Over sju år siden sist

[Cesk88]

Vel, så er det på igjen, men denne gangen er ingenting slik det var sist.
Sist gikk jeg igjennom svangerskap alene.
Sist var jeg veldig ung, nå har jeg noen år på rumpa
Sist hadde jeg ikke barn fra før
Sist ventet jeg ikke bare en men to!!!!

Misforstå meg rett, jeg ville gjort det igjen Jeg har to flotte gutter på sju år som gir meg glede og utfordringer hver dag


Jeg og min forlovede har prøvd i ett år å bli gravid, usikker på om vi kunne bli da det lå utfordringer hos begge. Men plutselig en dag var det en positiv test Jeg er velsignet med en fantastisk mann som ikke bare er utrolig støttende i graviditeten men som også er en fantastisk stefar for mine herlige gutter. Og jeg er heldig som har to gutter som er i ekstase over å bli storebrødre

Men... Dette svangerskapet har allerede vært mye mer slitsomt og utfordrende enn forrige. Jeg har vært utrolig mye dårlig, i så stor grad at det har vært vanskelig å ta vare på guttene mine. I tillegg har jeg slitt med en bakterieinfeksjon i kroppen siden begynnelsen av svangerskapet, noe som gjør at jeg har nesten ikke klart noe annet enn å sove. Jeg vet at det er ingenting i forhold til hva mange opplever, men det er tungt likevel å føle at man ikke klarer å ta vare på barna sine. Dagene er preget av dårlig samvittighet.

Men å ta en dag om gangen og glede seg over de positive tingene hjelper på

Så det var litt om meg og mine

 

[Cesk88]

Synes det er nervepirrende å vente på ultralyd, selvom det bare er noen dager igjen.
Jeg må innrømme jeg er engstelig for å finne ut om alt er OK.
Jeg har vært på tidlig ul, men etter den gang har jeg vært veldig syk med influensa og en bakterie infeksjon. CRP på 87 og pustevansker, samt opp i 41 i feber.
Etter jeg var syk så har den lille vært mye mindre aktiv. Er litt slik at jeg ikke helt vet om jeg tør å finne ut hvordan det går, men samtidig så kjenner jeg jo liv. Huff. Gleder meg til vi vet og forhåpentligvis jeg kan slappe av igjen.

 

[Cesk88]

Å ha ADHD og ikke gå på medisiner er faktisk en ganske stor utfordring til tider. Uroen og rastløshet kan jeg takle, men når jeg er så ufokusert og distré at jeg havner i farlige situasjoner er ikke gøy, spesielt ikke når man går gravid.

I går befant jeg meg plutselig mellom politiet og en aggressiv pasient på legekontoret, og jeg klarte ikke å forstå hva som skjedde fort nok til å komme meg vekk. Vakthavende sykepleier måtte gjentatte ganger rope til meg at jeg måtte trekke unna og komme meg vekk, men jeg klarte ikke å få med meg hva han sa selvom jeg hørte han.
Dette er et vanlig problem for meg når jeg ikke går på medisiner. Noen kan si noe til meg, og jeg hører dem, men jeg bruker av og til utrolig lang tid på å få ordene inn i hodet.
Men samboer kan spørre meg for eksempel om hva jeg vil ha på butikken. Jeg hører han. Men jeg kan bruke en halv time på å få ordene inn i hodet og kunne gi han et svar.
Dette bidrar til at det er vanskelig å være rundt andre, spesielt i besøker. Jeg prøver så godt jeg kan å fokusere på det folk sier til meg, men jeg zoomer ut uten at jeg kan gjøre noe med det.
Letteste måten å forklare hvordan dette føles er vel å sammenligne med det at man er i sin egen verden og noen snakker til deg og du ikke har fått med deg hva som blir sagt. Slik føler jeg hele verden er for øyeblikket og det krever en enorm mengde energi å være rundt mennesker som ikke forstår dette.
Bah. Frustrert.....

 

[Cesk88]

Hodet er ikke under vann, men det er ikke over vann heller. Ligger vel akkurat i kanten.
Å følge opp to gutter med spesielle behov på to forskjellige skoler, men byttetøy, gymtøy, henting og levering, lekser og prøver... Føler ikke at jeg helt strekker til lengre. Glemmer ofte både gymtøy og byttetøy for eksempel. Glemmer dager hvor de kan ta med noe spesielt på skolen. I år glemte jeg til og med karneval på SFO. Sitter ikke akkurat igjen å føler meg som en god mor da....
Så da begynner jeg jo å tenke. Hvordan skal jeg klare å følge opp tre barn når jeg ikke strekker til på to??
Nedtur-hormonell-tenke-dag.