Oppstart IVF erfaringer

[Sommerbarn2024]

Hei,

Håper gjerne dere kloke kvinner her inne har noen råd å gi meg.
Vi fikk barn juni 24, etter en runde med IVF (vi fikk 5 embryoer fra første uttak) . Vi måtte igjennom 5 innsett før det endelig klaffet, da med 3 spontanaborter bak oss. Vi benyttet oss av hjelp fra privatklinikk. Selve prosessen var beintøff og det var en enorm belastning psykisk. Ikke bare selve prosessen, men også sorgen om det å få hjelp til å få barn var fryktelig vanskelig å akseptere. Jeg jobbet da på tidspunktet 100%, før jeg gikk på en ordentlig smell, møtte veggen, og ble sykemeldt noen uker. Det ble da gjort tiltak for at jeg skulle ha det bedre, og vi tok kontakt med fertilitetcoach som var helt avgjørende for en bedre prosess. Jeg ble gravid igjen i perioden jeg var sykemeldt,

Vi ønsker oss såklart flere barn og vet at vi da må gjennom ny runde med egguttak. For å være bedre rustet til å takle denne runden har vi diskutert om det kan være en mulighet til å få gjort egguttak i min permisjon. Jeg har permisjon til april. Stressmomentet ved at jeg må på bort fra jobb flere ganger vil da unngås og jeg slipper å komme med bortforklaringer på hvorfor jeg er såpass mye borte. Far jobber mye på hjemmekontor/har fleksibel jobb og kan være behjelpelig med barnepass ved avtaler hos klinikken.

Jeg er så usikker på hva som er best. Jeg føler per dags dato jeg går og «gruer» meg konstant til å starte opp igjen, men samtidig klar for å få hele «IVF-kapittelet» overstått. Jeg er så klar for å bli ferdig med all prøvingen. Jeg tenker om det ikke går på første forsøk har vi, om vi er heldig, kanskje noen egg på frys, som kan benyttes senere. Jeg er også klar over at det er ingen selvfølge at dette går fort, og vet at dette kan drøyes veldig ut. Samtidig er jeg redd om jeg ødelegger min nåværende permisjon dersom vi starter opp fortløpende. Tanken er å ta kontakt med privatklinikk for bedre oppfølging samt ta samtaler med coach,

Har dere noen råd å gi til meg?

 

[Maja82]

Hei,

Håper gjerne dere kloke kvinner her inne har noen råd å gi meg.
Vi fikk barn juni 24, etter en runde med IVF (vi fikk 5 embryoer fra første uttak) . Vi måtte igjennom 5 innsett før det endelig klaffet, da med 3 spontanaborter bak oss. Vi benyttet oss av hjelp fra privatklinikk. Selve prosessen var beintøff og det var en enorm belastning psykisk. Ikke bare selve prosessen, men også sorgen om det å få hjelp til å få barn var fryktelig vanskelig å akseptere. Jeg jobbet da på tidspunktet 100%, før jeg gikk på en ordentlig smell, møtte veggen, og ble sykemeldt noen uker. Det ble da gjort tiltak for at jeg skulle ha det bedre, og vi tok kontakt med fertilitetcoach som var helt avgjørende for en bedre prosess. Jeg ble gravid igjen i perioden jeg var sykemeldt,

Vi ønsker oss såklart flere barn og vet at vi da må gjennom ny runde med egguttak. For å være bedre rustet til å takle denne runden har vi diskutert om det kan være en mulighet til å få gjort egguttak i min permisjon. Jeg har permisjon til april. Stressmomentet ved at jeg må på bort fra jobb flere ganger vil da unngås og jeg slipper å komme med bortforklaringer på hvorfor jeg er såpass mye borte. Far jobber mye på hjemmekontor/har fleksibel jobb og kan være behjelpelig med barnepass ved avtaler hos klinikken.

Jeg er så usikker på hva som er best. Jeg føler per dags dato jeg går og «gruer» meg konstant til å starte opp igjen, men samtidig klar for å få hele «IVF-kapittelet» overstått. Jeg er så klar for å bli ferdig med all prøvingen. Jeg tenker om det ikke går på første forsøk har vi, om vi er heldig, kanskje noen egg på frys, som kan benyttes senere. Jeg er også klar over at det er ingen selvfølge at dette går fort, og vet at dette kan drøyes veldig ut. Samtidig er jeg redd om jeg ødelegger min nåværende permisjon dersom vi starter opp fortløpende. Tanken er å ta kontakt med privatklinikk for bedre oppfølging samt ta samtaler med coach,

Har dere noen råd å gi til meg?

Dette hørtes veldig krevende ut, har selv vært gjennom IVF prosess flere ganger og vet hvor krevende det er. Ulempen ved å starte IVF så tidlig er at du f. Eks ikke kan amme og det kan jo ta endel måneder før menstrasjon og hormoner er i balanse. Er det et alternativ og sykemelde deg når du skal tilbake på jobb og starte IVF prosess da?

 

[Daisybloom]

Dette høres tøft ut Og jeg vet hvor tøffe IVF-prosessene er. Jeg står fortsatt i min, og har enda ikke fått barn (etter 1,5 år) så jeg kan ikke råde deg med tanke på hvordan det vil være praktisk med tanke på permisjon, amming og følelser rundt ny start når du allerede har en baby.

Det jeg kan si noe om, og som har hjulpet meg veldig når det er ekstra tøft er å prøve å gå litt inn i deg selv og sette fingeren på hva som er vanskelig og HVORFOR. For meg handler det for eksempel om frykt og sorg. Frykt for at dette ikke kommer til å gå. Sorg for hvordan livet uten barn vil bli. Når jeg vet det så kan jeg møte det og frykten blir litt mer håndterlig. Det er ofte følelsene våre som setter igang ting uten at vi helt vet hvorfor og da virker jo alt mye verre (selvom det ER tøft uansett!).

Jeg hadde også en skikkelig tøff runde for et år siden som utløste et skred av vonde følelser som satte meg helt ute av spill. Jeg fikk god hjelp til å plassere det som var vondt og til å møte det. Selvom jeg gruet meg ufattelig til å starte opp igjen (for jeg var redd for at det samme skulle skje igjen) så gikk det mye bedre enn jeg trodde. Det var ikke så ille. Jeg taklet det. Så selvom prosessen forrige gang var tøff, trenger det ikke bli sånn nå. Dette kan en coach hjelpe deg med, jeg fikk god hjelp av min

Nå vet ikke jeg hva som gjorde at det ble vanskelig for deg forrige gang, om det var usikkerheten og frykten som for meg eller om det var mer selve prosessene og alt rundt. Men jeg tror virkelig nøkkelen ligger i å forstå hva det er for akkurat deg. Når det kommer til jobb og bortforklaringer, som også ble ille for min del- bestemte jeg meg for å fortelle hva jeg sto i til nærmeste leder. Det angrer jeg ikke på et sekund! Jeg ble møtt med omsorg og forståelse hele veien. Men det kommer jo an på hva slags forhold du har til sjefen din selvfølgelig. Men noen ganger kan folk overraske positivt- hvis vi bare tør å åpne oss

Jeg aner ikke om dette hjalp deg noe, men jeg håper det. Lykke til!

 

[Sommerbarn2024]

Dette hørtes veldig krevende ut, har selv vært gjennom IVF prosess flere ganger og vet hvor krevende det er. Ulempen ved å starte IVF så tidlig er at du f. Eks ikke kan amme og det kan jo ta endel måneder før menstrasjon og hormoner er i balanse. Er det et alternativ og sykemelde deg når du skal tilbake på jobb og starte IVF prosess da?

Hei og takk for svar,

Ja, det er en mulighet, og jeg har tenkt om det kan være en ide. Jeg sluttet gradvis å amme etter 3 mnd og har vært på sjekk hos klinikk som har gitt grønt lys for oppstart. Jeg er relativt ung og har i utgangspunktet god tid. Jeg er veldig usikker på hva jeg egentlig går for….

 

[Sommerbarn2024]

Dette høres tøft ut Og jeg vet hvor tøffe IVF-prosessene er. Jeg står fortsatt i min, og har enda ikke fått barn (etter 1,5 år) så jeg kan ikke råde deg med tanke på hvordan det vil være praktisk med tanke på permisjon, amming og følelser rundt ny start når du allerede har en baby.

Det jeg kan si noe om, og som har hjulpet meg veldig når det er ekstra tøft er å prøve å gå litt inn i deg selv og sette fingeren på hva som er vanskelig og HVORFOR. For meg handler det for eksempel om frykt og sorg. Frykt for at dette ikke kommer til å gå. Sorg for hvordan livet uten barn vil bli. Når jeg vet det så kan jeg møte det og frykten blir litt mer håndterlig. Det er ofte følelsene våre som setter igang ting uten at vi helt vet hvorfor og da virker jo alt mye verre (selvom det ER tøft uansett!).

Jeg hadde også en skikkelig tøff runde for et år siden som utløste et skred av vonde følelser som satte meg helt ute av spill. Jeg fikk god hjelp til å plassere det som var vondt og til å møte det. Selvom jeg gruet meg ufattelig til å starte opp igjen (for jeg var redd for at det samme skulle skje igjen) så gikk det mye bedre enn jeg trodde. Det var ikke så ille. Jeg taklet det. Så selvom prosessen forrige gang var tøff, trenger det ikke bli sånn nå. Dette kan en coach hjelpe deg med, jeg fikk god hjelp av min

Nå vet ikke jeg hva som gjorde at det ble vanskelig for deg forrige gang, om det var usikkerheten og frykten som for meg eller om det var mer selve prosessene og alt rundt. Men jeg tror virkelig nøkkelen ligger i å forstå hva det er for akkurat deg. Når det kommer til jobb og bortforklaringer, som også ble ille for min del- bestemte jeg meg for å fortelle hva jeg sto i til nærmeste leder. Det angrer jeg ikke på et sekund! Jeg ble møtt med omsorg og forståelse hele veien. Men det kommer jo an på hva slags forhold du har til sjefen din selvfølgelig. Men noen ganger kan folk overraske positivt- hvis vi bare tør å åpne oss

Jeg aner ikke om dette hjalp deg noe, men jeg håper det. Lykke til!

Tusen takk for gode og veldig reflekterende ord <3
Så godt å høre at det gikk mye bedre denne gangen! Som du sier så tror jeg også at om du er forberedt på ulike reaksjon, følelser og utfall så vil prosessen bli enklere. Åpenhet er noe jeg mye har tenkt på, men usikker på hvordan jeg skal håndtere. Jeg og min leder har et veldig godt forhold, så hadde ikke vært et problem å vært åpen med han om det.

 

[iii123]

Hei,

Håper gjerne dere kloke kvinner her inne har noen råd å gi meg.
Vi fikk barn juni 24, etter en runde med IVF (vi fikk 5 embryoer fra første uttak) . Vi måtte igjennom 5 innsett før det endelig klaffet, da med 3 spontanaborter bak oss. Vi benyttet oss av hjelp fra privatklinikk. Selve prosessen var beintøff og det var en enorm belastning psykisk. Ikke bare selve prosessen, men også sorgen om det å få hjelp til å få barn var fryktelig vanskelig å akseptere. Jeg jobbet da på tidspunktet 100%, før jeg gikk på en ordentlig smell, møtte veggen, og ble sykemeldt noen uker. Det ble da gjort tiltak for at jeg skulle ha det bedre, og vi tok kontakt med fertilitetcoach som var helt avgjørende for en bedre prosess. Jeg ble gravid igjen i perioden jeg var sykemeldt,

Vi ønsker oss såklart flere barn og vet at vi da må gjennom ny runde med egguttak. For å være bedre rustet til å takle denne runden har vi diskutert om det kan være en mulighet til å få gjort egguttak i min permisjon. Jeg har permisjon til april. Stressmomentet ved at jeg må på bort fra jobb flere ganger vil da unngås og jeg slipper å komme med bortforklaringer på hvorfor jeg er såpass mye borte. Far jobber mye på hjemmekontor/har fleksibel jobb og kan være behjelpelig med barnepass ved avtaler hos klinikken.

Jeg er så usikker på hva som er best. Jeg føler per dags dato jeg går og «gruer» meg konstant til å starte opp igjen, men samtidig klar for å få hele «IVF-kapittelet» overstått. Jeg er så klar for å bli ferdig med all prøvingen. Jeg tenker om det ikke går på første forsøk har vi, om vi er heldig, kanskje noen egg på frys, som kan benyttes senere. Jeg er også klar over at det er ingen selvfølge at dette går fort, og vet at dette kan drøyes veldig ut. Samtidig er jeg redd om jeg ødelegger min nåværende permisjon dersom vi starter opp fortløpende. Tanken er å ta kontakt med privatklinikk for bedre oppfølging samt ta samtaler med coach,

Har dere noen råd å gi til meg?

Høres ut som du har hatt en tøff reise for å komme dit du er nå og godt å høre at dere lykkes til slutt
Har dessverre ingen erfaring å dele med IVF og permisjon da jeg først er i gang nå med hele dette løpet. Første barnet var vi så heldige at alt klaffet naturlig, men jeg har selv gått på en smell tidligere og kjenner på stress ved å være borte fra jobb nå i forbindelse med kontroller, osv.
Jeg hadde en så fin permisjonstid og basert på de månedene vi har holdt på for å komme i gang med IVF nå, så ville jeg personlig aldri «ofret» noe av min permisjonstid til IVF. Grunnen til det er at tiden går så altfor fort med en liten baby, plutselig er det barnehagestart og man får aldri disse månedene igjen. Hadde lett valgt permisjon først, så ta eventuelle konsekvenser ved jobb senere (i verste fall sykemelding om legen mener det er det beste når den tid kommer). Permisjonen er én liten periode i et langt arbeidsliv hvor du kan nyte dagene med babyen din.
Dette er jo selvsagt noe du må kjenne på selv og vi er alle forskjellige, men siden du spør om råd så deler jeg mine tanker - i beste mening

 

[Sommerbarn2024]

Høres ut som du har hatt en tøff reise for å komme dit du er nå og godt å høre at dere lykkes til slutt
Har dessverre ingen erfaring å dele med IVF og permisjon da jeg først er i gang nå med hele dette løpet. Første barnet var vi så heldige at alt klaffet naturlig, men jeg har selv gått på en smell tidligere og kjenner på stress ved å være borte fra jobb nå i forbindelse med kontroller, osv.
Jeg hadde en så fin permisjonstid og basert på de månedene vi har holdt på for å komme i gang med IVF nå, så ville jeg personlig aldri «ofret» noe av min permisjonstid til IVF. Grunnen til det er at tiden går så altfor fort med en liten baby, plutselig er det barnehagestart og man får aldri disse månedene igjen. Hadde lett valgt permisjon først, så ta eventuelle konsekvenser ved jobb senere (i verste fall sykemelding om legen mener det er det beste når den tid kommer). Permisjonen er én liten periode i et langt arbeidsliv hvor du kan nyte dagene med babyen din.
Dette er jo selvsagt noe du må kjenne på selv og vi er alle forskjellige, men siden du spør om råd så deler jeg mine tanker - i beste mening

Tusen takk for gode ord og kloke råd <3 Håper det ordner seg for deg/dere snart <3

Som du sier så er permisjonen er liten del av et helt arbeidsliv, og en periode som man har et fåtall av i løpet av livet! Er derfor veldig redd om jeg «ødelegger» denne tiden ved å starte opp igjen.
Jeg bruker så enorm mye energi på å tenke på det å starte påan igjen. Jeg føler at jeg skal rive opp i gamle sår og følelser, og føler at jeg nærmest har utviklet helseangst på grunn av dette. Jeg føler at noe er «feil» med meg ettersom jeg må ha hjelp til noe, tilsynelatende, alle andre får til. Jeg ønsker å bli ferdig med dette og er lei av at dette skal definere meg såpass mye som det gjør akkurat nå. Det er så utrolug sårt tema for meg. Jeg er for eksempel så fryktelig redd for spørsmål om når nummer 2 skal komme når jeg kommer tilbake på jobb. Jeg er så klar over at dette er helt irrasjonelle tanker, og blir irritert på meg selv at jeg tenker som jeg gjør. Jeg tror i bunn og grunn jeg må gi slipp på stoltheten og akseptere at det er greit å få hjelp - uansett hva det måtte være. Litt usikker på hva jeg ville få frem, men har gjerne et behov for å sette ord på hva jeg tenker og føler.

 

[-TP-]

Hei,

Håper gjerne dere kloke kvinner her inne har noen råd å gi meg.
Vi fikk barn juni 24, etter en runde med IVF (vi fikk 5 embryoer fra første uttak) . Vi måtte igjennom 5 innsett før det endelig klaffet, da med 3 spontanaborter bak oss. Vi benyttet oss av hjelp fra privatklinikk. Selve prosessen var beintøff og det var en enorm belastning psykisk. Ikke bare selve prosessen, men også sorgen om det å få hjelp til å få barn var fryktelig vanskelig å akseptere. Jeg jobbet da på tidspunktet 100%, før jeg gikk på en ordentlig smell, møtte veggen, og ble sykemeldt noen uker. Det ble da gjort tiltak for at jeg skulle ha det bedre, og vi tok kontakt med fertilitetcoach som var helt avgjørende for en bedre prosess. Jeg ble gravid igjen i perioden jeg var sykemeldt,

Vi ønsker oss såklart flere barn og vet at vi da må gjennom ny runde med egguttak. For å være bedre rustet til å takle denne runden har vi diskutert om det kan være en mulighet til å få gjort egguttak i min permisjon. Jeg har permisjon til april. Stressmomentet ved at jeg må på bort fra jobb flere ganger vil da unngås og jeg slipper å komme med bortforklaringer på hvorfor jeg er såpass mye borte. Far jobber mye på hjemmekontor/har fleksibel jobb og kan være behjelpelig med barnepass ved avtaler hos klinikken.

Jeg er så usikker på hva som er best. Jeg føler per dags dato jeg går og «gruer» meg konstant til å starte opp igjen, men samtidig klar for å få hele «IVF-kapittelet» overstått. Jeg er så klar for å bli ferdig med all prøvingen. Jeg tenker om det ikke går på første forsøk har vi, om vi er heldig, kanskje noen egg på frys, som kan benyttes senere. Jeg er også klar over at det er ingen selvfølge at dette går fort, og vet at dette kan drøyes veldig ut. Samtidig er jeg redd om jeg ødelegger min nåværende permisjon dersom vi starter opp fortløpende. Tanken er å ta kontakt med privatklinikk for bedre oppfølging samt ta samtaler med coach,

Har dere noen råd å gi til meg?

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Jeg sleit under første ivf-forsøk, jeg følte jeg var mislykket som kvinne og livredd for at det aldri skulle gå. Jeg vet ikke hvor i landet du hører til, men jeg tok noen timer hos Tone Bråten, som er en samtaleterapeut som jobbet i samarbeid med Klinikk Hausken i Oslo der jeg gikk. Hun var utrolig dyktig og klarte å sette litt ord på alt jeg følte, og ikke minst finne ut hva jeg trengte for å få det bedre.

Jeg var helt åpen med lederen min og hun visste alt som skjedde, jeg endte opp med å sykemelde meg et par uker, det var nok veldig lurt og hun støttet det. Opplevde ikke at noen spurte hvorfor jeg var borte eller om jeg hadde vært syk etc, stort sett er folk oppegående nok til å ikke mase. Men er jo forholdsvis enkelt å skryte på seg en liten mykoplasma eller kjip runde covid hvis noen spør, hehe.

Når vi nå skulle igang med søskenforsøk så hadde jeg et litt annet syn på det, i og med at jeg hadde verktøy til å takle det bedre enn sist, og at jeg tross alt hadde klart å få et barn. <3 Jobbet som vanlig under forsøkene med unntak av egenmelding ved uttak (og kortere dag ved innsettene). Men gjør det som er best for deg!! Ingen står på jobb og gir deg applaus hvis du kommer, fordi ingen vet hva du står i. Så tenk på deg selv og kanskje få hjelp til å avdekke dine behov i en sånn sårbar situasjon?

 

[Daisybloom]

Tusen takk for gode ord og kloke råd <3 Håper det ordner seg for deg/dere snart <3

Som du sier så er permisjonen er liten del av et helt arbeidsliv, og en periode som man har et fåtall av i løpet av livet! Er derfor veldig redd om jeg «ødelegger» denne tiden ved å starte opp igjen.
Jeg bruker så enorm mye energi på å tenke på det å starte påan igjen. Jeg føler at jeg skal rive opp i gamle sår og følelser, og føler at jeg nærmest har utviklet helseangst på grunn av dette. Jeg føler at noe er «feil» med meg ettersom jeg må ha hjelp til noe, tilsynelatende, alle andre får til. Jeg ønsker å bli ferdig med dette og er lei av at dette skal definere meg såpass mye som det gjør akkurat nå. Det er så utrolug sårt tema for meg. Jeg er for eksempel så fryktelig redd for spørsmål om når nummer 2 skal komme når jeg kommer tilbake på jobb. Jeg er så klar over at dette er helt irrasjonelle tanker, og blir irritert på meg selv at jeg tenker som jeg gjør. Jeg tror i bunn og grunn jeg må gi slipp på stoltheten og akseptere at det er greit å få hjelp - uansett hva det måtte være. Litt usikker på hva jeg ville få frem, men har gjerne et behov for å sette ord på hva jeg tenker og føler.

Det er veldig kjente tanker du deler her! Du er ikke alene! Jeg har gått gjennom en utbrenthet rett før jeg startet på IVF, og nå føles det som om det er noe «galt» med meg og at jeg ikke blir «frisk» før kroppen klarer å bli gravid og holde på babyen helt ut løpet. Det er jo helt irrasjonelt, jeg vet jo det- men følelsen er der likevel. Det hjelper å vite hvorfor det føles sånn da

Og du, ikke bli sint/skuffet på deg selv for at du kjenner på disse tingene. Det er ikke rart!!! Det som hadde vært rart hadde vært å gå gjennom dette uten å ha vonde og vanskelige følelser rundt det. Det er heller ikke rart at du blir redd for at vonde ting skal komme opp igjen. Men du er allerede i gang med å møte det og gjør gode, riktige ting allerede! Du setter ord på det, skriver her å ber om råd og erfaringer og du kjenner etter! Det er jo så bra! Vær stolt av deg selv istedenfor- det er mange som ikke hadde gjort det. Mitt beste råd er å ta kontakt med en coach eller andre å snakke med, og gå gjennom alt grums og vondt fra forrige runde. Det kan høres ut som det har satt seg noe i kroppen din som du kanskje ikke har bearbeidet fullt ut? Det kan absolutt gjøre vondt å ta opp igjen sånne følelser, og det er skummelt- men det BLIR bedre etterpå

 

[Sommerbarn2024]

Jeg kjenner meg igjen i noe av det du skriver. Jeg sleit under første ivf-forsøk, jeg følte jeg var mislykket som kvinne og livredd for at det aldri skulle gå. Jeg vet ikke hvor i landet du hører til, men jeg tok noen timer hos Tone Bråten, som er en samtaleterapeut som jobbet i samarbeid med Klinikk Hausken i Oslo der jeg gikk. Hun var utrolig dyktig og klarte å sette litt ord på alt jeg følte, og ikke minst finne ut hva jeg trengte for å få det bedre.

Jeg var helt åpen med lederen min og hun visste alt som skjedde, jeg endte opp med å sykemelde meg et par uker, det var nok veldig lurt og hun støttet det. Opplevde ikke at noen spurte hvorfor jeg var borte eller om jeg hadde vært syk etc, stort sett er folk oppegående nok til å ikke mase. Men er jo forholdsvis enkelt å skryte på seg en liten mykoplasma eller kjip runde covid hvis noen spør, hehe.

Når vi nå skulle igang med søskenforsøk så hadde jeg et litt annet syn på det, i og med at jeg hadde verktøy til å takle det bedre enn sist, og at jeg tross alt hadde klart å få et barn. <3 Jobbet som vanlig under forsøkene med unntak av egenmelding ved uttak (og kortere dag ved innsettene). Men gjør det som er best for deg!! Ingen står på jobb og gir deg applaus hvis du kommer, fordi ingen vet hva du står i. Så tenk på deg selv og kanskje få hjelp til å avdekke dine behov i en sånn sårbar situasjon?

Tusen takk for gode ord!!
Vi fikk tilbud om samtale med Tone Bråten ved forrige uttak i regi av Klinikk Hausken, men takket da nei. Tenkte sikkert at hjelp det trengte ikke jeg nei… Angrer utrolig mye på dette i etterkant, så tror jeg bestiller meg noen timer hos Tone Bråten med en gang - har lest utrolig mye godt om henne.