Snart2barnsmor
Flørter med forumet
Det har skjedd mye den siste uka og vet ikke helt om jeg har fått hode mitt rundt alt som har skjedd enda, så tenkte kanskje det hjalp å bare få skrevet det ned og fått det litt på avstand på den måten.
det hele begynte med suprise babyshower sist fredag, som venninnene mine hadde stelt i stand, noe som var kjempe koselig, hadde jeg bare vært i bedre form. Lørdag havna jeg på akutten med blodpropp på lungå og ble innlagt på sykehuset utover uka, og har måtte starta blodfortynnende behandling som jeg må gå på til hvertfall 3 mnd etter fødsel,kanskje resten av livet, men det kommer Ann på genprøvene. Mamma hadde blodpropp tidligere samme uka, og lå på sykehuset, så mye tyder jo på at det er genetisk...helt surrealistisk igrunnen....på fredag var vi inne å målte babyen for å planlegge fødselen, han ble estimert til 3500/3600 og ca 38cm i hode i begynnelsen av uke 36, noe som bekymrer meg da jeg frykta en til gigantisk baby. Fikk dato for igangsetting, om 12 dager fra i dag, sprøtt!!
så nå sitter jeg her med en dato, og redd for at jeg ikke skal komme meg fort nok etter blodproppen til å klare å presse ut en til kjempe baby, redd for at om jeg venter lengre så kommer han ikke ut i det heletatt, redd for å få panikk, redd for at det skal ende i ks, og øke faren for blodpropp ytterligere, redd for å sprenge lungene slik som sist fødsel, redd for at noe skal skje med Lucas hvis jeg ikke klarer å presse skikkelig i riene, og kjenner at jeg er rett og slett ikke klar for å føde,men datoen står der fortsatt!
å mannen min sier at det går så bra, de følger deg godt opp, dette har de gjort i mange år, og det blir en veldig overvåket fødsel,at jeg har ingenting å være redd for, og at det er alltid lettere andre gangen, og at jeg klarte det jo sist, osv......noe jeg er veldig klar over, og jeg vet jo innerst inne at det er sant,men det hjelper lite når redselen fortsatt er der, og det at han er så " positiv" gjør bare at jeg føler meg enda mer alene med redselen min :/
kanskje det bare har vært litt mye i det siste, kanskje det hele går over, og alle mine bekymringer er grunnløse, men de er der i dag, og jeg kjente at jeg trengte å sette ord på det jeg er redd for, få det ut....i håp om at det da vil virke mindre skummelt,og at redselen til slutt forsvinner helt....litt skrive terapi rett og slett
det hele begynte med suprise babyshower sist fredag, som venninnene mine hadde stelt i stand, noe som var kjempe koselig, hadde jeg bare vært i bedre form. Lørdag havna jeg på akutten med blodpropp på lungå og ble innlagt på sykehuset utover uka, og har måtte starta blodfortynnende behandling som jeg må gå på til hvertfall 3 mnd etter fødsel,kanskje resten av livet, men det kommer Ann på genprøvene. Mamma hadde blodpropp tidligere samme uka, og lå på sykehuset, så mye tyder jo på at det er genetisk...helt surrealistisk igrunnen....på fredag var vi inne å målte babyen for å planlegge fødselen, han ble estimert til 3500/3600 og ca 38cm i hode i begynnelsen av uke 36, noe som bekymrer meg da jeg frykta en til gigantisk baby. Fikk dato for igangsetting, om 12 dager fra i dag, sprøtt!!
så nå sitter jeg her med en dato, og redd for at jeg ikke skal komme meg fort nok etter blodproppen til å klare å presse ut en til kjempe baby, redd for at om jeg venter lengre så kommer han ikke ut i det heletatt, redd for å få panikk, redd for at det skal ende i ks, og øke faren for blodpropp ytterligere, redd for å sprenge lungene slik som sist fødsel, redd for at noe skal skje med Lucas hvis jeg ikke klarer å presse skikkelig i riene, og kjenner at jeg er rett og slett ikke klar for å føde,men datoen står der fortsatt!
å mannen min sier at det går så bra, de følger deg godt opp, dette har de gjort i mange år, og det blir en veldig overvåket fødsel,at jeg har ingenting å være redd for, og at det er alltid lettere andre gangen, og at jeg klarte det jo sist, osv......noe jeg er veldig klar over, og jeg vet jo innerst inne at det er sant,men det hjelper lite når redselen fortsatt er der, og det at han er så " positiv" gjør bare at jeg føler meg enda mer alene med redselen min :/
kanskje det bare har vært litt mye i det siste, kanskje det hele går over, og alle mine bekymringer er grunnløse, men de er der i dag, og jeg kjente at jeg trengte å sette ord på det jeg er redd for, få det ut....i håp om at det da vil virke mindre skummelt,og at redselen til slutt forsvinner helt....litt skrive terapi rett og slett
så igjen takk for at dere alltid er så lette å dele ting med, og forståelsesfulle , det gjør det så mye lettere 