Bare en utblåsning fra meg, beklager at den er så lang.
Sitter her og griner, er så heldig å gå gravid igjen, bare måneder etter svangerskapsavbrudd i vinter og burde virkelig ikke grine.
Burde bare være lykkelig, for jeg vet at jeg er heldig, er i uke 22 nå og alt har sett bra ut så langt.
Men så er det denne frykten for at noe skal gå galt, redselen for at noe fælt skjer igjen, en gnagende angstfølelse.
Da alt det grusomme skjedde i vinter sa alle jeg traff på Rikshospitalet; fostermedisin, leger og jordmødre at det bare var å prøve igjen. Fordi jeg skulle bli tett fulgt opp der neste svangerskap.
Dette var så trygt og godt å tenke på, både da jeg stod midt oppi det, og etterpå, når det ble på tide å prøve igjen.
Spesielt fordi de ikke fant noen grunn til hvorfor alt skjedde etter obduksjonen.
Man føler seg ganske utrygg i neste svangerskap når det siste måtte avbrytes i uke 20 fordi det ikke var noe fostervann.
Og så vet man ikke hvorfor etterpå.
Er det deg eller var det fosteret?
Vil dette skje igjen eller ikke?
Lav gjentakelsesfare, men ingen ting er helt sikkert er det jeg fikk høre hos fostergenetiker før jeg ble gravid igjen.
Å bli gravid igjen turde jeg så raskt fordi alle på Rikshospitalet sa at jeg kom til å bli fulgt opp tett i neste svangerskap.
Vel, vi deler ikke samme syn på hva tett oppfølging er, det er helt tydelig. For ikke å snakke om hva angsten min synes...
Dette svangerskapet har vært veldig tungt så langt, som forventet, selvsagt! Men jeg var sikker på at jeg kom til å bli trygget jevnlig under oppfølging på Rikshospitalet.
Dette er oppfølgingen jeg har fått:
Kontakter fostergenetiker som avtalt ved positiv test, spurte om tidlig ultralyd for å se hjertet slå. Dette ble avslått.
Får innkalling til samtale med fostergenetiker og blodprøve for kub-test/duo-test i uke 9. Samtalen gikk på å forklare meg hva testen gikk ut på.
Ultralyd i forbindelse med kub-test i uke 13 hos lege.
Begynte å gråte på ultralyden i uke 13, var livredd for å gå til ordinær ultralyd uten å sjekkes i mellom. (Det var på oul alt ble oppdaget sist svangerskap.)
Fikk da ultralyd i uke 15 hos lege.
Ordinær ultralyd hos jordmor.
Spurte her om en ekstra ultralyd senere, (oul var tidlig i uke 18, alt ble oppdaget sist sent i uke 19.) Dette ble avslått.
Ikke en gang har jeg truffet en fostermedisiner.
Var hos jordmor i uke 19, hun skulle henvise meg til mer oppfølging på Rikshospitalet.
Er i uke 22 nå og har ikke hørt noe.
Ringer Rikshospitalet nå og de har ikke fått noen henvisning. Begynte å gråte på telefon med jordmor og forklarte saken, hun ville sette meg opp til samtale med jordmor i uke 24.
Da begynte jeg å gråte enda mer og spurte om det var mulig å få noe tidligere. Hun satte meg da opp til time hos lege på Rikshospitalet neste uke, med beskjed om at det var den siste sjekken jeg kunne forvente.
Kjenner jeg er så sliten, og forbanna!
Hvorfor må jeg trygle, be og gråte hele tida for å få oppfølgingen jeg ble lovet?
Hva med andre som ikke tør eller orker å trygle og be?
Jeg skjønner at mange nå vil tenke at jeg burde jo gå privat, når jeg trenger så mye oppfølging for å føle meg trygg.
Jeg har selvsagt vært på private ultralyder innimellom her, problemet mitt er bare at jeg ikke stoler på de.
I forrige svangerskap var jeg til flere ultralyder, fordi jeg blødde, hadde smerter og følte noe var galt, samtlige, seneste i uke 13, sa at alt så fint ut, og at dette ble en frisk baby.
Så dukker jeg opp hos fostermedisinere etter oul og de lurer på hvorfor de private ikke har sett hjertefeil, manglende fostervann og en avdød tvilling.
Så privat ultralyd stoler jeg bare ikke på lenger.
Jaja, langt ble det, og takk for at du leste.
Kom gjerne med kommentarer, trenger jo å prate om dette kjenner jeg... Og bare for å gjøre det klart, jeg har ikke et vondt ord å si om de jeg har truffet eller pratet med på Rikshospitalet. Profesjonelle og dyktige alle sammen. Det er systemet jeg er skuffet over.
Sitter her og griner, er så heldig å gå gravid igjen, bare måneder etter svangerskapsavbrudd i vinter og burde virkelig ikke grine.
Burde bare være lykkelig, for jeg vet at jeg er heldig, er i uke 22 nå og alt har sett bra ut så langt.
Men så er det denne frykten for at noe skal gå galt, redselen for at noe fælt skjer igjen, en gnagende angstfølelse.
Da alt det grusomme skjedde i vinter sa alle jeg traff på Rikshospitalet; fostermedisin, leger og jordmødre at det bare var å prøve igjen. Fordi jeg skulle bli tett fulgt opp der neste svangerskap.
Dette var så trygt og godt å tenke på, både da jeg stod midt oppi det, og etterpå, når det ble på tide å prøve igjen.
Spesielt fordi de ikke fant noen grunn til hvorfor alt skjedde etter obduksjonen.
Man føler seg ganske utrygg i neste svangerskap når det siste måtte avbrytes i uke 20 fordi det ikke var noe fostervann.
Og så vet man ikke hvorfor etterpå.
Er det deg eller var det fosteret?
Vil dette skje igjen eller ikke?
Lav gjentakelsesfare, men ingen ting er helt sikkert er det jeg fikk høre hos fostergenetiker før jeg ble gravid igjen.
Å bli gravid igjen turde jeg så raskt fordi alle på Rikshospitalet sa at jeg kom til å bli fulgt opp tett i neste svangerskap.
Vel, vi deler ikke samme syn på hva tett oppfølging er, det er helt tydelig. For ikke å snakke om hva angsten min synes...
Dette svangerskapet har vært veldig tungt så langt, som forventet, selvsagt! Men jeg var sikker på at jeg kom til å bli trygget jevnlig under oppfølging på Rikshospitalet.
Dette er oppfølgingen jeg har fått:
Kontakter fostergenetiker som avtalt ved positiv test, spurte om tidlig ultralyd for å se hjertet slå. Dette ble avslått.
Får innkalling til samtale med fostergenetiker og blodprøve for kub-test/duo-test i uke 9. Samtalen gikk på å forklare meg hva testen gikk ut på.
Ultralyd i forbindelse med kub-test i uke 13 hos lege.
Begynte å gråte på ultralyden i uke 13, var livredd for å gå til ordinær ultralyd uten å sjekkes i mellom. (Det var på oul alt ble oppdaget sist svangerskap.)
Fikk da ultralyd i uke 15 hos lege.
Ordinær ultralyd hos jordmor.
Spurte her om en ekstra ultralyd senere, (oul var tidlig i uke 18, alt ble oppdaget sist sent i uke 19.) Dette ble avslått.
Ikke en gang har jeg truffet en fostermedisiner.
Var hos jordmor i uke 19, hun skulle henvise meg til mer oppfølging på Rikshospitalet.
Er i uke 22 nå og har ikke hørt noe.
Ringer Rikshospitalet nå og de har ikke fått noen henvisning. Begynte å gråte på telefon med jordmor og forklarte saken, hun ville sette meg opp til samtale med jordmor i uke 24.
Da begynte jeg å gråte enda mer og spurte om det var mulig å få noe tidligere. Hun satte meg da opp til time hos lege på Rikshospitalet neste uke, med beskjed om at det var den siste sjekken jeg kunne forvente.
Kjenner jeg er så sliten, og forbanna!
Hvorfor må jeg trygle, be og gråte hele tida for å få oppfølgingen jeg ble lovet?
Hva med andre som ikke tør eller orker å trygle og be?
Jeg skjønner at mange nå vil tenke at jeg burde jo gå privat, når jeg trenger så mye oppfølging for å føle meg trygg.
Jeg har selvsagt vært på private ultralyder innimellom her, problemet mitt er bare at jeg ikke stoler på de.
I forrige svangerskap var jeg til flere ultralyder, fordi jeg blødde, hadde smerter og følte noe var galt, samtlige, seneste i uke 13, sa at alt så fint ut, og at dette ble en frisk baby.
Så dukker jeg opp hos fostermedisinere etter oul og de lurer på hvorfor de private ikke har sett hjertefeil, manglende fostervann og en avdød tvilling.
Så privat ultralyd stoler jeg bare ikke på lenger.
Jaja, langt ble det, og takk for at du leste.
Kom gjerne med kommentarer, trenger jo å prate om dette kjenner jeg... Og bare for å gjøre det klart, jeg har ikke et vondt ord å si om de jeg har truffet eller pratet med på Rikshospitalet. Profesjonelle og dyktige alle sammen. Det er systemet jeg er skuffet over.
Last edited:
Kjære deg! Du har det ikke bra! Jeg forstår ikke hvorfor du må be om alt og hvorfor du får ikke hva du trenger. Jeg måtte slappe av som.å si etter UL i uke 20 og hadde ingenting ekstra nå til uke 38+ da jeg klarte ikke å sove,kunne bare sitte og gråte. Jeg fikk da henvisning til sykehus,hadde kontroll og plan å ha en ekstra kontroll og å sette fødsel i gang på termindato. Selv om alle sier at gjentakelsefare er veldig lav det er ikke enkelt for oss å bare slappe av og tenke positivt! Jeg har ikke godt råd men bare å prøve på nytt! Stor klem til deg!!!!
fy faen jeg blir forbanna når du ikke får oppfølgingen du føler du trenger. Jeg har vært så heldig at jeg får det kastet etter meg. Jeg anbefaler deg å få hendvisning til privat(da koster det nesten ingenting) til Oslo gynekologene på Majorstua, de er virkelig profesjonelle og kan kjempe de kampene du ønsker. Men jeg trur ingenting kan betrygge oss når vi heller ikke vet hvorfor ting gikk galt sist. Men fy f for et sykehus du har. Jeg ble tilbudt oppfølging på riksen men takket nei, glad for det nå. Har Bærum sykehus og det har jeg time annenhver uke med ul, og eventuelt om jeg trenger det i mellom det. 
Ferdig utlært som både jordmor og lege ^^
