Vi har nå tatt det tunge valget om å omplassere hunden vår. Han er en border collie blanding på 2,5 år. Alt gikk veldig fint helt frem til vi fikk barn i desember. Vi har hele tiden vært flinke til å sosialisere han, han har fått nok mosjon og fått dekt behovet sitt for mental trening. Hunden har vært tilfreds i huset og jeg kunne ikke i min villeste fantasi sett for meg at vi kom til å omplassere han for et år siden. Nå har situasjonen forandret seg en god del. Han har begynt å overse meg totalt, med en gang jeg har E på armen, han har egentlig generelt fått et dårlige forhold til meg etter hun kom i hus. Han piper om jeg tar henne opp av lekegrinden, om jeg går opp med henne i 2etg, eller om jeg ligger på gulvet med henne. Vi har prøvd å involvere han så mye som mulig, han har fått lukte på alt av babyting som har kommet inn i huset, sittet ved siden av under mating, luktet på bleier, fått lov å snuse så mye han vil på babyen, men han trekker seg unna konstant. Om vi har besøk og de holder E, så gidder han ikke engang å hilse på besøket. Tidligere har han nærmest overfalt de av glede.
Han har begynt å skvette urin om vi ber han legge seg i senga si for eksempel, han ligger i senga å piper helt plutselig til tider. Når E sitter i vippestolen så kan han skyve vippestolen til side og sette seg foran selv for å få oppmerksomheten.
Vi har gitt han mer oppmerksomhet nå enn før babyen kom for at han ikke skal føle seg tilsidesatt. Vi har gått ekstra lange turer på 2-3 timer av gangen for at han skal få litt fri fra babyen, men det er fortsatt det samme når vi kommer hjem.
Etter en episode der babyen lå i babygymen sin, og en kamerat av samboer kom på besøk, hvor han da satte seg på gulvet, kom hunden vår i en sinnssyk fart, surret seg fast i babygymen og slepte babyen minst 1 meter fram, for å få oppmerksomheten selv. Heldigvis gikk det bra med babyen, hun lå å lo, men det kunne gåttt ganske galt! Samboeren min ble jo selvfølgelig helt desperat og kjappet seg å få bort hunden, absolutt på ingen voldelig måte, men tok han i båndet og løftet han bort i senga si, innen den tid rakk han å tisse ut hele babyen og babygymen. Da bestemte vi oss for at nå er det nok. Nå har vi prøvd i 7 mnd, og dette blir bare verre.
Vi la han ut på finn.no for å sjekke interessen før vi evnt hadde valgt en omplasseringskennel. Vi fikk 46 henvendelser, og etter NØYE gjennomgang og å besøke flere familier så fant vi en helt perfekt familie som bor i nærheten av oss, som gjerne ville at vi skulle passe han innimellom hvis vi ønsket, noe vi selvfølgelig gjør. De bor på et småbruk, i et stort hus og direkte tilgang til sjøen. Helt perfekt for hunden vår. De har en hund fra før - en border collie tispe. Vi har besøkt de et par ganger nå, og hunden vår legger seg flat med en gang de hilser. Den andre hunden derimot er veldig på vakt, men veldig nysgjerrig på å hilse. Det endte med en del knurring og litt glefsing etter hverandre på et tidspunkt. Nå er vi selvfølgelig litt usikre. Foruten dette er det absolutt helt perfekt med denne familien.
Hva tror dere? Pleier hundene som regel å gå godt overens etterhvert og at det er sånn i starten bare? Vi vil jo ikke at han skal bo der en stund for så å komme tilbake, det vil jo bare bli ekstra mye belastning for hunden vår. Noen som har erfaring eller tips?
Han har begynt å skvette urin om vi ber han legge seg i senga si for eksempel, han ligger i senga å piper helt plutselig til tider. Når E sitter i vippestolen så kan han skyve vippestolen til side og sette seg foran selv for å få oppmerksomheten.
Vi har gitt han mer oppmerksomhet nå enn før babyen kom for at han ikke skal føle seg tilsidesatt. Vi har gått ekstra lange turer på 2-3 timer av gangen for at han skal få litt fri fra babyen, men det er fortsatt det samme når vi kommer hjem.
Etter en episode der babyen lå i babygymen sin, og en kamerat av samboer kom på besøk, hvor han da satte seg på gulvet, kom hunden vår i en sinnssyk fart, surret seg fast i babygymen og slepte babyen minst 1 meter fram, for å få oppmerksomheten selv. Heldigvis gikk det bra med babyen, hun lå å lo, men det kunne gåttt ganske galt! Samboeren min ble jo selvfølgelig helt desperat og kjappet seg å få bort hunden, absolutt på ingen voldelig måte, men tok han i båndet og løftet han bort i senga si, innen den tid rakk han å tisse ut hele babyen og babygymen. Da bestemte vi oss for at nå er det nok. Nå har vi prøvd i 7 mnd, og dette blir bare verre.
Vi la han ut på finn.no for å sjekke interessen før vi evnt hadde valgt en omplasseringskennel. Vi fikk 46 henvendelser, og etter NØYE gjennomgang og å besøke flere familier så fant vi en helt perfekt familie som bor i nærheten av oss, som gjerne ville at vi skulle passe han innimellom hvis vi ønsket, noe vi selvfølgelig gjør. De bor på et småbruk, i et stort hus og direkte tilgang til sjøen. Helt perfekt for hunden vår. De har en hund fra før - en border collie tispe. Vi har besøkt de et par ganger nå, og hunden vår legger seg flat med en gang de hilser. Den andre hunden derimot er veldig på vakt, men veldig nysgjerrig på å hilse. Det endte med en del knurring og litt glefsing etter hverandre på et tidspunkt. Nå er vi selvfølgelig litt usikre. Foruten dette er det absolutt helt perfekt med denne familien.
Hva tror dere? Pleier hundene som regel å gå godt overens etterhvert og at det er sånn i starten bare? Vi vil jo ikke at han skal bo der en stund for så å komme tilbake, det vil jo bare bli ekstra mye belastning for hunden vår. Noen som har erfaring eller tips?
