Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Dette er noe som er veldig tungt for oss begge, og jeg føler at jeg ikke har noen å prate med om det. Er så redd for at jeg skal virke frekk og iskald mot han, så derfor er det vanskelig å prate om. Dette er noe som påvirker hverdagen vår i stor grad og uansett hva jeg sier eller gjør er det ingenting som nytter.
Samboeren min har bekhterev og har derfor kroniske smerter i ryggen og nedover mot lårene. Han har dager hvor han så vidt kommer seg opp av senga. Han er en veldig sta person og liker ikke å måtte be andre om hjelp. Jeg skjønner at det er tungt for han å ha denne sykdommen og jeg hater at han må leve med den. Men i det siste har sykdommen begynt å påvirke hverdagen vår i såpass stor grad at jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Han hjelper lite til med husarbeid og rydder sjelden opp etter seg. Han orker nesten aldri å bli med meg ut på butikken osv. Når jeg tar det opp med han blir han sur på meg fordi han har vondt og jeg ikke forstår hvordan det er. Han blir sint og kjefter fordi jeg maser, og jeg blir sint fordi det er utrolig slitsomt å føle at jeg er alene om alt ansvar. Er livredd for hvordan det skal bli når babyen kommer.
Han jobber veldig mye og har en tung jobb hvor han sliter ræva av seg. Han trives veldig godt der, men jeg tror rett og slett jobben begynner å bli litt for mye for han. Tror han vet det innerst inne selv også, men er for sta til å innrømme det.
Jeg har mast lenge nå om at han må ta kontakt me fastlegen å komme i gang med noe behandling og medisiner så smertene blir lettere å leve med. Sykdommen blir så klart heller ikke noe bedre når han velger å ikke få behandling. Han blir sint fordi jeg maser og vet ikke helt om han skjønner at jeg gjør det fordi jeg bryr meg. Jeg har kanskje dullet for lenge med han og syntes alt for synd i han. Jeg forstår at det er tungt for han å bli så plaget med smerter i så ung alder og jeg vet han hater hva det gjør med han. Men det er så slitsomt for meg når det påvirker humøret hans og det går utover meg. Jeg hater at han må leve med sykdommen, men jeg greier bare ikke å synes synd på han når han bare går rundt å syter og ikke gidder å gjøre noe for at det skal bli bedre.
Jeg må bare si at det overhode ikke finnes noe vondt i samboeren min, han er en helt utrolig snill og god person. Han fortjener ikke dette. Tror bare ikke han vet helt hvordan han skal takle det, og da er det kanskje lettest å reagere med sinne og la det gå utover den personen som står deg nærmest. Tror også han føler sykdommen som et stort nederlag og at han rett og slett bare er redd for å gå til legen.
Jeg vil så gjerne hjelpe han og gjøre hverdagen lettere for han, men ingenting nytter. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette ble kanskje litt mye, men håper noen tar seg tid til å lese og har noen gode råd å komme med. For dette er så utrolig slitsomt å gå gjennom nå når jeg er gravid og det går så klart utover forholdet vårt.
Samboeren min har bekhterev og har derfor kroniske smerter i ryggen og nedover mot lårene. Han har dager hvor han så vidt kommer seg opp av senga. Han er en veldig sta person og liker ikke å måtte be andre om hjelp. Jeg skjønner at det er tungt for han å ha denne sykdommen og jeg hater at han må leve med den. Men i det siste har sykdommen begynt å påvirke hverdagen vår i såpass stor grad at jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Han hjelper lite til med husarbeid og rydder sjelden opp etter seg. Han orker nesten aldri å bli med meg ut på butikken osv. Når jeg tar det opp med han blir han sur på meg fordi han har vondt og jeg ikke forstår hvordan det er. Han blir sint og kjefter fordi jeg maser, og jeg blir sint fordi det er utrolig slitsomt å føle at jeg er alene om alt ansvar. Er livredd for hvordan det skal bli når babyen kommer.
Han jobber veldig mye og har en tung jobb hvor han sliter ræva av seg. Han trives veldig godt der, men jeg tror rett og slett jobben begynner å bli litt for mye for han. Tror han vet det innerst inne selv også, men er for sta til å innrømme det.
Jeg har mast lenge nå om at han må ta kontakt me fastlegen å komme i gang med noe behandling og medisiner så smertene blir lettere å leve med. Sykdommen blir så klart heller ikke noe bedre når han velger å ikke få behandling. Han blir sint fordi jeg maser og vet ikke helt om han skjønner at jeg gjør det fordi jeg bryr meg. Jeg har kanskje dullet for lenge med han og syntes alt for synd i han. Jeg forstår at det er tungt for han å bli så plaget med smerter i så ung alder og jeg vet han hater hva det gjør med han. Men det er så slitsomt for meg når det påvirker humøret hans og det går utover meg. Jeg hater at han må leve med sykdommen, men jeg greier bare ikke å synes synd på han når han bare går rundt å syter og ikke gidder å gjøre noe for at det skal bli bedre.
Jeg må bare si at det overhode ikke finnes noe vondt i samboeren min, han er en helt utrolig snill og god person. Han fortjener ikke dette. Tror bare ikke han vet helt hvordan han skal takle det, og da er det kanskje lettest å reagere med sinne og la det gå utover den personen som står deg nærmest. Tror også han føler sykdommen som et stort nederlag og at han rett og slett bare er redd for å gå til legen.
Jeg vil så gjerne hjelpe han og gjøre hverdagen lettere for han, men ingenting nytter. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Dette ble kanskje litt mye, men håper noen tar seg tid til å lese og har noen gode råd å komme med. For dette er så utrolig slitsomt å gå gjennom nå når jeg er gravid og det går så klart utover forholdet vårt.
men nok om det..
