Hei
Dette svangerskapet har jeg vært konstant dårlig og er nå 19+5.
Jeg har et barn i født i seteleie og det var en god fødsel.
Andre barnet startet fødselen med vannavgang i uke 34. Ble innlagt pga nyrestein og kom ut igjen med barn i armene to døgn etter. Dette barnet viste seg å ha cp, cerebral parece. De kan ikke si om når dette oppstod, skaden i hjernen. Men de antar at barnet ikke tålte fødselen.
Er nå gravid igjen men har fått påvist flere anti stoffer som ikke er heldige for graviditeten. Kansje også litt av grunnen til den tidlige fødselen sist gang. I tillegg kan antistoffene gi hjertefeil, nedsatt vekst, vanlig med prematur fødsel etc. I tillegg ved sykdoms oppblussing er det stor sannynlighet at svangerskapet får uheldig utfall. Som overlegen sier. Som følge av alt dette må jeg måle hjertelyden en gang i uken hos fastlegen og ikke misforstå meg. Det er kjekt å høre at alt er bra. Men man må mentalt forberede seg på at det kan være noe gale også.
Dråpen nådde jeg på fredag da jeg var på ekstra ul. Da de ikke klarte å se hjerte sikkelig på oul. Da kom det fram at på to uker hadde det vokst fram en muskelknute på 3×3 cm på 2 uker med livmorhalsen. Den sperrer fødseøskanalen. I dagene før ul opplevde ved sterke kynner gjorde der ondt i det området. Og opplever det forsatt. Fikk beskjed at det var stor sannsynighet for ks, slik denne muskelknute lå. Og jeg måtte beregne kansje ks allerede i uke 34. Dette muskelknuten var begynt å vokse seint i svangerskapet og allerede presset på livmorhalsen. Dette da jeg ikke kan få rier slik den ligger til.
Da kom de gamle minnene fram fra sist fødsel og se første leveårene til yngste jenten fram og jeg ser hvordan hun stever i dag med enkelte ting. Og hvordan meg og fastlegen måtte kjempe mot barneklinikken i 6 mnd før de tok henne inn til en sjekk. Og i løpet av to timer fikk melding at mine antakelser var riktig, barnet hadde en hjerneskade.
Så var det alle de følsomme hormonene oppi dette. Det blir mange tanker og ingen har egentig god kompetanse på denne problemstillingen. Kk støtter seg til revamtologen som igjen fører deler av ansvaret til kk. Og når jeg er hos overlegen på kk snakker hun kun om. Uheldig svangerskapsutfall. Gang på Gang, har en følelse av at hun prøver å forberede meg på at dette ikke kommer til å gå bra. Da det ikke er en positivt ord i disse samtalene. Kun at jeg må være forberett på at dette ikke går bra.
I tillegg frister ikke ks pga forhistorie med at spinalbedøvelse ikke virker og de klarer ikke å stoppa smertene når jeg brakk foten. Og blir kjempe dårlig av narkose og blir ofte liggende på oppvåkningen minst 4 ganger lenger enn normalt. Noe som gjør at det vil ta lang tid før jeg kan ta meg av snuppa i magen.
Beklager et langt innlegg. Måtte bare få det ut, tårene triller hver dag. Tar en dag av gangen, er kjempe redd for å bli syk. Da anti stoffene gjør at sykdommen jeg har vil overføres til barnet i magen. Og det er begrenset med medisiner de kan gi. Og i tillegg er ikke formen på topp og sliter med begynnende sykdom. Men ikke nok til å begynne på medisiner.
Ingen har gitt meg denne informasjonen heller, fikk den i ansiktet nå som jeg ble gravid igjen. Helsevesnet antok vel at jeg hadde nok med to unger.
Min kjære vet ikke helt hva godt han kan gjøre for meg. Han ser jeg sliter og vi snakker om det. Men han er mann og forstår ikke alltid helt disse bekymringene som gjerne blir litt ekstra sterke med alle hormonene. De forsterker alle følelser.
Beklager føler jeg sitter her å bare klager. Det var ikke meningen. Måtte få ut litt tanker av hode. Takk for den som orker å lese alt.
Dette svangerskapet har jeg vært konstant dårlig og er nå 19+5.
Jeg har et barn i født i seteleie og det var en god fødsel.
Andre barnet startet fødselen med vannavgang i uke 34. Ble innlagt pga nyrestein og kom ut igjen med barn i armene to døgn etter. Dette barnet viste seg å ha cp, cerebral parece. De kan ikke si om når dette oppstod, skaden i hjernen. Men de antar at barnet ikke tålte fødselen.
Er nå gravid igjen men har fått påvist flere anti stoffer som ikke er heldige for graviditeten. Kansje også litt av grunnen til den tidlige fødselen sist gang. I tillegg kan antistoffene gi hjertefeil, nedsatt vekst, vanlig med prematur fødsel etc. I tillegg ved sykdoms oppblussing er det stor sannynlighet at svangerskapet får uheldig utfall. Som overlegen sier. Som følge av alt dette må jeg måle hjertelyden en gang i uken hos fastlegen og ikke misforstå meg. Det er kjekt å høre at alt er bra. Men man må mentalt forberede seg på at det kan være noe gale også.
Dråpen nådde jeg på fredag da jeg var på ekstra ul. Da de ikke klarte å se hjerte sikkelig på oul. Da kom det fram at på to uker hadde det vokst fram en muskelknute på 3×3 cm på 2 uker med livmorhalsen. Den sperrer fødseøskanalen. I dagene før ul opplevde ved sterke kynner gjorde der ondt i det området. Og opplever det forsatt. Fikk beskjed at det var stor sannsynighet for ks, slik denne muskelknute lå. Og jeg måtte beregne kansje ks allerede i uke 34. Dette muskelknuten var begynt å vokse seint i svangerskapet og allerede presset på livmorhalsen. Dette da jeg ikke kan få rier slik den ligger til.
Da kom de gamle minnene fram fra sist fødsel og se første leveårene til yngste jenten fram og jeg ser hvordan hun stever i dag med enkelte ting. Og hvordan meg og fastlegen måtte kjempe mot barneklinikken i 6 mnd før de tok henne inn til en sjekk. Og i løpet av to timer fikk melding at mine antakelser var riktig, barnet hadde en hjerneskade.
Så var det alle de følsomme hormonene oppi dette. Det blir mange tanker og ingen har egentig god kompetanse på denne problemstillingen. Kk støtter seg til revamtologen som igjen fører deler av ansvaret til kk. Og når jeg er hos overlegen på kk snakker hun kun om. Uheldig svangerskapsutfall. Gang på Gang, har en følelse av at hun prøver å forberede meg på at dette ikke kommer til å gå bra. Da det ikke er en positivt ord i disse samtalene. Kun at jeg må være forberett på at dette ikke går bra.
I tillegg frister ikke ks pga forhistorie med at spinalbedøvelse ikke virker og de klarer ikke å stoppa smertene når jeg brakk foten. Og blir kjempe dårlig av narkose og blir ofte liggende på oppvåkningen minst 4 ganger lenger enn normalt. Noe som gjør at det vil ta lang tid før jeg kan ta meg av snuppa i magen.
Beklager et langt innlegg. Måtte bare få det ut, tårene triller hver dag. Tar en dag av gangen, er kjempe redd for å bli syk. Da anti stoffene gjør at sykdommen jeg har vil overføres til barnet i magen. Og det er begrenset med medisiner de kan gi. Og i tillegg er ikke formen på topp og sliter med begynnende sykdom. Men ikke nok til å begynne på medisiner.
Ingen har gitt meg denne informasjonen heller, fikk den i ansiktet nå som jeg ble gravid igjen. Helsevesnet antok vel at jeg hadde nok med to unger.
Min kjære vet ikke helt hva godt han kan gjøre for meg. Han ser jeg sliter og vi snakker om det. Men han er mann og forstår ikke alltid helt disse bekymringene som gjerne blir litt ekstra sterke med alle hormonene. De forsterker alle følelser.
Beklager føler jeg sitter her å bare klager. Det var ikke meningen. Måtte få ut litt tanker av hode. Takk for den som orker å lese alt.
som går litt på tålmodigheten løs.. Frykten er vel størst å føde så tidlig at barnet får en hjerneskade som gir utfordringer seinere i livet. Da jeg ser kampen som må taes og fordommer man møter uansett hvor man går. Jobber innen kognitiv svikt med voksne og kjenner godt til problematikken til eget barn. Men barn som har behov for litt ekstra her i verden, åpner verden med nye øyne. Du ser verden på en litt annen måte, lærer deg at mange forhåndsdømme uten å vite hvorfor ting er som de er.
Krysser finger og tær for at dette skal gå bra til slutt
