Overasket og overveldet

[Kirenja]

Hei.

Jeg er helt fersk her inne, hadde plutselig en positiv test i går.
Ser at det er mange her inne som har planlagt og strevd for å få en positiv test, men her skulle det ikke vært mulig.

Nå spinner hodet helt ut av dimensjoner, jeg er super stressa, og vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg føler meg for gammel - kroppen er full av vondter og hodet er allerede fult av bekymringer og overtenking. Jeg føler det blir for dyrt for oss og føler vi ikke har plass.

Jeg vet ikke om dette forumet er stedet for oss som har blitt kasta ut i dette og er stressa, redde og usikre, og om det ikke er det så blir jeg ikke fornærmet om tråden blir slettet.. Men hvis det er det, hadde det kanskje vært fint å høre om andre i samme båt..

 

[Alma<3]

Hei.

Jeg er helt fersk her inne, hadde plutselig en positiv test i går.
Ser at det er mange her inne som har planlagt og strevd for å få en positiv test, men her skulle det ikke vært mulig.

Nå spinner hodet helt ut av dimensjoner, jeg er super stressa, og vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg føler meg for gammel - kroppen er full av vondter og hodet er allerede fult av bekymringer og overtenking. Jeg føler det blir for dyrt for oss og føler vi ikke har plass.

Jeg vet ikke om dette forumet er stedet for oss som har blitt kasta ut i dette og er stressa, redde og usikre, og om det ikke er det så blir jeg ikke fornærmet om tråden blir slettet.. Men hvis det er det, hadde det kanskje vært fint å høre om andre i samme båt..

Dette forumet er for alle jeg vet ikke om det finnes en egen tråd for andre i din situasjon. Og er ikke i samme båt så kan nok desverre ikke tilby så mye viten her. Det høres uansett veldig vanskelig ut, håper dere finner en god løsning for dere og at enden på visa blir god, uansett hvilke valg dere måtte ende på

 

[XuperB]

Jeg var litt der du er for noen uker siden. Vi var ferdige med barn vi, og har solgt nesten alt utstyr/klær. Ble brått kasta uti det vi også, og det var litt kaosfølelser i noen dager. Var spesielt tanker rundt penger, plass og ikke minst om kroppen min tåler et svangerskap til uten å bli helt ødelagt. Vi har lite familie i nærheten, og de som er i nærheten er det ikke så voldsomt til hjelp/støtte i.

Men, etter å ha vent oss til tanken så er jeg ikke lenger stressa, og føler mer på at det var en gledelig overraskelse. Slik var det i grunn ikke de første dagene etter positiv test! Nå er jeg mer redd for at det skal gå galt istedet, så det har snudd litt.

 

[Kirenja]

Dette forumet er for alle jeg vet ikke om det finnes en egen tråd for andre i din situasjon. Og er ikke i samme båt så kan nok desverre ikke tilby så mye viten her. Det høres uansett veldig vanskelig ut, håper dere finner en god løsning for dere og at enden på visa blir god, uansett hvilke valg dere måtte ende på

Takk skal du ha

 

[Kirenja]

Jeg var litt der du er for noen uker siden. Vi var ferdige med barn vi, og har solgt nesten alt utstyr/klær. Ble brått kasta uti det vi også, og det var litt kaosfølelser i noen dager. Var spesielt tanker rundt penger, plass og ikke minst om kroppen min tåler et svangerskap til uten å bli helt ødelagt. Vi har lite familie i nærheten, og de som er i nærheten er det ikke så voldsomt til hjelp/støtte i.

Men, etter å ha vent oss til tanken så er jeg ikke lenger stressa, og føler mer på at det var en gledelig overraskelse. Slik var det i grunn ikke de første dagene etter positiv test! Nå er jeg mer redd for at det skal gå galt istedet, så det har snudd litt.

Takk for at du deler
Godt å vite at fler har tenkt i samme baner.
Gjorde dere noe spesielt for å venne dere til tanken?

 

[XuperB]

Takk for at du deler
Godt å vite at fler har tenkt i samme baner.
Gjorde dere noe spesielt for å venne dere til tanken?

Bare ga det litt tid egentlig. Håpløst svar, men det fungerte her. Vi snakka egentlig ikke noe særlig om det før det var gått et par dager etter positiv test, bare pusta og fikk landet litt. Da var det lettere å sortere tanker.

 

[HappyMom86]

Er du veldig urolig og usikker på dette her så kan du kontakte Amathea. De var en enormt god støtte da jeg trengte råd og veiledning for en del år siden. Du er like velkommen her som oss som har strevd og prøvd lenge. Det er nå du trenger en god gjeng rundt deg. Ikke vær redd for å si hva du tenker og føler. *klem*

 

[Tenkendelig]

Hei.

Jeg er helt fersk her inne, hadde plutselig en positiv test i går.
Ser at det er mange her inne som har planlagt og strevd for å få en positiv test, men her skulle det ikke vært mulig.

Nå spinner hodet helt ut av dimensjoner, jeg er super stressa, og vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg føler meg for gammel - kroppen er full av vondter og hodet er allerede fult av bekymringer og overtenking. Jeg føler det blir for dyrt for oss og føler vi ikke har plass.

Jeg vet ikke om dette forumet er stedet for oss som har blitt kasta ut i dette og er stressa, redde og usikre, og om det ikke er det så blir jeg ikke fornærmet om tråden blir slettet.. Men hvis det er det, hadde det kanskje vært fint å høre om andre i samme båt..

Her er det plass til alle

 

[Kaffekanna]

Sniker - Jeg var også utrolig skremt da jeg sto med den positive testen i hånda. Utrolig skummelt. Var sånn «tørr vi virkelig dette?». Tok noen dager med tilvenning og så fikk jeg følelsen «Det går nok bra, er bare å hoppe i det- livet blir til mens man går», og nå sitter jeg her med tidenes skjønneste gull på 3mnd <3

 

[Kirenja]

Er du veldig urolig og usikker på dette her så kan du kontakte Amathea. De var en enormt god støtte da jeg trengte råd og veiledning for en del år siden. Du er like velkommen her som oss som har strevd og prøvd lenge. Det er nå du trenger en god gjeng rundt deg. Ikke vær redd for å si hva du tenker og føler. *klem*

Takk for tips - kanskje jeg skal kontakte de
For en raus og romslig gjeng det er her

 

[L-A]

Hei.

Jeg er helt fersk her inne, hadde plutselig en positiv test i går.
Ser at det er mange her inne som har planlagt og strevd for å få en positiv test, men her skulle det ikke vært mulig.

Nå spinner hodet helt ut av dimensjoner, jeg er super stressa, og vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg føler meg for gammel - kroppen er full av vondter og hodet er allerede fult av bekymringer og overtenking. Jeg føler det blir for dyrt for oss og føler vi ikke har plass.

Jeg vet ikke om dette forumet er stedet for oss som har blitt kasta ut i dette og er stressa, redde og usikre, og om det ikke er det så blir jeg ikke fornærmet om tråden blir slettet.. Men hvis det er det, hadde det kanskje vært fint å høre om andre i samme båt..

Dette innlegget traff meg sikkelig godt. Sitter med akkurat det samme følelsene og «sjokket» etter positiv test i går… Dette var ikke planene og det er mildt sagt kaos av tanker.
Men får også «dårlig samvittighet» av å tenke disse tankene når dette egentlig er noe av det fineste en kan oppleve…. Hvordan går det nå? Har du/dere fått landet litt?

 

[Otermamma]

Hjertelig velkommen skal du være, uansett hvordan den lille har kommet til
Jeg har termin i Februar, jenta vår var heller ikke planlagt, og jeg syntes det var litt leit å ikke få de positive følelsene knyttet til en graviditet som jeg hadde sett for meg - det var mest totalt sjokk. Med tanke på utdanning og økonomi hadde vi nok tenkt å avvente med barn en stund til. Jeg har nylig tatt fagbrev, mannen hadde enda ikke fått en stabil jobbsituasjon, og vi skal kjøpe hus nå i høst. Med februar-barn må vi belage oss på mye ulønnet permisjon, så det var heller ikke ideelt.

Heldigvis har sjokket gått over til å bli til stor glede over vårt første barn - livet kan jo ikke alltid planlegges slik man skulle ha det! Selv om et barn ikke er planlagt, så kan det være like elsket og ønsket for det. Jeg synes egentlig det er litt spennende - her får vi et eventyr i fanget vi ikke hadde valgt selv, så vi får bare bli med på reisen og ta det som det kommer!

Gratulerer med lille spire! Håper alt løser seg for dere.

 

[Kirenja]

Dette innlegget traff meg sikkelig godt. Sitter med akkurat det samme følelsene og «sjokket» etter positiv test i går… Dette var ikke planene og det er mildt sagt kaos av tanker.
Men får også «dårlig samvittighet» av å tenke disse tankene når dette egentlig er noe av det fineste en kan oppleve…. Hvordan går det nå? Har du/dere fått landet litt?

* Ooobs, dette ble veldig langt.. En skikkelig utblåsning for min del *

Hei.
Godt å høre vi er flere i "overasket og overveldet" båten.
Det går ikke så veldig mye bedre, selv om jeg har vist det i snart en uke..

Det føles ikke som om jeg har energi til å begynne på nytt. Har ei på 4 år, hvor veien har vært tøff - mye trøbbel med søvn helt til nå nylig og de første 6 månedene var preget av mye gråt og uro. Jeg vet jo at det kan gå bedre denne gangen, men er redd for at det skal bli det samme eller enda vanskeligere.
Så er jeg godt voksen, blir 39 nå og har en kropp jeg ikke har stelt veldig godt med oppigjennom. Er litt overvektig og har en del vondt i ryggen og knærne etter en lang karriere på småbarnsavdelingene i barnehagene rundt om kring. Jeg er usikker på hvor godt kroppen vil tåle et svangerskap og en barselperiode med mye bæring, samsoving og lite søvn.
Jeg er redd for de økonomiske utgiftene. Selv om vi har mye babyutstyr så er det utgiftene på sikt som stresser meg, som når maibabyen skal begynne i barnehage og senere på eventuelle aktiviteter... Sånn som ting er nå, er det trangt nok økonomisk fra før. Huslån, mat og egentlig alt annet er blitt mye dyrere siden vi kjøpte huset i 2020. Vi klarer kanskje å spare litt, men føler vi stort sett går i null hver måned.
Så er det huset som fort føles for trangt om det kommer en til. Pga 4 åringens trøblete netter, brukes husets 3 soverom allerede, sånn at enten jeg eller samboer får en natts sammenhengende søvn. Samboer føler veldig at vi trenger et rom til om vi skal ha denne babyen. Jeg tenker at vi nok bør få det til med tre soverom, men problemet er hvis vi får gjester. Da har vi ingen rom å tilby.. Vi bor ca 2 timer unna mine foreldre, som til nå somregel har overnattet her en natt eller to når de kommer på besøk.. Foreldrene hans bor på andre siden av landet og blir gjerne en uke av gangen når de først kommer. Skjønner jo at vi må ha en løsning på dette om vi skal fortsette og ha besøk..

Men alt er ikke helsvart da.. Jeg ser veldig fordelen med et søsken, for fireårigens skyld. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for at hun er alene, og at det kanskje vil være litt tøft å ikke ha søsken som voksen.
Så synes jeg tiden er perfekt med tanke på aldersforskjell.. 4 åringen vil ha blitt 5 før mai, og det vil gå an å snakke med henne om alt som skjer rundt det å skulle få en ny baby i huset. Vi vil også være hjemme i permisjon siste året hennes i barnehagen, og vil ha anledning til å gi henne en del kortere dager og kanskje ta noe fri og reise bort midt i året. Det kan man jo ikke når de begynner på skolen.
Tidligere så jeg alltid for meg at jeg skulle ha to barn.. Litt fordi jeg har et søsken selv, men også fordi i samfunnet nå så er veldig mye lagt opp til at man skal få flere. Nå har jeg egentlig slått meg til ro med at vi skulle være en familie på tre, men har synes det har vært vanskelig å forsvare på en måte alikevel.
Vi har flyttet bort fra alt av familie og nettverk, så har ikke noe hjelp her vi bor. Selv om vi flyttet hit i 2020, så har det vært vanskelig å bygge opp et nytt nettverk og bli kjent i den nye byen vår... Kanskje en barselperiode kunne hjulpet oss til å få noen relasjoner til folk herfra, via barslegrupper, trillegrupper eller åpen barnehage..

Jeg har de siste årene kjent litt på et savn etter en baby til når jeg har sett folk med dypvogn eller baby i bæretøy, så er jo ikke sånn at jeg er helt i mot prosjekt baby. Det er bare sånn at fornuften sier at det kanskje ikke er så lurt.


Dette ble veldig langt, men godt å få satt ord på noe av det som svirrer i hodet for tiden...
Desverre føler jeg meg ikke noe klokere...

 

[AlleGodeTingErFem]

* Ooobs, dette ble veldig langt.. En skikkelig utblåsning for min del *

Hei.
Godt å høre vi er flere i "overasket og overveldet" båten.
Det går ikke så veldig mye bedre, selv om jeg har vist det i snart en uke..

Det føles ikke som om jeg har energi til å begynne på nytt. Har ei på 4 år, hvor veien har vært tøff - mye trøbbel med søvn helt til nå nylig og de første 6 månedene var preget av mye gråt og uro. Jeg vet jo at det kan gå bedre denne gangen, men er redd for at det skal bli det samme eller enda vanskeligere.
Så er jeg godt voksen, blir 39 nå og har en kropp jeg ikke har stelt veldig godt med oppigjennom. Er litt overvektig og har en del vondt i ryggen og knærne etter en lang karriere på småbarnsavdelingene i barnehagene rundt om kring. Jeg er usikker på hvor godt kroppen vil tåle et svangerskap og en barselperiode med mye bæring, samsoving og lite søvn.
Jeg er redd for de økonomiske utgiftene. Selv om vi har mye babyutstyr så er det utgiftene på sikt som stresser meg, som når maibabyen skal begynne i barnehage og senere på eventuelle aktiviteter... Sånn som ting er nå, er det trangt nok økonomisk fra før. Huslån, mat og egentlig alt annet er blitt mye dyrere siden vi kjøpte huset i 2020. Vi klarer kanskje å spare litt, men føler vi stort sett går i null hver måned.
Så er det huset som fort føles for trangt om det kommer en til. Pga 4 åringens trøblete netter, brukes husets 3 soverom allerede, sånn at enten jeg eller samboer får en natts sammenhengende søvn. Samboer føler veldig at vi trenger et rom til om vi skal ha denne babyen. Jeg tenker at vi nok bør få det til med tre soverom, men problemet er hvis vi får gjester. Da har vi ingen rom å tilby.. Vi bor ca 2 timer unna mine foreldre, som til nå somregel har overnattet her en natt eller to når de kommer på besøk.. Foreldrene hans bor på andre siden av landet og blir gjerne en uke av gangen når de først kommer. Skjønner jo at vi må ha en løsning på dette om vi skal fortsette og ha besøk..

Men alt er ikke helsvart da.. Jeg ser veldig fordelen med et søsken, for fireårigens skyld. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for at hun er alene, og at det kanskje vil være litt tøft å ikke ha søsken som voksen.
Så synes jeg tiden er perfekt med tanke på aldersforskjell.. 4 åringen vil ha blitt 5 før mai, og det vil gå an å snakke med henne om alt som skjer rundt det å skulle få en ny baby i huset. Vi vil også være hjemme i permisjon siste året hennes i barnehagen, og vil ha anledning til å gi henne en del kortere dager og kanskje ta noe fri og reise bort midt i året. Det kan man jo ikke når de begynner på skolen.
Tidligere så jeg alltid for meg at jeg skulle ha to barn.. Litt fordi jeg har et søsken selv, men også fordi i samfunnet nå så er veldig mye lagt opp til at man skal få flere. Nå har jeg egentlig slått meg til ro med at vi skulle være en familie på tre, men har synes det har vært vanskelig å forsvare på en måte alikevel.
Vi har flyttet bort fra alt av familie og nettverk, så har ikke noe hjelp her vi bor. Selv om vi flyttet hit i 2020, så har det vært vanskelig å bygge opp et nytt nettverk og bli kjent i den nye byen vår... Kanskje en barselperiode kunne hjulpet oss til å få noen relasjoner til folk herfra, via barslegrupper, trillegrupper eller åpen barnehage..

Jeg har de siste årene kjent litt på et savn etter en baby til når jeg har sett folk med dypvogn eller baby i bæretøy, så er jo ikke sånn at jeg er helt i mot prosjekt baby. Det er bare sånn at fornuften sier at det kanskje ikke er så lurt.


Dette ble veldig langt, men godt å få satt ord på noe av det som svirrer i hodet for tiden...
Desverre føler jeg meg ikke noe klokere...

Vi vente numme fem. Folk vil tro vi e gal. Egentlig numme seks for mannen har et barn fra før, men barnet er ikke hos oss. Jeg tror det vil vær bra to barnet md et søsken i oppveksten. Litt aldersforskjell gjør ikke noe. Og det er enda en stund til mai. Vår fatte mått begynne på melatonin da hun var syv år, alt annet var prøvd. Det ble som en ny hverdag for oss alle. Søvn betyr alt for store og små. Fint med en i samme båt når foreldrene faller fra. Jeg vil tro jeg hadde følt meg ensom uten søsken.

 

[L-A]

* Ooobs, dette ble veldig langt.. En skikkelig utblåsning for min del *

Hei.
Godt å høre vi er flere i "overasket og overveldet" båten.
Det går ikke så veldig mye bedre, selv om jeg har vist det i snart en uke..

Det føles ikke som om jeg har energi til å begynne på nytt. Har ei på 4 år, hvor veien har vært tøff - mye trøbbel med søvn helt til nå nylig og de første 6 månedene var preget av mye gråt og uro. Jeg vet jo at det kan gå bedre denne gangen, men er redd for at det skal bli det samme eller enda vanskeligere.
Så er jeg godt voksen, blir 39 nå og har en kropp jeg ikke har stelt veldig godt med oppigjennom. Er litt overvektig og har en del vondt i ryggen og knærne etter en lang karriere på småbarnsavdelingene i barnehagene rundt om kring. Jeg er usikker på hvor godt kroppen vil tåle et svangerskap og en barselperiode med mye bæring, samsoving og lite søvn.
Jeg er redd for de økonomiske utgiftene. Selv om vi har mye babyutstyr så er det utgiftene på sikt som stresser meg, som når maibabyen skal begynne i barnehage og senere på eventuelle aktiviteter... Sånn som ting er nå, er det trangt nok økonomisk fra før. Huslån, mat og egentlig alt annet er blitt mye dyrere siden vi kjøpte huset i 2020. Vi klarer kanskje å spare litt, men føler vi stort sett går i null hver måned.
Så er det huset som fort føles for trangt om det kommer en til. Pga 4 åringens trøblete netter, brukes husets 3 soverom allerede, sånn at enten jeg eller samboer får en natts sammenhengende søvn. Samboer føler veldig at vi trenger et rom til om vi skal ha denne babyen. Jeg tenker at vi nok bør få det til med tre soverom, men problemet er hvis vi får gjester. Da har vi ingen rom å tilby.. Vi bor ca 2 timer unna mine foreldre, som til nå somregel har overnattet her en natt eller to når de kommer på besøk.. Foreldrene hans bor på andre siden av landet og blir gjerne en uke av gangen når de først kommer. Skjønner jo at vi må ha en løsning på dette om vi skal fortsette og ha besøk..

Men alt er ikke helsvart da.. Jeg ser veldig fordelen med et søsken, for fireårigens skyld. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for at hun er alene, og at det kanskje vil være litt tøft å ikke ha søsken som voksen.
Så synes jeg tiden er perfekt med tanke på aldersforskjell.. 4 åringen vil ha blitt 5 før mai, og det vil gå an å snakke med henne om alt som skjer rundt det å skulle få en ny baby i huset. Vi vil også være hjemme i permisjon siste året hennes i barnehagen, og vil ha anledning til å gi henne en del kortere dager og kanskje ta noe fri og reise bort midt i året. Det kan man jo ikke når de begynner på skolen.
Tidligere så jeg alltid for meg at jeg skulle ha to barn.. Litt fordi jeg har et søsken selv, men også fordi i samfunnet nå så er veldig mye lagt opp til at man skal få flere. Nå har jeg egentlig slått meg til ro med at vi skulle være en familie på tre, men har synes det har vært vanskelig å forsvare på en måte alikevel.
Vi har flyttet bort fra alt av familie og nettverk, så har ikke noe hjelp her vi bor. Selv om vi flyttet hit i 2020, så har det vært vanskelig å bygge opp et nytt nettverk og bli kjent i den nye byen vår... Kanskje en barselperiode kunne hjulpet oss til å få noen relasjoner til folk herfra, via barslegrupper, trillegrupper eller åpen barnehage..

Jeg har de siste årene kjent litt på et savn etter en baby til når jeg har sett folk med dypvogn eller baby i bæretøy, så er jo ikke sånn at jeg er helt i mot prosjekt baby. Det er bare sånn at fornuften sier at det kanskje ikke er så lurt.


Dette ble veldig langt, men godt å få satt ord på noe av det som svirrer i hodet for tiden...
Desverre føler jeg meg ikke noe klokere...

Sender deg mange gode tanker
Godt å få en lite «utblåsning» avogtil!
Forstår tankene dine veldig godt, det er mye som surrer oppi hode når en plutselig står midt oppi en ting som kan forandre livet våres totalt.
Men godt ikke alt er «hel svart» og du kan finne noen positive ting oppi situasjonen også

Her svirrer også tankene økonomi, eventuelt ny bil, mannen skal begynne offshore osv. Følelsene går opp og ner også, men har fått noen dager på å fordøye sjokket og det blir en smule bedre for hverdag

Håpe du har hatt noen greie dager Tenker at det ordner seg den ene eller andre veien uansett og ting vil bli bra