Oppvåkning på natt 2-åring

[Nightfall]

Jeg har verdens fineste lille datter på 2 år og 4 måneder.
I våken tilstand blir hun beskrevet av barnehagen som «dramatisk, veldig dramatisk». Noe jeg selv kan skrive under på.

Om natta våkner hun alltid. Og det blir alltid høylytt gråt og roping på mamma eller pappa. En håndfull ganger har hun stått opp selv og gått ut på gangen før hun begynner å gråte.
Hun begynte å krype ut av sprinkelsenga da hun var 14 måneder, og vi byttet da til en rammemadrass på 120 cm som ligger rett på gulvet. Vi har en liten baby nå som jeg må amme på natt, det er derfor mannen min som går inn til henne når hun våkner. Han legger seg alltid til å sove i hennes seng, så praktisk talt samsover hun med pappaen hver natt.

Jeg vet det er vanlig for toåringer å våkne på natt, men er det vanlig at de gråter så mye når de våkner? Det har liksom alltid vært sånn. Hun gråt mye som baby også, og var helt lik med å gå fra 0 til 100 på 2 sekunder, men jeg har begynt å undre meg over at det liksom ikke går over. Man skulle jo trodd at hun iallfall ville prøvd å gå inn på rommet vårt som ligger vegg i vegg?

Er det noen som har noen tips til hvordan hun kan trygges, eller bare noen historier som er like (helst der det har gått over )?

 

[Veivalsa]

Min yngste er nå 2år og 6 mnd og hun er lik. Utålmodig og dramatisk - men også med verdens mest energiske og gode humør når livet går hennes vei. Og hun er på dagtid nå som oftest veldig glad. Det bare finnes ingen mellomting mellom i fantastisk strålende humør og fly forbanna eller sønderknust. Det er de variasjonene på maks styrke liksom.
Jeg tror barn som er så gira og intense i følelsene sine i våken tilstand ofte trenger mer støtte og regulering de første årene. Om de får den tryggheten de trenger slik dere gjør nå, er jeg sikker på at de har en kjempestyrke i sine energiske og dramatiske uttrykk senere i livet. Det ligger en sårbarhet i å være så «inni» alt man driver med, og det er at disse barna ofte ikke klarer å regulere seg ned selv. Jeg ser rolige og sindige barn på avdelingen til jenta mi - når disse er slitne går de og finner et fang eller sitter og observerer andre varn eller blar i en bok. De varierer mellom aktivitet og hvile selv. Sånn er altså ikke dattera mi. Det er bånn gass og full pinne enten hun leker, er glad eller lei seg for noe

Hun roper som regel høylydt på natt. Noen ganger hører jeg nå at hun roper/gråter et par ganger i søvne før hun finner smokk og kosedyr og sover videre. Men det vanligste er at hun gråter til vi kommer inn. Noen ganger kan hun klikke i vinkel hvis det er pappaen som kommer inn, fordi hun foretrekker mamma. Og da gir hun se ikke før hun får meg. Kan fine holde på en tine. Hun sover i stor seng forresten, men går ikke ut av den etter legging og roper på oss i stedet. og kommer inn til vår seng på natta. Pappaen legger seg da inne hos eldste barnet vårt som har ekstraseng på rommet sitt, sånn at vi får bedre plas. Vi prøvde hveeer natt i 3-4 uker å trygge henne PÅ rommet i hennes seng i stedet for å ta hebbe over til oss i håp om at hun skulle sove bedre og lenger strekk der. Men det endte bare med at vi måtte inn på rommet venner typ 4-7 ganger hver natt i stedet. Og det var ingen endring etter de 3 ukene, haha.

Jeg er HELT sikker på at det går seg gradvis til.
Vår 2åring var Mega krevende som baby og gråt mye døgnet rundt. Så det er jo gradvis bedre nå enn sånn det var. Men jeg husker samtidig at mitt eldste barn ikke gråt så mye og hadde begynt å sove natta gjennom rundt 2,5 år. Så jeg tenker at det vil skje med hun yngste her også - det bare tar litt lenger tid for henne. Hun er generelt «mer» i alt.

 

[To be announced]

Ja sånn er det her og! Hun er over 3år, sover bare sammen med oss.

 

[Animor]

Sånn er det hos oss også. Vi har en strålende gutt på straks 2,5 år. Han er forsåvidt sindig og rolig på dagtid, men han har en vanvittig fantasi. Dette har han hatt så lenge han har evnet tror jeg.
Han fikk språk tidlig, og kunne fra han var 18 mnd fortelle oss om løver i hagen og drager i stuen. Alt dette er vel og fint, men hver natt våkner han hysterisk. Han skriker plutselig til, og kommer springende ut av rommet sitt. Da har han sett enten slanger eller elefanter der inne, og forteller om stort og smått disse dyrene har gjort. En periode var det krabber i taket, og du må tro det var krise!
Det går fra 0-1000 føler jeg, fra at han sover til alt er superskummelt. Han ligger i egen seng, på eget rom, men hele seansen for å få han til å sove igjen tar fort 1-2 timer.

 

[Nightfall]

Takk for svar dere! De er ikke alltid så lette å forstå seg på disse smårollingene

 

[Starflower]

Min 2 åring er også sånn, 3 åringen var også sånn, men så endret det seg gradvis. 2åringen våkner alltid i gråt hvis han våkner, noen ganger er det verre enn andre. 3 åringen har begynt å rope på oss bare, men det hender hun gråter når hun våkner enda, da har jeg bare antatt at hun har hatt et mareritt eller noe. Som oftest roper hun bare på oss og sier hva hun trenger, f.eks mamma tutti, eller mamma tørst. Hender hun kommer inn til meg, men det har ikke vært så mye på en stund nå. Så for oss har det blitt bedre med tid.

Kan nevne at 2 åringen vår også er dramaqueen Han har somregel bare av og på, enten er alt fint, eller så raser verden sammen. Altså det er type hylgråt og legger seg ned på gulvet eller snur seg med ryggen mot bare jeg sier det er tomt for eple liksom Sånn har han vært siden han var bitteliten så jeg tenker det blir lettere med alderen når han får mer ord for å uttrykke følelser istedenfor.

 

[Janmomjanbaby21]

Slik er min gutt på 2 år og 8 mnd også! Følelsene er store og sitter på utsiden av kroppen, og har alltid krevd mye nærhet og reguleringsstøtte, spesielt ved søvn. Han begynte å sove alene for et par måneder siden, med diverse oppvåkninger hvor han primært roper på meg Nå har vi fått baby nr 2 og det er derfor pappaen som må ta han hver natt. Så han sover bare inne til 2-åringen i en seng ved siden av! Og han roper fortsatt på meg til tider. Enten kommer han inn til meg og baby selv, gråter etter meg i gangen eller fra sengen. Noen ganger er far godt nok, andre ganger må jeg hente han. For vår gutt er det mye utvikling på gang, både i forhold til språk, forståelse, fysisk og motorisk mestring, så tror det kan påvirke søvnen og nærhetsbehovet noe for han hvertfall