oppgitt og føler meg utslitt.....

[søvnlø]

...... men denne følelsen er ikke pga barna, men mannen i hus. Det har siden januar vert veldig anstrengt mellom oss da han ble tatt i løgn. Han forventer (selvsagt) at jeg bare skal koste hele episoden under teppet, men når løgnen og uærligheta kostet han jobben er d lettere sagt enn gjort. Jeg har startet for fult i jobb, og tar på meg så mye som mulig for at vi skal klare oss økonomisk, mens han går hjem med barna. Han har klart å svartliste seg selv og blir nok en stund før han får seg jobb igjen. Jeg ordnet meg fri fra jobb i går og i dag for jeg var blitt bedt i selskap til en kompis. Noe som startet en stor diskusjon som varte i 3 timer i går... han ville også bli med, men hadde ikke fortalt meg det, enda han har hatt over 2 uker til å gjøre så, og mente derfor på at jeg skulle ordne med barnevakt.... kl 5 fredags kveld.... særlig... og om det ikke gikk, mente han såklart at jeg bare skulle bli hjemme også.. da skal det nevnes at jeg har jobbet hver helg de siste 2 mnd, bortsett fra 1 lørdag som jeg tok fri fordi HAN skulle på fest, som jeg ikke hadde noe lyst ivei på.
kl 2100 i går kveld, etter at jeg hadde endelig kommet i stemning igjen og fått noe godt i glasset begynte meldingene å tikke inn... han hadde vondt i brystet og det ilte nedover armen... jeg ringte han selvsagt, og han lurte på om han burde dra på sykehuset. Jeg dro da selvsagt hjem, og sa at jeg skulle ringe sykebil til han, men da skulle "sove det av seg". I hele forholdet vårt (5 år) har det vert problemer. Av en eller annen slaget. Uærlighet, selvskapt drama eller familien hans som skaper drama. Jeg kjenner nå at jeg har kommet til briste punktet. Jeg har mistet følelsene for ham, og klarer ikke engang å se på han naken for ikke å snakk om å ha sex. Det er nesten ikke eksiterende. Og tru meg jeg får høre hvor "kald" jeg har blitt... men etter 5 år med den samme drite så sier jeg meg ferdig. Men, med 4 barn i hus, er det ikke bare å bryte. Så nå holder jeg bare ut liksom... jeg er så sliten.....

 

[Smørblomst1]

Huff. Sender over en klem. Du klare å bryte om du går inn for det. Får faktisk mer energi etterpå til ungene no har eg bare 2 stk da. En på 3 og han på 11 mnd. Og eg har full omsorg, eg har kjøpt ut huset og vi klarer oss bedre enn det noen gang har gjort


Sent from my iPhone using BV Forum

 

[gla'jenta78]

Sender deg mange klemmer! Veit det ikke er lett, men hverken du eller barna har noe igjen for at du blir i et sånt forhold. Jeg var sjøl i et destruktivt forhold i 5-6 år...det begynte bra, men endte med to turer på legevakta..den ene med blå fingeravtrykk på armene, den andre med brukket finger og etter 5 år var jeg også flerfoldige tusen fattigere pga.hans gjeld og drit...Jeg tok han tilbake etter det også jeg, men plutselig en dag innså jeg at jeg fortjente bedre. Vi hadde vel og merke ikke barn, men er tøft å gå fra en du trur du ikke klarer deg uten...selv om alle andre ser hvordan han egentlig bare ødelegger deg.. Jeg flytta til en ny by, fikk meg jobb og etterhvert møtte jeg også verdens beste venn og kjæreste. Man klarer seg ALLTID uten sånna ubrukelige folk i livet sitt, og noen ganger er faktisk gresset grønnere på andre sida av gjerdet. Med 4 barn kan jeg ikke forestille meg hvor tøft det blir en periode, men jeg bare veit det blir bedre Vi heier på deg!

Sent from my GT-I9505 using BV Forum mobile app

 

[MaiTjohei]

Skjønner det er vanskelig, men i lengden tror jeg absolutt du vinner på å bryte. Blir naturligvis tøft i starten, men da kan du iallefall etterhvert bruke energien du har kun på deg og barna ;-) Har på en måte vært i samme situasjon der jeg har holdt ut pga familie og barn, men ingen vinner på det i lengden. Om han har vært slik fra starten av, og historien gjentar seg selv, er det nok vanskelig å "fikse" opp i. Jeg vil råde deg til å tenke fremover, og heller ta en tøff avgjørelse for å få det bedre. Uansett et tøft valg da, men det gagner nok verken deg eller ungene at du biter tenna sammen. Tålmodigheten vil vel ta slutt en dag. Men uansett, Lykke til uansett hva du bestemmer deg for. Krysser fingrene for at det løser seg

Sent from my SM-G900F using BV Forum mobile app

 

[snippogsnapp]

Sender deg mange klemmer♥ mener også som de over her at i lengden vinner du å bryte.. vet det er lettere sagt enn gjort, men går du noen runder med deg sjøl, og virkelig går inn for det. Så går det.

Sent from my GT-I9305 using BV Forum mobile app

 

[Tante Catti]

Hvis ikke tilliten og kjærligheten er tilstedet hvorfor i all verden er du med ham?
Ikke si barna, for de tjener mer på å ha en lykkelig mor!
Lykke til skriver i beste mening!


Sent from my iPad using BV Forum mobile app

 

[Ingrid_84]

Hvis ikke tilliten og kjærligheten er tilstedet hvorfor i all verden er du med ham?
Ikke si barna, for de tjener mer på å ha en lykkelig mor!
Lykke til skriver i beste mening!


Sent from my iPad using BV Forum mobile app

Signerer denne

Sent from my GT-I9300 using BV Forum mobile app

 

[gla'jenta78]

...... men denne følelsen er ikke pga barna, men mannen i hus. Det har siden januar vert veldig anstrengt mellom oss da han ble tatt i løgn. Han forventer (selvsagt) at jeg bare skal koste hele episoden under teppet, men når løgnen og uærligheta kostet han jobben er d lettere sagt enn gjort. Jeg har startet for fult i jobb, og tar på meg så mye som mulig for at vi skal klare oss økonomisk, mens han går hjem med barna. Han har klart å svartliste seg selv og blir nok en stund før han får seg jobb igjen. Jeg ordnet meg fri fra jobb i går og i dag for jeg var blitt bedt i selskap til en kompis. Noe som startet en stor diskusjon som varte i 3 timer i går... han ville også bli med, men hadde ikke fortalt meg det, enda han har hatt over 2 uker til å gjøre så, og mente derfor på at jeg skulle ordne med barnevakt.... kl 5 fredags kveld.... særlig... og om det ikke gikk, mente han såklart at jeg bare skulle bli hjemme også.. da skal det nevnes at jeg har jobbet hver helg de siste 2 mnd, bortsett fra 1 lørdag som jeg tok fri fordi HAN skulle på fest, som jeg ikke hadde noe lyst ivei på.
kl 2100 i går kveld, etter at jeg hadde endelig kommet i stemning igjen og fått noe godt i glasset begynte meldingene å tikke inn... han hadde vondt i brystet og det ilte nedover armen... jeg ringte han selvsagt, og han lurte på om han burde dra på sykehuset. Jeg dro da selvsagt hjem, og sa at jeg skulle ringe sykebil til han, men da skulle "sove det av seg". I hele forholdet vårt (5 år) har det vert problemer. Av en eller annen slaget. Uærlighet, selvskapt drama eller familien hans som skaper drama. Jeg kjenner nå at jeg har kommet til briste punktet. Jeg har mistet følelsene for ham, og klarer ikke engang å se på han naken for ikke å snakk om å ha sex. Det er nesten ikke eksiterende. Og tru meg jeg får høre hvor "kald" jeg har blitt... men etter 5 år med den samme drite så sier jeg meg ferdig. Men, med 4 barn i hus, er det ikke bare å bryte. Så nå holder jeg bare ut liksom... jeg er så sliten.....

Åssen går det med deg?