Orker vi virkelig tre?

[Fluffpuff95]

Vet ikke helt hvor jeg vil med denne tråden, og når nr. 3 først er på vei er det for oss ingen vei tilbake altså! Jeg vet det av mange kan oppleves som en brannfakkel, men prøver meg likevel, i håp om å høre fra noen som har opplevd/opplever det samme. Det store problemet her er at jeg ikke klarer å glede meg over å være gravid. Jeg er nå i tiende uke, og vi har ikke delt nyheten med noen enda. Jeg gråt i to dager etter positiv test, da jeg føler vi har mer enn nok arbeid med de to vi allerede har. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal ha energi og krefter til å følge opp enda ett barn under skolealder. Jeg er stadig totalt tappa for energi, har allerede vondter overalt, særlig i bekkenet og sliter mye med kvalme. Har vært på tidlig ul for å bekrefte graviditet. Mannen er storfornøyd over å skulle ha nr. 3, men for meg ble det en kort lykke der og da av ett bankende hjerte og en liten, sprellende kropp, men jeg kjenner fortsatt på fortvilelsen over å være gravid. Jeg er egentlig redd for å gå gravid igjen og ikke fungere for barna mine, og jeg er redd for å føde igjen. Ser altså få gleder i tilstanden som gravid akkurat nå, føler meg ensom i total mangel på sosialt liv pga.formen og håper kanskje på at noen her inne har følt litt på det samme? Om dette for deg blir helt feil, vennligst scroll videre til en annen tråd

 

[BBYG]

Hei! Har dere familie og venner rundt som kan hjelpe dere? Kan være lurt å dele nyheten tidlig slik at dere får hjelp av de rundt dere
Og veldig bra at mannen din gleder seg, kan det være en ide og prate litt med han om disse følelsene? Så lenge han ikke vet noe, så er det ikke så mye han kan gjøre for å hjelpe til i situasjonen. Jeg ville nok delt dette og tenkt litt over hva han kan gjøre for at hverdagen skal bli overkommelig

I tillegg har du nå masse hormoner i kroppen din som bidrar til alle mulige følelser, det kan godt være du føler det annerledes om noen uker?

Ville hvertfall delt med besteforeldre og bedt om hjelp med ungene og husarbeid de neste månedene

 

[Summerbird]

Vet ikke helt hvor jeg vil med denne tråden, og når nr. 3 først er på vei er det for oss ingen vei tilbake altså! Jeg vet det av mange kan oppleves som en brannfakkel, men prøver meg likevel, i håp om å høre fra noen som har opplevd/opplever det samme. Det store problemet her er at jeg ikke klarer å glede meg over å være gravid. Jeg er nå i tiende uke, og vi har ikke delt nyheten med noen enda. Jeg gråt i to dager etter positiv test, da jeg føler vi har mer enn nok arbeid med de to vi allerede har. Jeg forstår ikke hvordan jeg skal ha energi og krefter til å følge opp enda ett barn under skolealder. Jeg er stadig totalt tappa for energi, har allerede vondter overalt, særlig i bekkenet og sliter mye med kvalme. Har vært på tidlig ul for å bekrefte graviditet. Mannen er storfornøyd over å skulle ha nr. 3, men for meg ble det en kort lykke der og da av ett bankende hjerte og en liten, sprellende kropp, men jeg kjenner fortsatt på fortvilelsen over å være gravid. Jeg er egentlig redd for å gå gravid igjen og ikke fungere for barna mine, og jeg er redd for å føde igjen. Ser altså få gleder i tilstanden som gravid akkurat nå, føler meg ensom i total mangel på sosialt liv pga.formen og håper kanskje på at noen her inne har følt litt på det samme? Om dette for deg blir helt feil, vennligst scroll videre til en annen tråd

Vil bare si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier! Venter nr 2, og har kjent mye på de samme følelsene. Syns allerede det kan være overveldende med 1 til tider, og dette svangerskapet har vært veldig slitsomt med mye kvalme/oppkast og sykemelding.

Det som har hjulpet litt for meg er å fortelle det til noen få og nære, samt å ta en dag av gangen. Prøver å ikke tenke så langt frem i tid, på den måten slipper jeg å bli sliten av tanken på å bli sliten. Når det gjelder fødsel får det gå som det går, det er uansett noe som varer relativt kort. Har også vært ganske ærlig med mannen min, så vi har kommet fram til at vi må være flinke til å be om hjelp og kanskje man i en periode må ha andre som tar seg av husvask/handling osv.

Vet ikke om dette var til noe særlig hjelp, men du skal vite at du ikke er alene om å kjenne at det ikke er en ensidig glede. Det er lov til å kjenne på at man syns det er mye og overveldende, så får heller de gode dagene komme etterhvert! Heier på deg

 

[BK92]

Jeg har hatt det ganske likt men jeg venter bare nr. 2 og er straks ved veis ende Noen vil sikkert le av det men livet har vært utrolig godt med en, samtidig som vi følte at det var strevsomt nok.

Vi ble gravid etter litt sånn vurdering av fordeler og ulemper en stund, så ikke av et sterkt og brennende ønske. Vi tok bare sats og håper at det er det riktige for oss i stedet for å angre senere. Graviditeten har vært tung, vært veldig kvalm og trøtt og tusen andre ting.. det har for så vidt gått greit å ta en dag av gangen men jeg har ikke kost meg i det hele tatt.

Jeg har ikke gledet meg til å bli tobarnsmor på noe vis, jeg gruer meg sånn for hvordan livet blir. Jeg vet at mange har gjort det før meg og at det nok vil gå på et vis, men uvissheten overskygger alt. Bekjente rundt meg er jo veldig ærlig om hvor grusomt overgangen har vært for de, masse ulike utfordringer, så det har sånn sett ikke vært så oppbyggende men kanskje er det litt nyttig med tidlig realitetsorientering. Sånn sett har jeg ikke hatt en å snakke med som er i samme «fase» som meg. Kanskje skulle jeg snakket litt mer ærlig om disse følelsene mine med f.eks. jordmor men det har liksom ikke vært invitert til det eller jeg har ikke følt den kjemien.

Jeg fortsetter med en dag eller en ting om gangen. Jeg er litt nervøs for min egen reaksjon når jeg sitter der med dette nyfødte barnet i armene, som jeg ikke har klart å glede meg til og som fysisk har plaget meg sånn i månedsvis.. forhåpentligvis slår de gode følelsene inn, slik «alle» sier de vil. Jeg er ikke redd for at jeg ikke skal elske hen, men jeg er redd for ulike negative følelser i starten eller til livet liksom stabiliserer seg litt igjen.

Jeg tror nok du føler på litt andre ting enn meg, next level kanskje.. men jeg tror ikke vi er alene om det Herlig at mannen din er så lykkelig over omstendighetene, bruk han så godt du kan til det du ikke har energi til og bruk heller tiden/energien din med barna og på deg selv. En dag og en ting av gangen, så går det som regel bedre enn man uroer seg for?

 

[Snorkfrøkna_90]

Kjenner meg litt igjen i det du sier vi skal også ha nr. 3 nå, halvveis uplanlagt. Har kjent litt på motstridene følelser, selv om jeg egentlig veldig gjerne ønsker dette barnet. Tenker en del på hvordan i all verden vi skal orke å ha tre stk.under 6 år. Blir ganske sliten av de to vi har nå. Og også i graviditeten - har vært sliten og kvalm, og usikker på hvordan jeg skal klare å følge opp barna på en god måte gjennom graviditeten.

Men jeg prøver å ta en dag av gangen, og prøver å tenke at det ordner seg. Har ikke fortalt om graviditeten til noen ennå, men håper på forståelse og hjelp fra familie etter hvert. Har heldigvis også en mann som stiller opp hundre prosent.

Har ingen supergode råd å komme med, men vil bare si at du ikke er alene om å føle det sånn

 

[Fluffpuff95]

Hei! Har dere familie og venner rundt som kan hjelpe dere? Kan være lurt å dele nyheten tidlig slik at dere får hjelp av de rundt dere
Og veldig bra at mannen din gleder seg, kan det være en ide og prate litt med han om disse følelsene? Så lenge han ikke vet noe, så er det ikke så mye han kan gjøre for å hjelpe til i situasjonen. Jeg ville nok delt dette og tenkt litt over hva han kan gjøre for at hverdagen skal bli overkommelig

I tillegg har du nå masse hormoner i kroppen din som bidrar til alle mulige følelser, det kan godt være du føler det annerledes om noen uker?

Ville hvertfall delt med besteforeldre og bedt om hjelp med ungene og husarbeid de neste månedene

Kommer nok til å dele med nærmeste familie og venner om ikke lang tid, ja, har bare ikke orket å måtte forholde meg til det sammen med andre enda. Mannen er veldig hjelpsom og tar heldigvis mye ansvar her hjemme, men han greier liksom ikke helt å sette seg inn i alle plagene og tankene mine, han er en sånn som ofte tenker at alt går bra, og ser løsning fremfor problem, mens jeg tenker litt for mye på alt Jeg vet at dette nok kommer til å gå over, men akkurat nå ser jeg litt mørkt på det meste, og tror nok årsaken kan ligge litt i hormoner, som du skriver

 

[Fluffpuff95]

Vil bare si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier! Venter nr 2, og har kjent mye på de samme følelsene. Syns allerede det kan være overveldende med 1 til tider, og dette svangerskapet har vært veldig slitsomt med mye kvalme/oppkast og sykemelding.

Det som har hjulpet litt for meg er å fortelle det til noen få og nære, samt å ta en dag av gangen. Prøver å ikke tenke så langt frem i tid, på den måten slipper jeg å bli sliten av tanken på å bli sliten. Når det gjelder fødsel får det gå som det går, det er uansett noe som varer relativt kort. Har også vært ganske ærlig med mannen min, så vi har kommet fram til at vi må være flinke til å be om hjelp og kanskje man i en periode må ha andre som tar seg av husvask/handling osv.

Vet ikke om dette var til noe særlig hjelp, men du skal vite at du ikke er alene om å kjenne at det ikke er en ensidig glede. Det er lov til å kjenne på at man syns det er mye og overveldende, så får heller de gode dagene komme etterhvert! Heier på deg

Takk for svaret ditt Bare det å vite at vi er flere er jo hjelp i. Kan nok være lurt å tenke en dag i gangen, ja! Jeg er i 100% jobb, og tar videreutdanning, så vurdere litt om jeg snart skulle hatt en sykmelding for å kunne posjonere energien min riktig. Slitsomt å kjenne på at man ikke helt strekker godt nok til noen plass.

 

[Fluffpuff95]

Jeg har hatt det ganske likt men jeg venter bare nr. 2 og er straks ved veis ende Noen vil sikkert le av det men livet har vært utrolig godt med en, samtidig som vi følte at det var strevsomt nok.

Vi ble gravid etter litt sånn vurdering av fordeler og ulemper en stund, så ikke av et sterkt og brennende ønske. Vi tok bare sats og håper at det er det riktige for oss i stedet for å angre senere. Graviditeten har vært tung, vært veldig kvalm og trøtt og tusen andre ting.. det har for så vidt gått greit å ta en dag av gangen men jeg har ikke kost meg i det hele tatt.

Jeg har ikke gledet meg til å bli tobarnsmor på noe vis, jeg gruer meg sånn for hvordan livet blir. Jeg vet at mange har gjort det før meg og at det nok vil gå på et vis, men uvissheten overskygger alt. Bekjente rundt meg er jo veldig ærlig om hvor grusomt overgangen har vært for de, masse ulike utfordringer, så det har sånn sett ikke vært så oppbyggende men kanskje er det litt nyttig med tidlig realitetsorientering. Sånn sett har jeg ikke hatt en å snakke med som er i samme «fase» som meg. Kanskje skulle jeg snakket litt mer ærlig om disse følelsene mine med f.eks. jordmor men det har liksom ikke vært invitert til det eller jeg har ikke følt den kjemien.

Jeg fortsetter med en dag eller en ting om gangen. Jeg er litt nervøs for min egen reaksjon når jeg sitter der med dette nyfødte barnet i armene, som jeg ikke har klart å glede meg til og som fysisk har plaget meg sånn i månedsvis.. forhåpentligvis slår de gode følelsene inn, slik «alle» sier de vil. Jeg er ikke redd for at jeg ikke skal elske hen, men jeg er redd for ulike negative følelser i starten eller til livet liksom stabiliserer seg litt igjen.

Jeg tror nok du føler på litt andre ting enn meg, next level kanskje.. men jeg tror ikke vi er alene om det Herlig at mannen din er så lykkelig over omstendighetene, bruk han så godt du kan til det du ikke har energi til og bruk heller tiden/energien din med barna og på deg selv. En dag og en ting av gangen, så går det som regel bedre enn man uroer seg for?

Det samme gjaldt oss. Vi har nå tre år mellom de to første, og vurderte om vi skulle gå for nr. 3 med likt alderspenn som hos de to første. Fordeler og ulemper ble vurdert, og så enda vi på at vi har det fint og travelt nok som det er, og at om vi går for tre så tar vi det om noen år, om vi da ikke skulle kjenne oss ferdige. Vi solgte unna på finn og gav bort alt av babyutsyr til ukraniske flyktninger i området, og alt av gravidklær ble solgt på Tise. Alt dette bare for å med ett «uhell» bli gravide igjen fire måneder senere… I og med at nr. 3 ikke var helt utelukka, og vi allerede er en etablert familie var abort helt uaktuelt. Så nå får jeg vel bare stå i det, og håpe at det er hormonene som tynger meg, og at gleden vokser når vi etterhvert begynner å dele. Ikke alltid enkelt å sette ord på følelsene sine, og i alle fall ikke dersom man føler seg så ensom om de… Jeg skjønner deg veldig godt! Heier på oss begge to jeg

 

[Fluffpuff95]

Kjenner meg litt igjen i det du sier vi skal også ha nr. 3 nå, halvveis uplanlagt. Har kjent litt på motstridene følelser, selv om jeg egentlig veldig gjerne ønsker dette barnet. Tenker en del på hvordan i all verden vi skal orke å ha tre stk.under 6 år. Blir ganske sliten av de to vi har nå. Og også i graviditeten - har vært sliten og kvalm, og usikker på hvordan jeg skal klare å følge opp barna på en god måte gjennom graviditeten.

Men jeg prøver å ta en dag av gangen, og prøver å tenke at det ordner seg. Har ikke fortalt om graviditeten til noen ennå, men håper på forståelse og hjelp fra familie etter hvert. Har heldigvis også en mann som stiller opp hundre prosent.

Har ingen supergode råd å komme med, men vil bare si at du ikke er alene om å føle det sånn

Takk! Så godt bare å vite at vi er fler! Jeg får nok prøve å ta en dag i gangen jeg også. Vet jo at de 12 første ukene kan vere ekstra tunge psykisk, så håper jo at gleden vokser når vi etterhvert begynner å dele og jeg kjenner meg mer gravid. Vet at familien rundt vil hjelpe oss, og mannen her viser også ekstra omsorg, så det er jo mye hjelp bare i det. Likevel er det den overveldene følelsen av å skulle følge godt nok opp barna mine under graviditeten, føler jeg er sliten og sur hele tiden, og etterhvert da å skulle ha ansvar for, og følge opp tre barn på under seks år.

 

[Nordspire]

Jeg tenkte det samme når jeg ble gravid med nr 3. Da var de andre 15 mnd og 3 år.
Fikk egentlig panikk fordi jeg var så lei av å være hjemmeværende. 2 tette permisjoner og en skolegang jeg nettopp hadde starta. Søkte om abort og klarte ikke gjennonføre. Hadde nok egentlig hetta. Tanken fikk legge seg og etter noen uker klarte jeg å glede meg. Det ble såklart hektisk med 3 stk på 4 år men angret såklart aldri på valget.
Det er jo veldig vagt og vanskelig å glede seg når man er dårlig, Ikke kjenner spark og ting ennå er litt uvirkelig.
Du må kjenne godt etter hva du virkelig vil og ingen tanke eller avgjørelse er feil.
Barna blir hvertfall store fort.. nå er jeg gravid med nr 4 og de 3 røverne går i 3.,5. Og 7.klasse.
Sender deg en god klem

 

[Fluffpuff95]

Jeg tenkte det samme når jeg ble gravid med nr 3. Da var de andre 15 mnd og 3 år.
Fikk egentlig panikk fordi jeg var så lei av å være hjemmeværende. 2 tette permisjoner og en skolegang jeg nettopp hadde starta. Søkte om abort og klarte ikke gjennonføre. Hadde nok egentlig hetta. Tanken fikk legge seg og etter noen uker klarte jeg å glede meg. Det ble såklart hektisk med 3 stk på 4 år men angret såklart aldri på valget.
Det er jo veldig vagt og vanskelig å glede seg når man er dårlig, Ikke kjenner spark og ting ennå er litt uvirkelig.
Du må kjenne godt etter hva du virkelig vil og ingen tanke eller avgjørelse er feil.
Barna blir hvertfall store fort.. nå er jeg gravid med nr 4 og de 3 røverne går i 3.,5. Og 7.klasse.
Sender deg en god klem

Jøss, kan tenke meg det var en hektisk periode, og her kan jeg tippe panikken hos deg var en smule større enn hva den er hos meg! Man angrer nok aldri på barna sine, nei! Men akkurat nå er jeg nok redd for risikoer som kan oppstå både i graviditeten, under fødsel og i tiden etterpå. Hva om noe går galt, og vi bare skulle ha setti pris på det vi hadde som en familie på fire? Huff, vet at det mest sannsynlig vil gå veldig bra, og det å høre din historie her, som nå tilog med skal ha nr. 4 hjelper på her altså! Takk

 

[Nordspire]

Jøss, kan tenke meg det var en hektisk periode, og her kan jeg tippe panikken hos deg var en smule større enn hva den er hos meg! Man angrer nok aldri på barna sine, nei! Men akkurat nå er jeg nok redd for risikoer som kan oppstå både i graviditeten, under fødsel og i tiden etterpå. Hva om noe går galt, og vi bare skulle ha setti pris på det vi hadde som en familie på fire? Huff, vet at det mest sannsynlig vil gå veldig bra, og det å høre din historie her, som nå tilog med skal ha nr. 4 hjelper på her altså! Takk

Ja, slik tenker jeg også nå. Er redd barnet er sykt eller noe oppstår så det blir varig sykt. Vi har det jo så fint vi 5.. men man får jo aldri noen garantier. Om det viser seg at det er noe galt på ul i uke 12 så kan jeg ikke på stående fot si at vi beholder uansett hva, til hensyn for de 3 andre vi har. Men vi får jo bare håpe ting er bra og som oftest er det jo det.
Vi hadde en skikkelig drittdag i går her hjemme med et av barna som ropte og skrek i flere timer. Da gledet jeg meg ikk til ny baby for å si det slik. I dag er en ny dag og gleden er tilbake

 

[Fluffpuff95]

Ja, slik tenker jeg også nå. Er redd barnet er sykt eller noe oppstår så det blir varig sykt. Vi har det jo så fint vi 5.. men man får jo aldri noen garantier. Om det viser seg at det er noe galt på ul i uke 12 så kan jeg ikke på stående fot si at vi beholder uansett hva, til hensyn for de 3 andre vi har. Men vi får jo bare håpe ting er bra og som oftest er det jo det.
Vi hadde en skikkelig drittdag i går her hjemme med et av barna som ropte og skrek i flere timer. Da gledet jeg meg ikk til ny baby for å si det slik. I dag er en ny dag og gleden er tilbake

Så godt å høre at det går litt opp og ned hos flere altså! Tanken slår meg også ganske hardt når det stormer som værst her! Godt å kunne kjenne seg litt igjen