_onepiece_
Flørter med forumet
Det startet med ei miniblødning i går kveld, og var til legen i dag for å høre om jeg kunne få noe undersøkelse eller bekreftelser/avkreftelser på hvilken vei dette kom til å gå. Dette fikk jeg ikke, men fikk til svar "Nærmere 50% av alle kvinner gjennomgår før eller siden en spontanabort. Men jeg håper dette bare er en blødning uten risiko." Målte hcg-nivået i blodet, og ble sendt hjem.
Vel hjemme fant jeg ut at jeg orker slettes ikke sitte å gråte og få forhåpninger for noe som KAN skje. Så jeg ringte rundt til alle de gynekologiske sentrene her i byen, og fikk til slutt en time.
Timen kom, og vi snakket litt først. Gynekologen tok celleprøve av livmortappen, kjente litt rundt og bestemte seg for innvendig UL. Hun sa noe om at hun måtte "sikte seg inn, så hun fikk klart bilde", men det tok ikke mange sekundene før beskjeden om tom fostersekk var der. Selve fostersekken var litt over 2 cm lang, men hun fant ikke noe liv inni der. Dette er det verste jeg noen gang har vært med på, og ihvertfall som førstegangs gravid 19-åring som i utgangspunktet ikke føler seg så veldig selvsikker her i livet. Fikk trøst av både gynekologen og dama i skranken, samt et bilde av "det" med meg hjem. Gynekologen ringte også til sykehuset med en gang etterpå, så jeg skal dit til vurdering i morgen, og får endten en medisinell abort, eller en utskrapning. Dette for at jeg skal få slippe å vente på at kroppen min skal finne ut av det ikke blir noe baby i november.
Jeg lever i sorgens stund akkurat nå, og synes veldig synd på meg selv. Dette er vel det verst tenkelige som kunne ha skjedd meg, da ønsket om et barn har vært der i snart 5 år.
Så dere andre, som blir novembermamma'er i år, masse lykke til til dere alle sammen, og jeg ønsker dere alt det beste i tiden fremover. Har vært en glede å dele forum med dere alle sammen, selv om tiden ikke varte så alt for lenge for min del.
Vel hjemme fant jeg ut at jeg orker slettes ikke sitte å gråte og få forhåpninger for noe som KAN skje. Så jeg ringte rundt til alle de gynekologiske sentrene her i byen, og fikk til slutt en time.
Timen kom, og vi snakket litt først. Gynekologen tok celleprøve av livmortappen, kjente litt rundt og bestemte seg for innvendig UL. Hun sa noe om at hun måtte "sikte seg inn, så hun fikk klart bilde", men det tok ikke mange sekundene før beskjeden om tom fostersekk var der. Selve fostersekken var litt over 2 cm lang, men hun fant ikke noe liv inni der. Dette er det verste jeg noen gang har vært med på, og ihvertfall som førstegangs gravid 19-åring som i utgangspunktet ikke føler seg så veldig selvsikker her i livet. Fikk trøst av både gynekologen og dama i skranken, samt et bilde av "det" med meg hjem. Gynekologen ringte også til sykehuset med en gang etterpå, så jeg skal dit til vurdering i morgen, og får endten en medisinell abort, eller en utskrapning. Dette for at jeg skal få slippe å vente på at kroppen min skal finne ut av det ikke blir noe baby i november.
Jeg lever i sorgens stund akkurat nå, og synes veldig synd på meg selv. Dette er vel det verst tenkelige som kunne ha skjedd meg, da ønsket om et barn har vært der i snart 5 år.
Så dere andre, som blir novembermamma'er i år, masse lykke til til dere alle sammen, og jeg ønsker dere alt det beste i tiden fremover. Har vært en glede å dele forum med dere alle sammen, selv om tiden ikke varte så alt for lenge for min del.
LYKKE TIL! <3
Takk for tanker og omsorg. Ble medisinsk abort, hvor jeg endte opp med å ligge på sykehuset i nesten 10 timer, fordi tablettene ikke funket ordentlig på meg. Fikk de satt inn kl 14, og fikk beskjed om at hvis jeg ikke begynte å blø før klokken var 20, så måtte jeg få ny legeundersøkelse og bli vurdert igjen om det ble mulig utskrapning. Klokken 19:30 satte blødningene igang, men uten smerter. Hadde jo snakket med en del som har vært gjennom dette før, og alle advarte meg mot de forferdelige smertene. Jeg fikk jo 2 paralgin forte samtidig som de satt inn de vaginale tablettene, så skjønner ikke helt hvor folk har det fra at dette skal være så vondt. Men alle har forskjellig smerteterskel og forskjellige aborter. Jeg var ihvertfall oppe å gikk rundt i sykehuskorridorene og slikt i 90% av tiden hvor jeg fikk lov til å være oppe fra sykehussenga. Ble utskrevet rundt kl 22, etter å ha vært på sykehuset fra klokken var 12:20 på formiddagen.
Overraskende nok har jeg taklet dette bra psykisk, og har ikke falt sammen i tårer og snørr i dag. Tror jeg ble ferdig med å gråte i går, men jeg er rimelig sikker på at jeg får et tilbakefall en eller annen dag i nær fremtid.
Dere får ha videre lykke til, og jeg kommer nok helt sikkert til å komme innom å se hva dere novemberjenter holder på med og for å få med meg hvordan det går med dere. Bare stå på alle sammen, og ha en fantastisk tid mens dere bærer på novemberdrømmene deres. Det blir tross alt min tur en gang også, så tenk på dere selv, og alt godt dere har i vente. :-))
Takk for tanker og omsorg. Ble medisinsk abort, hvor jeg endte opp med å ligge på sykehuset i nesten 10 timer, fordi tablettene ikke funket ordentlig på meg. Fikk de satt inn kl 14, og fikk beskjed om at hvis jeg ikke begynte å blø før klokken var 20, så måtte jeg få ny legeundersøkelse og bli vurdert igjen om det ble mulig utskrapning. Klokken 19:30 satte blødningene igang, men uten smerter. Hadde jo snakket med en del som har vært gjennom dette før, og alle advarte meg mot de forferdelige smertene. Jeg fikk jo 2 paralgin forte samtidig som de satt inn de vaginale tablettene, så skjønner ikke helt hvor folk har det fra at dette skal være så vondt. Men alle har forskjellig smerteterskel og forskjellige aborter. Jeg var ihvertfall oppe å gikk rundt i sykehuskorridorene og slikt i 90% av tiden hvor jeg fikk lov til å være oppe fra sykehussenga. Ble utskrevet rundt kl 22, etter å ha vært på sykehuset fra klokken var 12:20 på formiddagen.
Overraskende nok har jeg taklet dette bra psykisk, og har ikke falt sammen i tårer og snørr i dag. Tror jeg ble ferdig med å gråte i går, men jeg er rimelig sikker på at jeg får et tilbakefall en eller annen dag i nær fremtid.
Dere får ha videre lykke til, og jeg kommer nok helt sikkert til å komme innom å se hva dere novemberjenter holder på med og for å få med meg hvordan det går med dere. Bare stå på alle sammen, og ha en fantastisk tid mens dere bærer på novemberdrømmene deres. Det blir tross alt min tur en gang også, så tenk på dere selv, og alt godt dere har i vente. :-))
å nei
