Nylig mistet

[nuten]

16 mai, viste testen positiv og vi var i lykkerus. For en uke siden begynte jeg å blø og det endte desverre ikke bra. Mistet i uke 8
Hvor lenge etter en SA hadde dere symptomer? Vet det er varierende, men syns kanskje det værste med å miste er det å hele tiden få påminnelsen når jeg går på do og det er blod, vær gang jeg spiser eller blir litt for sulten blir jeg kvalm. Heeeldigvis virker det som om puppene har begynt å roe seg, jeg trenger ikke lenger å holde de fast, hehe


Vet at det er blitt mer vanlig å snakke om spontan abort nå enn hva det var. Og hvor vanlig det faktisk er å miste. Virkelig noe som burde snakkes mer om. Både normalen rundt det og hvordan dette påvirker tankegangen.
Jeg skjønner jo selvfølgelig at dette ikke er min feil og at jeg ikke kunne gjort noe anderledes. MEN alikevel, kommer tanken om at siden jeg tidligere alltid har sagt at jeg ikke skal og ikke vil ha barn, så er det min skyld at jeg mistet nå. Følte meg automatisk litt mislykket, kroppen min er jo laget for å produsere barn. Også fikk jeg det ikke til !? Les igjen, Jeg vet at det ikke er derfor

 

[FruHåpefull82]

Så leit å høre at du har mistet, god klem til deg Har vært i samme situasjon selv, så kjente meg godt igjen. Tankene kommer selv om vi vet det ikke er vår skyld. Det bør absolutt snakkes mer om! Høyt!

 

[Solsikkefruen]

Mistet symptomene samtidig som jeg mistet I uke 5.

 

[nuten]

Så leit å høre at du har mistet, god klem til deg Har vært i samme situasjon selv, så kjente meg godt igjen. Tankene kommer selv om vi vet det ikke er vår skyld. Det bør absolutt snakkes mer om! Høyt!

Ja, det burde det. Det har jo blitt mer normalt å snakke om. Men ikke tankene man får. Og jeg tror kanskje de fleste får disse tankene. Noe som er veldig trist..

 

[Renge]

Så leit at du mistet
Jeg skjønner veldig godt at de tankene kommer! Jeg følte også på disse da jeg mistet.. første SA mistet jeg symptomene ganske med en gang. Andre SA mistet jeg symptomene noen dager etter jeg stoppet å blø og ha smerter, men dette tok også ganske lang tid den gangen.

Og igjen, skjønner at de følelsene og tankene kommer. Vi kan bare fortsette å prøve å minne oss på at det ikke er vår skyld.
Lykke til videre

 

[Solsikkefruen]

Ja, det er absolutt ikke vår skyld. Viktigst å huske. Husk kroppen rydder opp om det er noe galt, feks hvis fosteret var sykt. Det er jo ikke din feil om det var sykt

 

[Prinsessa*]

Oppdaget MA på ul i uke 8+2 hun målte til 8+1 og sa at dette skjedde nå idag eller nylig . Dagen etter var kvalmen halvert og dagen etter der borte . Alt forsvant fort . Oppdaget på en fredag og MA ble utført hjemme fredagen etter . Grusomt å gå en uke å hvite at det du bærer er dødt , symptomene er borte . Heldigvis var vi raket tilbake og nå venter jeg bare på å få tatt en g test om noen dager.

Vi får nok alle et snev av skyld eller hva gjorde jeg galt . Selv spiste jeg noen skiver med salami , men jeg vet jo det at det skal en del mer til for p ta livet av et barn . Jeg stresset og jobbet hardt de ukene og fikk beskjed på sykehuset at du kan hoppe i fallskjerm å gjøre ganske mye uten at det har noe å si . Men likevel får man den følelsen . En trøst som hun som tok ul på sykehuset sa var at dette er jo det fine med kroppen , at den avslutter når noe er galt .

Hver fjerde graviditet ender i SA/MA om det er noe trøst Jeg har tre barn , så statistisk sett traff vi den fjerde nå sist.

 

[nuten]

Det er så trist at det faktisk er så normalt at det går galt.
Men ja, det fine med kroppen er jo at den ordner opp. Prøver å tenke som så at det er bedre at det skjedde nå så tidlig, enn at det skulle gå lengre ut i svangerskapet før det skjedde. Eller at babyen hadde vært alvorlig syk når den kom til verden
Heldigvis kan man prøve på nytt, så mange ganger man orker

Symptomene har endelig begynt å gi seg, har sluttet å blø. Jeg blødde aldri mye heller og hadde ikke noe vondt når det skjedde. Var så vist det var noe ubehag.
Eneste jeg kjenner henger i er kvalmen når jeg har gått litt for lenge uten mat og når jeg spiser meg litt for mett. Trøster meg med at det kan fortsette litt til, for jeg er så absolutt ikke flink nok til å spise til vanlig og alt for flink til å stappe i meg altfor mye mat