Vi har hatt katt i 6 år. En sær rasekatt med diva personlighet! Siden vi bor i blokk er hun innekatt, men vi har brukt å gå tur med henne nesten hver dag i bånd
Hun er ikke en kosekatt, og ligger skjelden på fanget. Det er bare noen få utvalgte som får ta i henne, resten biter hun etter.
Hun er nektet inngang til soverommet, fordi hun tisser i sengen, på dyner og laken. (Ellers er hun stueren, helt merkelig) Vi må derfor alltid ha døren lukket til soverommene.
Etter at vi fikk baby har jeg merket hvor lite overskudd jeg har til katten. Hun vil gå tur hver dag så hun går rundt å mjauer, mens jeg må ta meg av baby. Jeg har dårlig samvittighet fordi hun blir nedprioritert, men barnet må jo komme først. Jeg har derfor tenkt at det beste for katten ville vært å bo en plass som vil gi henne det hun trenger, der hun kan gå inn og ut som hun vil.
En annen ting er at katten ikke liker barn! Nå er babyen min så liten at hun lett overser den, og holder seg på avstand. Men større barn liker hun IKKE! Hun har enda ikke klort eller bitt noen, men jeg er jo redd for at det skal skje når ungen vår blir eldre og mer vill. Dessuten blir det mer og mer vanskelig å holde soveromsdørene igjen når barnet klarer å åpne de selv. Jeg har vokst opp med katt selv, og jeg hadde ønsket det samme for mitt barn, men jeg kan ikke se for meg at de blir å ha et godt forhold seg imellom
Det er fryktelig vanskelig dette. Jeg er jo utrolig glad i katten på tross av alt dette, bare å tenke på å omplassere henne gir meg tårer i øynene og klump i halsen
Hun er jo heller ikke en lett katt å gi bort heller. Jeg aner bare ikke hva vi skal gjøre. Hva tenker dere?
Hun er ikke en kosekatt, og ligger skjelden på fanget. Det er bare noen få utvalgte som får ta i henne, resten biter hun etter.
Hun er nektet inngang til soverommet, fordi hun tisser i sengen, på dyner og laken. (Ellers er hun stueren, helt merkelig) Vi må derfor alltid ha døren lukket til soverommene.
Etter at vi fikk baby har jeg merket hvor lite overskudd jeg har til katten. Hun vil gå tur hver dag så hun går rundt å mjauer, mens jeg må ta meg av baby. Jeg har dårlig samvittighet fordi hun blir nedprioritert, men barnet må jo komme først. Jeg har derfor tenkt at det beste for katten ville vært å bo en plass som vil gi henne det hun trenger, der hun kan gå inn og ut som hun vil.
En annen ting er at katten ikke liker barn! Nå er babyen min så liten at hun lett overser den, og holder seg på avstand. Men større barn liker hun IKKE! Hun har enda ikke klort eller bitt noen, men jeg er jo redd for at det skal skje når ungen vår blir eldre og mer vill. Dessuten blir det mer og mer vanskelig å holde soveromsdørene igjen når barnet klarer å åpne de selv. Jeg har vokst opp med katt selv, og jeg hadde ønsket det samme for mitt barn, men jeg kan ikke se for meg at de blir å ha et godt forhold seg imellom
Det er fryktelig vanskelig dette. Jeg er jo utrolig glad i katten på tross av alt dette, bare å tenke på å omplassere henne gir meg tårer i øynene og klump i halsen
Hun er jo heller ikke en lett katt å gi bort heller. Jeg aner bare ikke hva vi skal gjøre. Hva tenker dere?