luringen
Betatt av forumet
Dagen begynte fint, vi stod opp og gjorde oss klare til bhg og jobb. Da jeg leverte gutten i bhg kommenterte de at han så litt lilla ut på leppene. Det gjør han av og til og gjorde det i dag også. Har tidligere ikke tenkt så veldig over det, har tenkt at han har vært litt kald osv. Så presterer ho ene tanta å si at "dette burde du kanskje få sjekket". IKKE lurt å si det til en tikkende hormonbombe. I løpet av den første timen på jobb greide jeg å innbille meg selv at han har hjertefeil og er alvorlig syk og tårene triller flere ganger. Sprekker til slutt til sjefen og forteller hva som har "skjedd" og spurter bort til helsestasjonen som er 1 min unna, får komme inn til en helsesøster og sitter der og hulker og skjelver og forteller hvor redd jeg er :p Ho går og henter barnelegen og så er det på an igjen. Satt der sikkert 20 min og prøvde å få roa meg ned (fortalte at jeg er gravid da, følte jeg trengte å unnskylde meg). De mente at han hørtes frisk ut da heldigvis, men jeg greier jo liksom ikke lukke slusene når de først er åpna:p Til slutt sitter vi der og ler (og for min del griner om hverandre) om hormoner og tull og tøys. Åhåy, jeg blir bare så flaaau over hvor mye det går an å hause seg selv opp når man er fylt til randen av hormoner..
Det ble visst litt langt dette her :P
Det ble visst litt langt dette her :P
