Oprah

[janeanett]

Mens jeg gjorde litt husarbeide nå, sto Oprah på i bakgrunnen. I dag var det om ei dame som hadde skrevet at hun elsker mannen sin mer enn barna. At hun kunne se for seg et liv om hun mista et av barna, for hun hadde jo mannen sin. Om hun mista mannen derimot, var livet liksom slutt.
Noe som er en eviglang diskusjon i seg selv.. Jeg er ikke så enig..

Det ble også diskutert om vi mammaer satte av nok tid til mannen, noe de fleste ikke gjorde. Kan jo fort bli litt tilsidesatt pappaen når det blir fler små unger. Og jeg er forsåvidt enig i det da faktisk.
Men det som provoserte meg, var at det kun var damens jobb å prioritere mannen.
Var noen mannfolk der som klaga, for kona satte av tid til å være med barna, og da følte han seg så tilsidesatt.
Hvorfor i svarte skal han gjøre det? Kan han ikke bli med og være med barna og kona da, så kan de kose seg som en familie? Og/eller hjelpe med huslige ting, slik at hun faktisk har tid til mannen etter barna.

Det er to stk som får barn sammen, men slik det ble fremstilt der, moren har hovedjobben med barna, huset og å holde ekteskapet på skinnene! Bare tull! Jeg mener begge to må ta like mye ansvar, og hjelpe hverandre! Er to foreldre, to i et ekteskap, hvorfor er det en som skal sitte på sidelinja og vente til det blir hans tur? Begge må jobbe for å få det til!

Nå så jeg ikke hele programmet da, fikk sikkert bare emd meg det som provoserte meg mest.. [;)]
Det var mye lurt der og, men akkurat dette her med at alt er kvinnens ansvar, ble for mye for meg!

Hormonell i dag jeg tror jeg.. [:D]

 

[ma 84]

det er vel lett sånn at damene skal redde ektesakapet , vaske hus og oppdra barn mens mannen trenger bare å komme med pengene. har ikke helt skjønt dette med hvordan ting blir fordelt.
men de fleste menn tror jo at det å være hjemme er en lett jobb, mens mennene er de som virkeli jobber, hmm

 

[~Lisbeth83~]

det der er helt sykt...
har sett det før...
ble ganske forbanna!!!

 

[Pondus]

Enig i mye av det du sier der mie83. Vi har veldig lett for å tenke på barna og ikke mannen. Samtidig som vi har lett å tenke det at mannen selv må ta initiativ "for å være med". Det er mange som gjør det men allikevel blir "skyvd" ut selvom det ikke er med vilje. Vi tenker som så at barna er så avhengige av oss og ikke klarer seg alene, mens mannen derimot er voksen og burde stelle for seg selv. Det er jo sant, men hvorfor ikke tenke litt oftere på at hadde vi ikke hatt mannen, så hadde vi heller ikke hatt barna som vi forguder? Hos oss er det en leveregel som har fungert veldig bra, for det er rett og slett fakta, uten hverandre hadde vi ikke hatt sønnen vår. Han er rett og slett resultatet av kjærligheten, vennskapet og respekten vi har for hverandre.