Tidligere denne uken var jeg hos JM. Der ble det bestemt at jeg skulle på tilvekstkontrollsom jeg var på i går. Hun nevnte også at lille trolig lå i seteleie, men dette tok jeg med en klype salt.
På selve tilvekstdelen av ultralyden gikk alt strålende! Lillebror ligger midt på percentilen akkurat som han alltid har gjort (det gjorde storebror også) på 2600 gram. Alt så fint ut
Det oppdages jo med en gang at han faktisk ligger i seteleie. Dette har ikke bekymret meg nevneverdig ettersom jeg anså at jeg ennå hadde 2-3 uker der han kunne snu seg. Det JM på sykehuset kunne fortelle meg var at han aller mest sannsynlig ikke kom til å snu seg. Det er visst svært sjeldent etter fullgåtte uke 36, og det er bare 5 dager til. Da ble jeg litt paff....!
Hun spurte så om jeg var motivert til å føde vaginalt. Jeg sa bare at den diskusjonen fikk vi ta på et senere tidspunkt, nemlig den timen jeg har fått om to uker for å bekrefte seteleie på nytt og snakke med gynekolog. Hun kunne også fortelle at det ikke ble gjennomført vendingsforsøk på SIV lengre. Dette var også litt overraskende synes jeg (men for all del, det fristet ikke i utgangspunktet, fisj og au....)
Da jeg kom hjem heiv jeg meg over bøkene mine (er lege selv) ettersom dette er et tema jeg ikke er særlig opplest på. Jeg brukte også en del av kvelden i går og morgenen i dag til å lese igjennom diverse vitenskapelige artikler fra både Norge og resten av verden.
Jeg må faktisk si at jeg blir mektig provosert!! Kort fortalt ønsker ikke Norge å identifisere seg med resultater fra andre (vestlige) land. Alle de store, internasjonale oppslagsverkene og studier ender opp med å anbefale planlagt keisersnitt ettersom vaginal fødsel gir signifikant økt sjanse for fosterskade og død i forhold til planlagt keisersnitt. Norge mener å ha strenge seleksjonskriterier for valg av kvinner som føder vaginalt, men likevel endte 41% av de vaginale forløsningene som akutte keisersnitt i en norsk studie.
Jeg tror nok alt ligger til rette for at jeg skal kunne føde vaginalt ettersom lillebror har perfekt størrelse og jeg har født vaginalt i hodeleie før.
Men vet dere hva? Det blir faktisk IKKE aktuelt!!
Jeg hadde en utrolig lang og traumatisk fødselsopplevelse sist der det endte med vakuum. Jeg ser ennå for meg den lille kvinnelige gynekologen ta spenntak i fødesengen og ta i det hun var god for. Jeg hadde bakoverbøyd livmortapp som gjorde fremgangen langsom (18 timer med rier for å komme til 2 cm). Det var så ille en periode at JM faktisk spurte meg om jeg var blitt seksuelt misbrukt noen gang!! (og da skjønte jeg at dette var ingen normal fødsel, eller evt. at jeg hylte, grein og skrek og spydde en god del mer enn normalt). Jeg brukte LANG tid på å komme meg over den psykiske påkjenningen denne fødselen var.
Skal jeg da være nødt gjennomgå en setefødsel med økt sjanse for fosterskade (min største frykt i denne verden, jeg driter i hva som skjer med MEG) med epidural, drypp, to leger tilstede, evt tangforløsning av hodet og tosiffret %-sjanse for akutt keisersnitt?
Tankene surrer iallefall rundt i hodet mitt som bare juling Jeg våknet halv seks i morges av meg selv, og fikk ikke sove etter dette. Jeg gruer meg til å dra tilbake til sykehuset. Min største frykt er å måtte sitte foran en sur, gammel overlege å skulle forsvare mitt synspunkt på dette..... Jeg har ennå et lønnlig håp om at lillebror tar sats å snur seg! Så mye mentalt, fødselsforberedende psykisk forarbeid rett i dass, liksom.... Er faktisk litt skuffa!
På selve tilvekstdelen av ultralyden gikk alt strålende! Lillebror ligger midt på percentilen akkurat som han alltid har gjort (det gjorde storebror også) på 2600 gram. Alt så fint ut
Det oppdages jo med en gang at han faktisk ligger i seteleie. Dette har ikke bekymret meg nevneverdig ettersom jeg anså at jeg ennå hadde 2-3 uker der han kunne snu seg. Det JM på sykehuset kunne fortelle meg var at han aller mest sannsynlig ikke kom til å snu seg. Det er visst svært sjeldent etter fullgåtte uke 36, og det er bare 5 dager til. Da ble jeg litt paff....!
Hun spurte så om jeg var motivert til å føde vaginalt. Jeg sa bare at den diskusjonen fikk vi ta på et senere tidspunkt, nemlig den timen jeg har fått om to uker for å bekrefte seteleie på nytt og snakke med gynekolog. Hun kunne også fortelle at det ikke ble gjennomført vendingsforsøk på SIV lengre. Dette var også litt overraskende synes jeg (men for all del, det fristet ikke i utgangspunktet, fisj og au....)
Da jeg kom hjem heiv jeg meg over bøkene mine (er lege selv) ettersom dette er et tema jeg ikke er særlig opplest på. Jeg brukte også en del av kvelden i går og morgenen i dag til å lese igjennom diverse vitenskapelige artikler fra både Norge og resten av verden.
Jeg må faktisk si at jeg blir mektig provosert!! Kort fortalt ønsker ikke Norge å identifisere seg med resultater fra andre (vestlige) land. Alle de store, internasjonale oppslagsverkene og studier ender opp med å anbefale planlagt keisersnitt ettersom vaginal fødsel gir signifikant økt sjanse for fosterskade og død i forhold til planlagt keisersnitt. Norge mener å ha strenge seleksjonskriterier for valg av kvinner som føder vaginalt, men likevel endte 41% av de vaginale forløsningene som akutte keisersnitt i en norsk studie.
Jeg tror nok alt ligger til rette for at jeg skal kunne føde vaginalt ettersom lillebror har perfekt størrelse og jeg har født vaginalt i hodeleie før.
Men vet dere hva? Det blir faktisk IKKE aktuelt!!
Jeg hadde en utrolig lang og traumatisk fødselsopplevelse sist der det endte med vakuum. Jeg ser ennå for meg den lille kvinnelige gynekologen ta spenntak i fødesengen og ta i det hun var god for. Jeg hadde bakoverbøyd livmortapp som gjorde fremgangen langsom (18 timer med rier for å komme til 2 cm). Det var så ille en periode at JM faktisk spurte meg om jeg var blitt seksuelt misbrukt noen gang!! (og da skjønte jeg at dette var ingen normal fødsel, eller evt. at jeg hylte, grein og skrek og spydde en god del mer enn normalt). Jeg brukte LANG tid på å komme meg over den psykiske påkjenningen denne fødselen var.
Skal jeg da være nødt gjennomgå en setefødsel med økt sjanse for fosterskade (min største frykt i denne verden, jeg driter i hva som skjer med MEG) med epidural, drypp, to leger tilstede, evt tangforløsning av hodet og tosiffret %-sjanse for akutt keisersnitt?
Tankene surrer iallefall rundt i hodet mitt som bare juling Jeg våknet halv seks i morges av meg selv, og fikk ikke sove etter dette. Jeg gruer meg til å dra tilbake til sykehuset. Min største frykt er å måtte sitte foran en sur, gammel overlege å skulle forsvare mitt synspunkt på dette..... Jeg har ennå et lønnlig håp om at lillebror tar sats å snur seg! Så mye mentalt, fødselsforberedende psykisk forarbeid rett i dass, liksom.... Er faktisk litt skuffa!
