Om å være sterk

W

Windy

Forumet er livet
Leser ofte at noen skriver til noen som har mistet et barn:
 "Du er så sterk du, dette hadde aldri jeg klart."
 "Jeg hadde ikke taklet det hvis jeg hadde mistet barnet mitt"
 "Jeg hadde dødd hvis jeg mistet barnet mitt"
 
Det kan føles godt å bli kallt sterk.  MEN, det kan også føles helt motsatt..
 
Ingen velger å miste barnet sitt.  Og når de opplever å miste barnet sitt, så tenker nok de fleste: dette takler jeg ikke!
Og ofte i perioder, så føles det ut som om man ikke takler det. Ikke klarer det.
Livet blir en utfordring, gå i butikken, møte venner, beg å jobbe igjen..  For min del, i den mørkeste tiden, så var selv det å skifte bleie på tvillingsøster en utfordring..  Å ta en dusj, ble et tiltak.
Man må lære seg å leve på nytt.
 
Og mange føler nok at de vil dø. Vil være sammen med barnet sitt. Har ikke noe å leve for mer.
 
For meg så blir det litt feil å skrive dette..   Jeg kan forstå tanken med at:dette hadde jeg aldri klart.
Men for de som opplever dette så kan det føles så feil å lese det fra andre.
 
Fordi når man står oppi situasjonen selv, så kan man ikke gjøre noe annet enn å sette det ene benet foran det andre.  Man har ikke noe valg! Man MÅ takle det! MÅ akseptere at man har opplevd å miste dt mest dyrebare man har. Man MÅ oppleve smerte og tap.
 
Ja, man kan komme styrket ut at det å miste et barn..  men det er sjelden noen føler seg sterk, midt i den største sorgen..
 
Jeg vet ikke om jeg får fram det jeg ønsker her..    Men ønsket å formidle til dere at kanskje det ville vært bedre å skrive: dette må være vondt! tenker på dere i den vanskelige tiden dere er i nå.
Enn å skrive: dette hadde aldri jeg taklet..
 
Vi har ikke noe valg..  Vi som mister et barn.  Vi MÅ leve med det resten av livet, og vi MÅ takle det...
 
ORIGINAL: murmelmy

Forstår hva du skal frem til,bra skrevet.


enig med deg.
 
Jeg har oxo "reagert" litt på dette når noen sier at jeg er så sterk som har gått igjennom dette - eller til andre som haar gått igjennom det samme.. Sterk? Jeg hadde ikke noe valg, å det har vel ingen i en slik situasjon... Hadde noen spurt meg, før jeg ble gravid me tvillingene, hadde jeg oxo sagt at det hadde ikke jeg taklet, å da hadde jeg dødd... Men man har ikke det valget....


rotete skrevet ja [X(]
Men veldig bra skrevet Windy!
 
Er vel en av grunnen til at jeg sjelden kondolerer noe som helst, for det er umulig å sette seg inn i noens situasjon som har vært i gjennom noe slik, og all verdens forståelse kommer til kort og kan dermed nå frem til mottager på helt feil måte.
 
æ e' utrulig enig med dæ i det du skriver.
 
Jeg skjønner hva du mener[:)]

Har aldri opplevd noe så grusomt selv og aner ikke hvordan det er..men de fleste som skriver det og andre ting mener det så godt de kan..[;)]

Vanskelig å vite hva man skal si i en sånn situasjon, og selv om du kanskje ikke føler deg sterk og ikke har noe valg som du sier så syns nok de som sier det at du er en sterk person[:)] selv om du ikke har noe valg[;)]

Lett å si hva man tror man kommer til å gjøre om man mister et barn, men det kan man aldri vite!
 
Sjelden jeg sier noe, for jeg vet aldri hva de faktisk føler og hva de vil høre, og om de reagerer negativt selv om en mener godt.
 
Jeg er helt enig med det du skriver.

Man må være sterk, men det nytter jo ikke å legge seg ned å ikke takle det heller. Er enig i at slike kommentarer ikke hjelper - snarere tvert imot.

Når det er sagt vet jeg nå i ettertid at jeg var (er) sterk som klarte meg bra tross alt. Det gir en ekstra dimensjon og man setter ekstra pris på friske og velskapte barn nå i ettertid.

21. desember er det tre år siden jeg skulle ha fått mitt første barn. I stedet har jeg et julibarn som ikke fikk være hos oss, og to julibarn som romsterer her i stua.

Men det er fremdeles vanskelig å svare når noen spør hvor mange barn jeg har. Skulle ønske jeg var tøff nok til å svare "Jeg har to her hos meg" eller noe. Men så syns jeg ikke jeg trenger å forklare til gud og hvermann hele historien heller. Samtidig føler jeg at jeg ikke verdsetter og likestiller den lille vi mistet. Noen andre som kjenner på akkurat den?
 
En ting til: Det sårer mer at folk ikke sier noe fordi de er usikre på hva de skal si, enn å si "feil" ting. Dessuten er det ikke hva de sier, men hva de klarer å lytte til som er viktig i en sånn situasjon. Det eneste jeg følte ble feil var dem som sa at de skjønte hvordan jeg hadde det, for de hadde hatt en spontanabort i uke 6. Jeg mener ikke at ikke det kan være grusomt, men det er på ingen måte det samme som å føde halvveis i svangerskapet et barn man har begynt å bli ordentlig kjent med.
 
ORIGINAL: **tvilling85**

ORIGINAL: murmelmy

Forstår hva du skal frem til,bra skrevet.


enig med deg.
 

Når barnet ditt blir sykt og/eller dør, så har man ikke noe valg. Man MÅ bare. Verden raser sammen og for min del så brøt jeg sammen flere ganger for dag da vi sto midt oppe i det, men det var aldri et alternativ å ikke være der for gutten vår. Man føler seg ikke sterk, man gjør bare det man må.
 
Jeg skjønner også veldig godt det du sier Maur Asto om hva man svarer når noen spør hvor mange barn du har. Og nå som jeg er gravid igjen så er det jo ofte jeg får spørsmålet "er dette din første?". Men hittil har jeg sagt det som det er. Jeg føler at det ikke er rett ovenfør Markus dersom jeg tar hensyn til at den som spør kanskje syns svaret mitt er ubehagelig. Så den som spør, får svar - og som regel ser jeg rullgardinen gå ned i ansiktet deres.
 
Og uansett hvor mange idiotiske kommentarer man får (og ja det er helt utrolig hva enkelte får seg til å si), så er det akkurat de som later som ingenting som er verst. Det er mye bedre å si at man ikke vet hva man skal si, enn å gå over på andre siden av gaten eller late som om jeg ikke er der.
 
Skjønner hvor du vil hen mtp at en har ikke noe annet valg enn å takle hverdagen når det står på som verst - da står en i det. Og når en senere ser tilbake på det kan en si "Jeg fatter ikke hvordan jeg klarte det"-
Men jeg vil likevel si at når den enkelte kommer ut på andre siden (selv om det fremdeles smertefult og veldig tøft, men likevel fått sorgen/det som har vært tøft litt på avstand) så er det noen som kan vise mer "styrke" enn andre likevel. Mange forhold går i oppløsning pga at det har vært for mye å bære, noen bryter totalt sammen, utvikler ulike reaksjoner osv som gjør at en distanserer seg fra omverdenen osv.
Kanskje feil å bruke ordet "styrke" men kommer ikke på noe bedre ord, kanskje evne til å cope?

Jeg har litt vanskelig for å skjønne at en blir fornærmet eller såret over at noen kaller en for sterk, når en vet hva vedkommende mener. Jeg synes det er langt verre når folk blir så usikre og redde for å si feil ting at de ikke sier noe som helst.
 
Jeg er absolutt enig i det du skriver, men tror ikke folk helt tenker på det...

Men hva skal man gjøre når man kommer i en situasjon som det, man har vel ikke et valg...[&o]

Men godt skrevet, forstår hva du mener
 
er helt enig med HI!!!
jeg blir faktisk kvalm, når noen mener jeg er sterk, eller at de ikke hadde klart det samme som meg....
fordi jeg ikke har lagt meg ned før å dø selv??
hvor mange er det egentlig som gjør det, da???

livet MÅ gå videre, og det at man fortsetter med å puste, spise, stå opp og ta seg av andre barn, har ikke noe med styrke å gjøre....

 
 
Denne skjønner jeg desverre ikke helt..?
OM jeg berømmer noen for å være sterke i en vanskelig/tøff/trist situasjon så er det ikke FORDI de klarer å gå videre- det er HVORDAN de klarer å gå videre.. MÅTEN de velger å takle det på...
 
ORIGINAL: Maelle

Denne skjønner jeg desverre ikke helt..?
OM jeg berømmer noen for å være sterke i en vanskelig/tøff/trist situasjon så er det ikke FORDI de klarer å gå videre- det er HVORDAN de klarer å gå videre.. MÅTEN de velger å takle det på...

 
Men oftest vet man jo ikke HVORDAN de du skriver til går videre.  Eller måten de takler det på.. 
 
Og mange jeg har snakket med, får høre hvor sterke de er og hvor bra de takler situasjonen. Mens de selv føler at de ikke takler det i det hele tatt.. Det kan se sånn ut, fordi de fleste skjuler sorgen fror andre.. men inni seg er det bare kaos og vondt.
 
Forstår veldig godt det du mener! Og når det kommer til hva jeg iser til folk så kan jeg fort si det hadde jeg aldri takla. Men det går heller mer på den at jeg ikke vet hva jeg skal si! Hva skal man si til en som nettopp har mistet det mst dyrebare uten at det gjør vondt verre?
 
huff, er helt grusomt!!
 
Skjønner hva du mener, tror nok alle mødre tenker at de aldri hadde overlevd å miste et barn. Men det er nok som du sier, man MÅ jo bare, samme hvor vondt det måtte være!!  Jeg har (takk gud og lov) aldri mistet et barn selv, og jeg synes derfor det er ekstremt vanskelig å skrive i tråder til folk som har mistet barnet sitt.. Det ender som regel med at jeg lar være, fordi jeg ikke finner de rette ordene eller rett og slett fordi jeg føler at ord ikke strekker til. Setter pris på at du skriver dette jeg, det hjelper oss lykkelig uvitende med hvordan vi skal formulere oss.  Jeg er sikker på folk vet at vi bryr oss, men det gjør på en måte godt for folk rundt å få vise at vi faktisk tenker på dere. 
 
MammaOkt: Ja, mange kan føle styrke etetrpå. Når sorgen er bearbeidet, eller etter flere år..  Men det er få som føler det når de står midt oppi det.  Og da kan det føles feil å få høre at man er sterk.
 
 Jeg har nå kommet så langt at jeg kan føle takknemmelighet og kjærlighet når jeg tenker på lille gutten min, FØR jeg tenker på sorg og vondt. Men det har tatt meg 4 år å komme hit..  Og jeg følte meg ikke sterk i perioden sorgen tok over livet mitt..  Men ja, NÅ føler jeg meg sterk.
 
Moniqas: Det er som du skriver, man gjør bare det man må..  Og den rullegardinen høres kjent ut ja..  men så lenge du orker å nevne Markus, så gjør det! det er din hverdag og ditt liv han er en del av, så at andre ikke takler å høre det får være deres problem!  Men det er ikke noe godt å se den rullegardina..
 
Jeg klarer ikke nå å si at denne gravidiiteten er mitt 2.barn. For dete r det ikke..   Jeg har født to barn før jeg, dette er mitt tredje..  
 
Ja, og enig i at dere som synes det er vanskelig å si noe..   Å si at du ikke vet hva du skal skrive nå er ærlig og veldig forståelsesfullt.  Jeg forventer ikke at de som ikke har opplevd smerten selv, skal forstå hvordan den er. Men å si at man tenker på noen, tenner lys for barnet mitt, e.l varmer VELDIG mye!!!
 
 
 
ORIGINAL: arquinne

ORIGINAL: solstråla

er helt enig med HI!!!
jeg blir faktisk kvalm, når noen mener jeg er sterk, eller at de ikke hadde klart det samme som meg....
fordi jeg ikke har lagt meg ned før å dø selv??
hvor mange er det egentlig som gjør det, da???

livet MÅ gå videre, og det at man fortsetter med å puste, spise, stå opp og ta seg av andre barn, har ikke noe med styrke å gjøre....




Jeg tror jo folk sier sånne ting for å faktisk vise omtanke. Det er vanskelig å finne gode ting og si, og folk gjør så godt de kan. Syns det er litt sterkt å si at du blir kvalm.


ja, vet jo at folk prøver å vise omtanke, mente ikke at det er kvalmt gjort å si slikt..
men, jeg blir faktisk fysisk kvalm av det!!!
er en kropslig reaskjon jeg får, har ikke noe med den som sier det å gjøre...
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp