*oss2*
- Trådstarter Iren85
- Opprettet
Hei du!
Joda, det går det går. Det hele er nok til det beste, men det er jo fryktelig trist da. I alle fall akkurat nå. Nå er jo bo situasjonen min for øyeblikket heller ikke den beste, og føler liksom ikke at det nye livet mitt/tilværelsen får mulighet til å virkelig starte enda. Venter på å overta en leilighet, hun som bor der må bare flytte ut først og det kan ta opp til 3mnd. Usj!
I dag var jeg på tur med tante og mamma. Vi var på en OBS! butikk, og vips var jo ALLE som var der inne små lykkelige familier! Mamma/pappa/barn her, mamma/pappa/barn der! Så da fikk jeg kjenne på anderledes sjalu-følelse jeg aldri trodde jeg skulle føle på. Har aldri før falt meg inn at det er noe man kan bli sjalu på. Ble nesten litt sint! Hehe.
Bf og jeg kommer jo til å bo i samme by, og siden torsdag har han vært borte med jobben, noe som i og for seg har vært bra. Da har han liksom ikke vært tilgjengelig for meg å savne. Han har ikke vært rett borti gata. .
Har også følt litt på det med at bf skal beg. å gå ut igjen. (Dumme dumme meg!) Han er en super sosial fyr, og har alltid en vittig kommentar på lur. En riktig sjarmør.
Jeg er nok ikke helt klar for å høre av venner at han er "out there" igjen, hvis du skjønner.
Han har desverre en tendens til å snakke litt dårlig om meg når han drikker. Han blir oftes litt vel full, og det var èn av de egenskaper ved han jeg likte dårligs kan man vel si. (Nå skal det sies at han ikke har vært mye ute etter at den lille kom til verden, men jeg var alltid utrygg når han skulle ut).
Nei, jeg tenker mye, og humøret svinger veldig! Jeg er lett irritabel, sår og litt lettet på en gang. Så du kan jo tenke deg hvor vanskelig det er å forholde deg til meg nå, hehe. Mamma har fått erfare hele registeret flere ganger i løpet av få minutter, så hun har allerede mottat en muntelig advarsel, og søknad om tilgivelse ;)
Vet du hva, det er så mye mer å ta tak i enn jeg trodde. Det er:
-alle humørsvingningene
-å ikke oppføre seg anderledes i forhold til den lille
-panikken for 50/50 pappa`n vil ha! (noe han IKKE skal få!!)
-meklingstimen(e) jeg gruer meg til
-alt det økonomiske jeg holder på å ordne
-bo situasjonen
-tanker om hva jeg kunne ha gjort anderledes i forholdet
-vennene våre / familiene våre
-å oppleve alt den lille gjør "alene", OG MASSE MER!!
Bare det å møte noen kjente på gata kan være litt skummelt. Man spør jo gjerne om hvordan det går, og hva sier man da liksom. .. Liker ikke at folk synes synd i meg!
Mye skriblerier fra meg her nå, og ikke sikkert alt virker like snusfornuftig ;)
Men etter nok en lang dag i mitt nye liv, er jeg både sliten og litt redd for natten som er like rundt hjørnet, og da håper jeg dere kan tilgi både skrivefeil og kjedelig lesestoff ;)
Joda, det går det går. Det hele er nok til det beste, men det er jo fryktelig trist da. I alle fall akkurat nå. Nå er jo bo situasjonen min for øyeblikket heller ikke den beste, og føler liksom ikke at det nye livet mitt/tilværelsen får mulighet til å virkelig starte enda. Venter på å overta en leilighet, hun som bor der må bare flytte ut først og det kan ta opp til 3mnd. Usj!
I dag var jeg på tur med tante og mamma. Vi var på en OBS! butikk, og vips var jo ALLE som var der inne små lykkelige familier! Mamma/pappa/barn her, mamma/pappa/barn der! Så da fikk jeg kjenne på anderledes sjalu-følelse jeg aldri trodde jeg skulle føle på. Har aldri før falt meg inn at det er noe man kan bli sjalu på. Ble nesten litt sint! Hehe.
Bf og jeg kommer jo til å bo i samme by, og siden torsdag har han vært borte med jobben, noe som i og for seg har vært bra. Da har han liksom ikke vært tilgjengelig for meg å savne. Han har ikke vært rett borti gata. .
Har også følt litt på det med at bf skal beg. å gå ut igjen. (Dumme dumme meg!) Han er en super sosial fyr, og har alltid en vittig kommentar på lur. En riktig sjarmør.
Jeg er nok ikke helt klar for å høre av venner at han er "out there" igjen, hvis du skjønner.
Han har desverre en tendens til å snakke litt dårlig om meg når han drikker. Han blir oftes litt vel full, og det var èn av de egenskaper ved han jeg likte dårligs kan man vel si. (Nå skal det sies at han ikke har vært mye ute etter at den lille kom til verden, men jeg var alltid utrygg når han skulle ut).
Nei, jeg tenker mye, og humøret svinger veldig! Jeg er lett irritabel, sår og litt lettet på en gang. Så du kan jo tenke deg hvor vanskelig det er å forholde deg til meg nå, hehe. Mamma har fått erfare hele registeret flere ganger i løpet av få minutter, så hun har allerede mottat en muntelig advarsel, og søknad om tilgivelse ;)
Vet du hva, det er så mye mer å ta tak i enn jeg trodde. Det er:
-alle humørsvingningene
-å ikke oppføre seg anderledes i forhold til den lille
-panikken for 50/50 pappa`n vil ha! (noe han IKKE skal få!!)
-meklingstimen(e) jeg gruer meg til
-alt det økonomiske jeg holder på å ordne
-bo situasjonen
-tanker om hva jeg kunne ha gjort anderledes i forholdet
-vennene våre / familiene våre
-å oppleve alt den lille gjør "alene", OG MASSE MER!!
Bare det å møte noen kjente på gata kan være litt skummelt. Man spør jo gjerne om hvordan det går, og hva sier man da liksom. .. Liker ikke at folk synes synd i meg!
Mye skriblerier fra meg her nå, og ikke sikkert alt virker like snusfornuftig ;)
Men etter nok en lang dag i mitt nye liv, er jeg både sliten og litt redd for natten som er like rundt hjørnet, og da håper jeg dere kan tilgi både skrivefeil og kjedelig lesestoff ;)
B
Byebye
Guest
Jeg tenker også mye på deg og jeg kjenner meg så godt igjen i mye av det du skriver...
som den sjalufølelsen på småbarnsfamilier som er så lykkelige... jeg syns det var så utroolig vondt da jeg var på barsel... alle andre hadde besøk av pappaen og var lykkelige, mens jeg lå alene på et rom med mini og til tider hadde besøk av søstera mi... ble liksom ikke som jeg hadde forestilt meg... også da søstera mi fødte og de kooosa seg med lille bebbisen sammen som en familie... jeg har til tider vært litt "stygg" mot søstera mi og det kom nok av at jeg var så misunnelig på det de hadde, mens jeg satt hjemme alene....
Også det med å oppleve alt det nye lille gjør, helt alene... første smil osv... husker første smil så godt for det var rundt midnatt og jeg var sååå stolt og hadde bare lyst å ringe rundt og fortelle absolutt alle, men ingen kunne kjenne den følelsen det var å faktisk se det for de var jo ikke der... og første gang han rulla rundt... da ringte jeg faktisk bf og var heelt i hundre og alt han sa var "åja".... det er forferdelig vondt...
Jeg syns det er rart å tenke på den tiden jeg har vært alene og når jeg ser tilbake på det nå så ser jeg hvor langt nede jeg faktisk var... og det vil jeg si er lov for det er ikke greit å bli alene når det er et lite uskyldig barn inni bildet... det er nok noe av det vondeste man kan oppleve... tanken på at barnet ikke får oppleve å vokse opp i en komplett familie osv... men når jeg tenker på det nå så ser jeg det helt annerledes... har fått meg kjæreste nå og alt har liksom falt på plass og han er 1000 ganger bedre pappa for gutten min enn bf noen gang kunne vært (du kjenner meg vel igjen her og vet at han valgte alkohol framfor sitt ufødte barn så du skjønner vel hvorfor jeg skriver det)
Det økonomiske skjønner jeg er veldig vondt nå, men du skal se at når alt papirarbeid og sånt er over og du begynner å få det du har rett på så kommer du til å få det veldig bra økonomisk og da er iallefall ikke det en bekymring lenger... du kommer til å ha råd til det din lille trenger + mer....
Jeg så innlegget ditt på alenemorforumet ang at bf vil ha 50/50 og det får han nok ikke (noe jeg forstår du vet) så det er jo også noe du ikke skal tenke så mye på :) For meg virker det som at det er mammaen hans som har sagt at "du SKAL ha barnet 50%", ganske typisk disse bestemødrene på bf sin side... bf her er null interessert i sønnen sin, men mammaen hans sier til han "du SKAL ha kontakt med sønnen din!" og det tror jeg bare er fordi hu mener det er noe HAN har krav på og ikke for barnets beste... det har ikke skjedd ennå for han har bare sett gutten 3ganger på 8mnd...
Nå skravler jeg mye om meg selv her, men da jeg ble alene syns jeg det var ålreit å lese om andre alenemødres erfaringer så håper ikke du syns det er "teit"...
Sender deg mange gode varme klemmer og tanker :) <3
som den sjalufølelsen på småbarnsfamilier som er så lykkelige... jeg syns det var så utroolig vondt da jeg var på barsel... alle andre hadde besøk av pappaen og var lykkelige, mens jeg lå alene på et rom med mini og til tider hadde besøk av søstera mi... ble liksom ikke som jeg hadde forestilt meg... også da søstera mi fødte og de kooosa seg med lille bebbisen sammen som en familie... jeg har til tider vært litt "stygg" mot søstera mi og det kom nok av at jeg var så misunnelig på det de hadde, mens jeg satt hjemme alene....
Også det med å oppleve alt det nye lille gjør, helt alene... første smil osv... husker første smil så godt for det var rundt midnatt og jeg var sååå stolt og hadde bare lyst å ringe rundt og fortelle absolutt alle, men ingen kunne kjenne den følelsen det var å faktisk se det for de var jo ikke der... og første gang han rulla rundt... da ringte jeg faktisk bf og var heelt i hundre og alt han sa var "åja".... det er forferdelig vondt...
Jeg syns det er rart å tenke på den tiden jeg har vært alene og når jeg ser tilbake på det nå så ser jeg hvor langt nede jeg faktisk var... og det vil jeg si er lov for det er ikke greit å bli alene når det er et lite uskyldig barn inni bildet... det er nok noe av det vondeste man kan oppleve... tanken på at barnet ikke får oppleve å vokse opp i en komplett familie osv... men når jeg tenker på det nå så ser jeg det helt annerledes... har fått meg kjæreste nå og alt har liksom falt på plass og han er 1000 ganger bedre pappa for gutten min enn bf noen gang kunne vært (du kjenner meg vel igjen her og vet at han valgte alkohol framfor sitt ufødte barn så du skjønner vel hvorfor jeg skriver det)
Det økonomiske skjønner jeg er veldig vondt nå, men du skal se at når alt papirarbeid og sånt er over og du begynner å få det du har rett på så kommer du til å få det veldig bra økonomisk og da er iallefall ikke det en bekymring lenger... du kommer til å ha råd til det din lille trenger + mer....
Jeg så innlegget ditt på alenemorforumet ang at bf vil ha 50/50 og det får han nok ikke (noe jeg forstår du vet) så det er jo også noe du ikke skal tenke så mye på :) For meg virker det som at det er mammaen hans som har sagt at "du SKAL ha barnet 50%", ganske typisk disse bestemødrene på bf sin side... bf her er null interessert i sønnen sin, men mammaen hans sier til han "du SKAL ha kontakt med sønnen din!" og det tror jeg bare er fordi hu mener det er noe HAN har krav på og ikke for barnets beste... det har ikke skjedd ennå for han har bare sett gutten 3ganger på 8mnd...
Nå skravler jeg mye om meg selv her, men da jeg ble alene syns jeg det var ålreit å lese om andre alenemødres erfaringer så håper ikke du syns det er "teit"...
Sender deg mange gode varme klemmer og tanker :) <3
Takk for at du tar deg tid til å dele opplevelsen din rundt det her, Legokloss! Det setter jeg stor pris på. Også er det jo godt å høre at følelsene min er normale, og at ting går seg til med tiden.
Jeg føler allerede at jeg har blitt ganske sterk i løpet av denne korte tiden. Men på en annen side føler jeg meg såpas "følelsesløs" til tider, at jeg lurer på om det bare en en type forsvarsmekanisme for å ikke bryte helt sammen? Det har skjedd så syyyykt mange forandringer i livet mitt den siste uken, så det kan jo være at jeg har satt det hele litt å `hold`. Hvis ikke, kommer jeg meg mest sansynlig til å klare det her helt fint!
Jeg forsøker å delta på ting som gjør meg glad, og være med folk som gir meg glede og trygghet. Mennesker jeg kan være stille med, eller lytte hvis jeg ønsker å snakke, selvom repeat knappen står på.
I dag var vi en herlig gjeng venner som grillet på formidagen. De er så flinke til å fortelle meg at det her kommer til å gå bra, og hvor en god mamma jeg er!! <3
Legokloss, du har opplevd mye negativt med bf, og min personlige mening er at han har oppført seg helt forkastelig! Har ingen problemer med å forstå at det å være på barsel var en særdeles tøff tid for deg, etterfulgt av at din søster fødte et barn hvor familielykken var på plass med en gang.
Jeg er SÅ glad for at du har funnet lykke, trygghet og kjærlighet med din kommende samboer :))
Ang. det økonomiske så vil det nok som du sier gå helt fint det også. Men når alt blir snudd på hodet i en feil, bombanderes hodet med en hel masse bekymer. Jeg følte at det var hundre ting jeg måtte finne ut av, men det var bare `litt av mye` som festet seg! Når man bare får sorteret tankene og fokusert på hva som er viktigst å ta tak i, blir det enklere å peile ut hvor man skal begynne. Synes fortsatt at det er en stor jungel å håndtere, men det faller vel på plass så snart ting begynner å skje.
I morgen håper jeg han mekling-mannen er tilbake på kontoret, så timen kan bestilles! Vet ikke om det holder med en time for å få mekingsattest til NAV?
Håper bare den lille får det så godt som overhodet mulig oppi det her.... (Nå tenker jeg ikke på den økonomiske delen, for det vil gå bra).
Jeg føler allerede at jeg har blitt ganske sterk i løpet av denne korte tiden. Men på en annen side føler jeg meg såpas "følelsesløs" til tider, at jeg lurer på om det bare en en type forsvarsmekanisme for å ikke bryte helt sammen? Det har skjedd så syyyykt mange forandringer i livet mitt den siste uken, så det kan jo være at jeg har satt det hele litt å `hold`. Hvis ikke, kommer jeg meg mest sansynlig til å klare det her helt fint!
Jeg forsøker å delta på ting som gjør meg glad, og være med folk som gir meg glede og trygghet. Mennesker jeg kan være stille med, eller lytte hvis jeg ønsker å snakke, selvom repeat knappen står på.
I dag var vi en herlig gjeng venner som grillet på formidagen. De er så flinke til å fortelle meg at det her kommer til å gå bra, og hvor en god mamma jeg er!! <3
Legokloss, du har opplevd mye negativt med bf, og min personlige mening er at han har oppført seg helt forkastelig! Har ingen problemer med å forstå at det å være på barsel var en særdeles tøff tid for deg, etterfulgt av at din søster fødte et barn hvor familielykken var på plass med en gang.
Jeg er SÅ glad for at du har funnet lykke, trygghet og kjærlighet med din kommende samboer :))
Ang. det økonomiske så vil det nok som du sier gå helt fint det også. Men når alt blir snudd på hodet i en feil, bombanderes hodet med en hel masse bekymer. Jeg følte at det var hundre ting jeg måtte finne ut av, men det var bare `litt av mye` som festet seg! Når man bare får sorteret tankene og fokusert på hva som er viktigst å ta tak i, blir det enklere å peile ut hvor man skal begynne. Synes fortsatt at det er en stor jungel å håndtere, men det faller vel på plass så snart ting begynner å skje.
I morgen håper jeg han mekling-mannen er tilbake på kontoret, så timen kan bestilles! Vet ikke om det holder med en time for å få mekingsattest til NAV?
Håper bare den lille får det så godt som overhodet mulig oppi det her.... (Nå tenker jeg ikke på den økonomiske delen, for det vil gå bra).
Hei du!*oss2* skrev:
Joda, det går det går. Det hele er nok til det beste, men det er jo fryktelig trist da. I alle fall akkurat nå. Nå er jo bo situasjonen min for øyeblikket heller ikke den beste, og føler liksom ikke at det nye livet mitt/tilværelsen får mulighet til å virkelig starte enda. Venter på å overta en leilighet, hun som bor der må bare flytte ut først og det kan ta opp til 3mnd. Usj!
I dag var jeg på tur med tante og mamma. Vi var på en OBS! butikk, og vips var jo ALLE som var der inne små lykkelige familier! Mamma/pappa/barn her, mamma/pappa/barn der! Så da fikk jeg kjenne på anderledes sjalu-følelse jeg aldri trodde jeg skulle føle på. Har aldri før falt meg inn at det er noe man kan bli sjalu på. Ble nesten litt sint! Hehe.
Bf og jeg kommer jo til å bo i samme by, og siden torsdag har han vært borte med jobben, noe som i og for seg har vært bra. Da har han liksom ikke vært tilgjengelig for meg å savne. Han har ikke vært rett borti gata. .
Har også følt litt på det med at bf skal beg. å gå ut igjen. (Dumme dumme meg!) Han er en super sosial fyr, og har alltid en vittig kommentar på lur. En riktig sjarmør.
Jeg er nok ikke helt klar for å høre av venner at han er "out there" igjen, hvis du skjønner.
Han har desverre en tendens til å snakke litt dårlig om meg når han drikker. Han blir oftes litt vel full, og det var èn av de egenskaper ved han jeg likte dårligs kan man vel si. (Nå skal det sies at han ikke har vært mye ute etter at den lille kom til verden, men jeg var alltid utrygg når han skulle ut).
Nei, jeg tenker mye, og humøret svinger veldig! Jeg er lett irritabel, sår og litt lettet på en gang. Så du kan jo tenke deg hvor vanskelig det er å forholde deg til meg nå, hehe. Mamma har fått erfare hele registeret flere ganger i løpet av få minutter, så hun har allerede mottat en muntelig advarsel, og søknad om tilgivelse ;)
Vet du hva, det er så mye mer å ta tak i enn jeg trodde. Det er:
-alle humørsvingningene
-å ikke oppføre seg anderledes i forhold til den lille
-panikken for 50/50 pappa`n vil ha! (noe han IKKE skal få!!)
-meklingstimen(e) jeg gruer meg til
-alt det økonomiske jeg holder på å ordne
-bo situasjonen
-tanker om hva jeg kunne ha gjort anderledes i forholdet
-vennene våre / familiene våre
-å oppleve alt den lille gjør "alene", OG MASSE MER!!
Bare det å møte noen kjente på gata kan være litt skummelt. Man spør jo gjerne om hvordan det går, og hva sier man da liksom. .. Liker ikke at folk synes synd i meg!
Mye skriblerier fra meg her nå, og ikke sikkert alt virker like snusfornuftig ;)
Men etter nok en lang dag i mitt nye liv, er jeg både sliten og litt redd for natten som er like rundt hjørnet, og da håper jeg dere kan tilgi både skrivefeil og kjedelig lesestoff ;)
Håper du har noen du kan snakke med om alt det som skjer nå,hvis ikke kan du nok få hjelp hos helsesøster:
Har joi aldri vært i denne situasjonen selv,og det er nok ikke lett,men ting blir bedre med tiden:)
Jeg ville nok ha flyttet hjem til familie eller noe til leiligheten var ferdig,kan gjøre vondt værre og bo sammen 3 mnd til.
Sender med mangen gode klemmer
Hei hei :)
Jeg har allerede flyttet. Har pakket/flyttet/bært og stått på de siste 4 dagene, så er ikke mye av mitt igjen hos bf. Nå bor jeg i kjellerleiligheten til mor min, i vente på at 2.etg. hennes skal bli ledig. Det er en fin leilighet, men hadde vel aldri trodd at jeg skulle bo der. Ja ja, jeg kjøper meg inn i huset, og om noen år (max4) kjøper jeg henne helt ut, og får meg et stort fint hus i et deilig område til den lille og meg :) Nærmeste nabo har også septemberbarn :))
Og jeg har det ganske bra altså. Jeg sover om natten, og er ikke deprimert :) (Trist er det jo).
Men som jeg skrev over, så har det jo skjedd så fryktelig mye på kort tid, at jeg håper jeg ikke fornekter det hele. . . at det er derfor det går så bra.
Mekling-mannen er i møte til 12:00. Etter det må jeg få ordnet oss en time.
Neste utfordring nå, er når bf begynner å gå på byen og flirte . .. usj.
Jeg har allerede flyttet. Har pakket/flyttet/bært og stått på de siste 4 dagene, så er ikke mye av mitt igjen hos bf. Nå bor jeg i kjellerleiligheten til mor min, i vente på at 2.etg. hennes skal bli ledig. Det er en fin leilighet, men hadde vel aldri trodd at jeg skulle bo der. Ja ja, jeg kjøper meg inn i huset, og om noen år (max4) kjøper jeg henne helt ut, og får meg et stort fint hus i et deilig område til den lille og meg :) Nærmeste nabo har også septemberbarn :))
Og jeg har det ganske bra altså. Jeg sover om natten, og er ikke deprimert :) (Trist er det jo).
Men som jeg skrev over, så har det jo skjedd så fryktelig mye på kort tid, at jeg håper jeg ikke fornekter det hele. . . at det er derfor det går så bra.
Mekling-mannen er i møte til 12:00. Etter det må jeg få ordnet oss en time.
Neste utfordring nå, er når bf begynner å gå på byen og flirte . .. usj.
Da vil jeg bare fortelle dere at hver dag er en bedre dag :)
Jeg styrer og steller hver dag for å få ting i orden, og har brukt tid på å innhente meg informasjon om delt omsorg/foreldreansvar/bostøtte/mekling. . . ja, hele sullamitten! Himmel for en jungel!
Ang. bf savner jeg han ikke på langt nær så mye jeg trodde jeg ville gjøre. Sikkert fordi mammahjertet slo til da han beg. å snakke om "50/50 ikke en prosent mindre", noe jeg nå har roet meg ned med at han ikke vil få! I alle fall ikke i løpet av 3 år. Puh!
Mekling blir til uken, og ser frem til å bli ferdig med den delen også. Etter det (får en meklingsattest), snurres NAV jungelen igang, og da får vi se hvordan jeg ender opp med å ha det økonomisk!
Alt i alt, jeg har det overraskende bra midt oppi det hele! Og takk GUD for det!!
Ang. bf savner jeg han ikke på langt nær så mye jeg trodde jeg ville gjøre. Sikkert fordi mammahjertet slo til da han beg. å snakke om "50/50 ikke en prosent mindre", noe jeg nå har roet meg ned med at han ikke vil få! I alle fall ikke i løpet av 3 år. Puh!
Mekling blir til uken, og ser frem til å bli ferdig med den delen også. Etter det (får en meklingsattest), snurres NAV jungelen igang, og da får vi se hvordan jeg ender opp med å ha det økonomisk!
Alt i alt, jeg har det overraskende bra midt oppi det hele! Og takk GUD for det!!
B
Byebye
Guest
Så godt å høre at du har det bedre :)
Forresten hvis jeg ikke sa det så er det 1-3 meklingstimer før du får attesten... kommer ann på hvor fort dere blir enige... blir dere enige på første så trenger dere ikke mer enn 1 time... (siden du lurte på det?) Selv slapp jeg mekling for bf og jeg gikk fra hverandre før mini ble født
Forresten hvis jeg ikke sa det så er det 1-3 meklingstimer før du får attesten... kommer ann på hvor fort dere blir enige... blir dere enige på første så trenger dere ikke mer enn 1 time... (siden du lurte på det?) Selv slapp jeg mekling for bf og jeg gikk fra hverandre før mini ble født
Legokloss og *oss2* jeg sitter faktisk her med tårer i øynene når jeg leser hva dere har skrevet her....spesiellt når du,Legokloss, forteller om det første smilet... Har ofte tenkt på at akkurat det må være tøft for en alenemor/far å ikke ha en der å dele alle gledene og utviklingen til barnet med....
Dere er tøffe jenter! husk at dere alltid kan dele med oss her inne hvertfall da=)
Dere er tøffe jenter! husk at dere alltid kan dele med oss her inne hvertfall da=)
Legokloss og *oss2* jeg sitter faktisk her med tårer i øynene når jeg leser hva dere har skrevet her....spesiellt når du,Legokloss, forteller om det første smilet... Har ofte tenkt på at akkurat det må være tøft for en alenemor/far å ikke ha en der å dele alle gledene og utviklingen til barnet med....Linnimor skrev:
Dere er tøffe jenter! husk at dere alltid kan dele med oss her inne hvertfall da=)
Og jeg får tårer i øynene av å lese at noen faktisk får tårere av å lese det! Hehe.
Ja, du har en tøff historie Legokloss, ingen tvil! Du er sterk!
Midt oppi det at jeg har det ganske greit, tenker også jeg på det å oppleve ting "alene" med den lille.
Gleder meg jo såååå til å se reaksjonen hans når han f.eks tar sitt første bad i hagebassenget i sommer :), hans første møte med sand under føttene osv. og IKKE ringe bf og være hysterisk glad over det hele! Hehe.
Enda mer syt fra meg. ..
Altså, når jeg endelig hadde fått hodet litt over vann. . . så dukker det godt under igjen!
Husker ikke om jeg sa det i "presentasjonen" av nye meg, altså *oss2*, men når jeg flyttet ut spurte jeg om vi vær så snill kunne vente med å annonser det på facebook. Mange følelser i spill allerede, og vonde samt hektiske dager fulgte. Ville gjerne ha litt tid til å samle tanker og tårer slik at det ble lettere å snakke med folk om at vi ikke var et par lenger.
Fint å snakke med de en står nær først også., sa han og var SÅ omtenksom at jeg fikk en HEL uke på meg! Hurra!
Så forsvant et og et bilde fra profilen hans. Jeg slettet selvfølgelig kjærestebilder, men synes ikke det var nødvendig å fjerne hyggelige bilder av oss og venner. Vi skal jo tross alt forholde oss til hverandre resten av livet.
Han var også nebbete og frekk mot meg de gangene vi så hverandre, selvom jeg har vært behjelpelig på så mange måter, og real mot han når det kommer til samvær med den lille.
I dag MÅTTE jeg spørre han det store spm: Har du møtt noen? Først svarte han veldig tullete, og sporet litt av. . . Så sa jeg at det var bare å fortelle det, for jeg ville få vite det før eller senere. Joda, han driver å snakker/skriver med ei. Hurra*2! Og jeg vet jo hvilken storsjarmør han er!
Fra starten av, har jeg ikke vært 100% trygg på han, for han var veldig fra og til de første 4mnd. Men jeg har gitt han tillit som bare det når han har vært borte i helgene med sin store hobby, nemlig hund! Et stevne her, et kurs her og der. Helg etter helg har han vært borte og drevet med det han elsker og brenner for. .. Jaggu meg, så fikk jeg det rett i ansiktet!
Synes det hele er så trist, for vi ble begge enige om å satse på forholdet den siste tiden vi var sammen. Jeg satset. .. og han, tja, gjorde vel ikke så mye anderledes.
Det er jo ikke så rart, tenker jeg nå, siden han har hatt en ny spennende person på den andre siden å konsentrere seg om! Føler meg lurt, og jeg synes han gav opp for lett!
En ting er at et forhold går i oppløsning fordi det rett og slett ikke går, men at det blir avsluttet av at den ene har latt seg facsinere av et annet menneske (når barn er involvert) blir jeg kvalm av!! Fokuset vært på feil sted, og forholdet vårt hadde da aldri en fair sjanse!
Lurer også på hva slags jente det her kan være som synes dette er ok!? Jeg personlig ville ALDRI innledet noe som helst med en som hadde en liten en på 8mnd, og FORSTATT bodde sammen med barnemoren. . . eller vært alene i 4 uke!
Nei, dette synes jeg er verre enn selve bruddet, og klarer ikke roe meg ned. Æsj og æsj!
Det er jo ikke det at jeg vil bli sammen med bf igjen, overhodet ikke. Men følelsen av å ikke være bra nok, og ikke minst det at han ikke satset mer på å være en familie.
Altså, når jeg endelig hadde fått hodet litt over vann. . . så dukker det godt under igjen!
Bf har jo slettet ALLE bilder hvor jeg er på, på facebook. (Nei, jeg hverken ånder eller lever for facebook, men det der reagerte jeg på). Han har t.o.m tagget seg av familiedåpsbildet!
Husker ikke om jeg sa det i "presentasjonen" av nye meg, altså *oss2*, men når jeg flyttet ut spurte jeg om vi vær så snill kunne vente med å annonser det på facebook. Mange følelser i spill allerede, og vonde samt hektiske dager fulgte. Ville gjerne ha litt tid til å samle tanker og tårer slik at det ble lettere å snakke med folk om at vi ikke var et par lenger.
Fint å snakke med de en står nær først også.
Så forsvant et og et bilde fra profilen hans. Jeg slettet selvfølgelig kjærestebilder, men synes ikke det var nødvendig å fjerne hyggelige bilder av oss og venner. Vi skal jo tross alt forholde oss til hverandre resten av livet.
Han var også nebbete og frekk mot meg de gangene vi så hverandre, selvom jeg har vært behjelpelig på så mange måter, og real mot han når det kommer til samvær med den lille.
I dag MÅTTE jeg spørre han det store spm: Har du møtt noen? Først svarte han veldig tullete, og sporet litt av. . . Så sa jeg at det var bare å fortelle det, for jeg ville få vite det før eller senere. Joda, han driver å snakker/skriver med ei. Hurra*2! Og jeg vet jo hvilken storsjarmør han er!
Fra starten av, har jeg ikke vært 100% trygg på han, for han var veldig fra og til de første 4mnd. Men jeg har gitt han tillit som bare det når han har vært borte i helgene med sin store hobby, nemlig hund! Et stevne her, et kurs her og der. Helg etter helg har han vært borte og drevet med det han elsker og brenner for. .. Jaggu meg, så fikk jeg det rett i ansiktet!
Synes det hele er så trist, for vi ble begge enige om å satse på forholdet den siste tiden vi var sammen. Jeg satset. .. og han, tja, gjorde vel ikke så mye anderledes.
Det er jo ikke så rart, tenker jeg nå, siden han har hatt en ny spennende person på den andre siden å konsentrere seg om! Føler meg lurt, og jeg synes han gav opp for lett!
En ting er at et forhold går i oppløsning fordi det rett og slett ikke går, men at det blir avsluttet av at den ene har latt seg facsinere av et annet menneske (når barn er involvert) blir jeg kvalm av!! Fokuset vært på feil sted, og forholdet vårt hadde da aldri en fair sjanse!
Lurer også på hva slags jente det her kan være som synes dette er ok!? Jeg personlig ville ALDRI innledet noe som helst med en som hadde en liten en på 8mnd, og FORSTATT bodde sammen med barnemoren. . . eller vært alene i 4 uke!
Nei, dette synes jeg er verre enn selve bruddet, og klarer ikke roe meg ned. Æsj og æsj!
Det er jo ikke det at jeg vil bli sammen med bf igjen, overhodet ikke. Men følelsen av å ikke være bra nok, og ikke minst det at han ikke satset mer på å være en familie.
Ja skjønner det va veldig slitsomt for deg å finne ut at det fins en annen!=( Kan heller ikke skjønne at en dame vil innvolvere seg med en som har et lite barn og bor sammen med mammaen...noen mennesker burde virkelig skjønne bedre syns jeg. Men det gjelder for han også... På den andre siden er jeg sikker på at det IKKE handler om at du ikke er god nok, selv om du sikkert føler det sånn nå. Har en følelse av at de fleste mannfolk ikke klarer seg alene, de trenger den "tryggheten" og bekreftelsen(når de først er vant til det) så derfor virker det veldig lett for dem å bare hoppe fra den ene til den andre.
Sender deg en stoooor trøsteklem!!!<3
Sender deg en stoooor trøsteklem!!!<3
aprilbebis
Blir kjent med forumet
Huff, blir så trist av å lese det du skriver "oss2"
Får gåsehud over hele meg når jeg forestiller meg situasjonen du er i :-(( Og tårer i øyekroken.....
Masse gode klemmer til deg og din lille :-)
Får gåsehud over hele meg når jeg forestiller meg situasjonen du er i :-(( Og tårer i øyekroken.....
Masse gode klemmer til deg og din lille :-)