi 3 barn. Største på 4 år, mellomste på 2 og baby på 4 mnd. Aller verste var baby nr 1 og det å gå fra 0-1 barn. Det letteste var baby nr 3, merker liten forskjell på å gå fra 2 til 3. Det som tar mest energi er å hele tiden måtte passe på at 2-åringen ikke maltrakterer babyen. 4 åringen hjelper å passe på heldigvis. Hjelper så klart at siste babyen er kjempesnill og har godt sovehjerte. Veldig lite tull med dette barnet, så vi har vært heldig. Ja og så merker vi det på plass i bilen, vi må kjøpe ny bil

 

[XuperB]

Det med å være babysyk en dag og helt ferdig neste høres akkurat ut som meg. Enkelte dager er jeg helt ferdig når det har vært en litt utfordrende situasjon med fireåringen, og så når de kommer og gir meg en mosekos sammen, så snur det til babysyke igjen. Får jeg snap av babyer så rasler det i eggstokkene, mens når legginga har vært utfordrende eller sykdomsperioden har vart evig/dårlig søvn, så er jeg sååå ferdig.

Jeg syns tiden 2-4 (spesielt 3-4 når de ikke lengre lar seg lure av å få velge mellom to ting hehe) er mer slitsomt enn babytiden, selv om ene her var litt krevende da han ikke fikk sovet nok på dagen, og jeg hadde storebror hjemme i tillegg. Har kanskje også med at eldste her har ekstremt stor egenvilje og tåler dårlig når ikke ting går helt etter hans plan (går stort sett bra nå, men i perioder der han er sliten pga sykdom/dårlig søvn så bikker det veldig fort over). Det kom til syne gradvis fra 2,5 års alder og en topp rundt 3,5. Ser for meg at en baby, dersom lik de to jeg har hjemme nå, fint kan være med å levere/hente og henge med på lasset. Det en ikke vet da, er om en får en type som tåler/kan være med på lasset. Det er ingen garanti ... Med yngste så brukte jeg ringslynge ved levering og henting de gangene han måtte være med. Ellers så er vi to foreldre her som fint kan dele på levering og henting. Mannen har 7-15 jobb, men med fleksitid. Jeg jobber deltid og styrer arbeidsdagen selv.

Det som holder meg mest tilbake er økonomi og at vi har så lite nettverk her, at vi virkelig må gå endel runder med oss selv på om vi har kapasitet til det. Kapasitet og økonomi rett og slett. Jeg har en tidkrevende hobby jeg savner å kunne holde mer på med, men den kan jeg jo alltids komme tilbake til seinere. Småbarnstiden varer ikke evig, selv om den føles langdryg enkelte perioder.

Det er en skikkelig vanskelig avgjørelse, og her føler jeg at tiden renner litt ut også. Jeg er på feil side av 35-tallet. Jeg klarer ikke å legge ut utstyr etc for salg for eksempel, selv om jeg enkelte dager føler meg "ferdig". Nei, veldig vanskelig. Føler veldig på at jeg kommer til å angre på å ikke få en til, bare fordi småbarnsperioden kan være slitsom. Men den økonomien, den bekymrer meg veldig. Vi overlever alltids, men jeg vil leve også - og det er ikke aktuelt med særlig høyere stillingsprosent på meg av ulike årsaker. Et nytt svangerskap vil være krevende også, førstemann var dødfødt (morkakesvikt) og svangerskap er veldig psykisk belastende for meg, i tillegg til at jeg får sterke bekkensmerter tidlig.

Og jeg er en av de som syns 0-1 var null stress, mye fordi vi knapt så øya på babyen de første mnd pga han sov og sov. Og han var med overalt og enten sov eller var fornøyd og titta rundt seg. 1-2 var tøff, de kom tett på, hadde ikke eldste i barnehage og pandemien dundra inn over landet, i tillegg til at soving var litt ymse med minstemann. Nå sover han heldigvis som en stein natta gjennom, og er null stress å legge.

 

[tulips]

Så godt å hørre Er det lettere når de blir større, eller endrer utfordringene bare form?

Jeg syns overgangen fra 0-1 var veldig tøff, og overgangen fra 1-2 var noe lettere, men tøff på en annen måte. Er bare redd at jeg er en person som ikke takler det. Leser liksom over alt at nummer 3 velter lasset, tre barn er mest stress osvosv.. Jeg syns perioden nå når barna er 2 og 4 er fantastisk, men også veldig krevende. Er ikke sjeldent de springer hver sin vei når vi skal ut av døren. Minsten har begynt å trasse, eldste er litt over det, men kan få skikkelig raserianfall. Vi er veldig gode på rutiner, men samboer jobber mye så jeg har morgenstell + levering og henting alene. Jeg har strevd litt med angst og tenker vel at jeg ikke kan få det til med alle disse bekymringene, selv om jeg så gjerne vil.

Tror vi får la skjebnen bestemme siden jeg ikke klarer å falle til ro med en avgjørelse hehe Ikke prøve febrilsk rundt el, men ikke bruke prevensjon heller.

Vi merket overgangen fra 2 til 3 på klesvasken, og at vi måtte kjøpe ny bil når minste skulle over til en annen bilstol

Synes det er lettere ja De to eldste er ganske selvstendige nå. 5-åringen er som 6-åringen. De kler på seg selv. Jeg bare legger frem klærne. Vi tar underlivsvask og trusebytting på kvelden feks, for å gjøre morgenstellet lettere. I lang tid stelte jeg de alene på morgenen(var også alene med levering og henting i flere år). Men de siste månedene har mannen tatt stellet på minste fordi han rekker det før han reiser på jobb. Jeg hadde rukket det selv uten å stå opp før, men godt å få hjelp når muligheten er der. Er egentlig ikke noe stress på morgenen Jeg står opp kl 05.25 om jeg har dagvakt. Reiser til bhg kl 06.30-06.45. De få gangene jeg begynner kl 7 på jobb så leverer mannen min i bhg. Nå for tiden så er det nesten alltid han som henter. Skikkelig luksus at hverdagen har blitt sånn. Men det gikk helt fint å stå med stell, levering og henting alene også. Jeg synes alt er lettere om man er forberedt på det. Jeg visste på forhånd at jeg måtte stå alene med det. Plutselig fikk mannen en annen jobb som gjorde at vi kunne bli to om det

Foreløpig legger de seg samtidig. Mellom kl 19-19.30. Alt her hjemme er rutiner, som både jeg og mannen følger opp. Jeg jobber turnus, jeg har noen kveldsvakter her og der som gjør at mannen må ha de alene.

Å la skjebnen bestemme er en fin ting. Da slipper man å ta den vanskelige avgjørelsen selv

 

[Smulesmåen]

Det med å være babysyk en dag og helt ferdig neste høres akkurat ut som meg. Enkelte dager er jeg helt ferdig når det har vært en litt utfordrende situasjon med fireåringen, og så når de kommer og gir meg en mosekos sammen, så snur det til babysyke igjen. Får jeg snap av babyer så rasler det i eggstokkene, mens når legginga har vært utfordrende eller sykdomsperioden har vart evig/dårlig søvn, så er jeg sååå ferdig.

Jeg syns tiden 2-4 (spesielt 3-4 når de ikke lengre lar seg lure av å få velge mellom to ting hehe) er mer slitsomt enn babytiden, selv om ene her var litt krevende da han ikke fikk sovet nok på dagen, og jeg hadde storebror hjemme i tillegg. Har kanskje også med at eldste her har ekstremt stor egenvilje og tåler dårlig når ikke ting går helt etter hans plan (går stort sett bra nå, men i perioder der han er sliten pga sykdom/dårlig søvn så bikker det veldig fort over). Det kom til syne gradvis fra 2,5 års alder og en topp rundt 3,5. Ser for meg at en baby, dersom lik de to jeg har hjemme nå, fint kan være med å levere/hente og henge med på lasset. Det en ikke vet da, er om en får en type som tåler/kan være med på lasset. Det er ingen garanti ... Med yngste så brukte jeg ringslynge ved levering og henting de gangene han måtte være med. Ellers så er vi to foreldre her som fint kan dele på levering og henting. Mannen har 7-15 jobb, men med fleksitid. Jeg jobber deltid og styrer arbeidsdagen selv.

Det som holder meg mest tilbake er økonomi og at vi har så lite nettverk her, at vi virkelig må gå endel runder med oss selv på om vi har kapasitet til det. Kapasitet og økonomi rett og slett. Jeg har en tidkrevende hobby jeg savner å kunne holde mer på med, men den kan jeg jo alltids komme tilbake til seinere. Småbarnstiden varer ikke evig, selv om den føles langdryg enkelte perioder.

Det er en skikkelig vanskelig avgjørelse, og her føler jeg at tiden renner litt ut også. Jeg er på feil side av 35-tallet. Jeg klarer ikke å legge ut utstyr etc for salg for eksempel, selv om jeg enkelte dager føler meg "ferdig". Nei, veldig vanskelig. Føler veldig på at jeg kommer til å angre på å ikke få en til, bare fordi småbarnsperioden kan være slitsom. Men den økonomien, den bekymrer meg veldig. Vi overlever alltids, men jeg vil leve også - og det er ikke aktuelt med særlig høyere stillingsprosent på meg av ulike årsaker. Et nytt svangerskap vil være krevende også, førstemann var dødfødt (morkakesvikt) og svangerskap er veldig psykisk belastende for meg, i tillegg til at jeg får sterke bekkensmerter tidlig.

Og jeg er en av de som syns 0-1 var null stress, mye fordi vi knapt så øya på babyen de første mnd pga han sov og sov. Og han var med overalt og enten sov eller var fornøyd og titta rundt seg. 1-2 var tøff, de kom tett på, hadde ikke eldste i barnehage og pandemien dundra inn over landet, i tillegg til at soving var litt ymse med minstemann. Nå sover han heldigvis som en stein natta gjennom, og er null stress å legge.

Hvordan synes du overgangen fra 2 til 3 var? Ser du er med i mai 24-gruppe

 

[XuperB]

Hvordan synes du overgangen fra 2 til 3 var? Ser du er med i mai 24-gruppe

Så langt enklere enn fra 1-2. Har fått en fornøyd baby som sover godt om natta, og så er det 4,5 og 6 år mellom han og søsknene, så de har blitt store og selvstendige. Han har bare sklidd inn og henger med på lasset og er blid og fornøyd. Han kom som en overraskelse, og jeg var kjemperedd for hvordan det kom til å bli, men det har gått veldig bra.

 

[Smulesmåen]

Så langt enklere enn fra 1-2. Har fått en fornøyd baby som sover godt om natta, og så er det 4,5 og 6 år mellom han og søsknene, så de har blitt store og selvstendige. Han har bare sklidd inn og henger med på lasset og er blid og fornøyd. Han kom som en overraskelse, og jeg var kjemperedd for hvordan det kom til å bli, men det har gått veldig bra.

Tusen takk for svar! Så fint å høre. Virker som alder mellom søsknene har mye å si