Nybakt prematurmamma med mange spørsmål

En tråd i 'Premature og dysmatur' startet av Frøken-Fryd, 17 Apr 2017.

Endre kallenavn | Kom i gang/Hjelp
  1. Frøken-Fryd Glad i forumet Sommerfuglene 2017

    Hei! :)
    Jeg er nybakt mamma til en liten gutt som kom i all hast i uke 31+4. Han har det veldig fint etter forholdene, får litt pustehjelp med c-pap, men er stabil, sterk og fin. Mammaen er i overraskende fin form, og begynner så smått og lande litt etter at lille kom helt overraskende på påskeaften.

    Jeg lurer på om det er noen som har født like tidlig og vil dele litt erfaringer? Hvordan går det med deres mirakel? Hvor lenge var dere innlagt? Hvordan opplevde dere denne tiden? Hvordan var det å komme hjem? Også videre... Jeg lurer egentlig på alt nå! :)

    På forhånd takk! :) ImageUploadedByBV Forum1492400525.549482.jpg
     
    • Liker Liker x 2
  2. Mammatilto<3<3 Glad i forumet Novembergull 2017

    Gratulerer så mye som nybakt mamma :Heartred Tenkte jeg kunne dele litt av min opplevelse :happy: Jeg fødte en liten jente i desember 2014 i uke 33+2. Var litt blod på papiret etter dobesøk en kveld, og i tillegg hadde jeg hatt en del menssmerter så vi bestemte oss for å dra inn på føden. Fikk ultralyd og alt så greit ut, fikk deretter en gynekologisk undersøkelse og fikk beskjed om at jeg var i fødsel og kommet så langt at ikke vi kunne stoppe det. Fikk lungemodningssprøye og ett rom og fødte i løpet av natten. Fødselen gikk fint og fikk komme inn til det lille mirakelet på intensiven. Hun fikk cpap i ett døgn etter det klarte hun fint og puste selv. Fikk lysbehandling for gulsott 2 ganger. Etter 3 uker fikk vi reise hjem. Opplevde tiden på sykehuset som veldig fin og følte meg klar for å reise hjem. Tiden hjemme var også ganske problemfri bortsett fra at lille slet en del med magesmerter de første månedene. På sykehuset oppdaget barnelegen at hun hadde en bilyd på hjertet, noe som visstnok er veldig vanelig for premature barn. Hun hadde noe som heter åpen ductus som er en liten tapp som vanligvis lukker seg etter fødsel, men gjorde ikke det på jenta mi. Hun var inne på Rikshospitalet nå i julen og fikk denne lukket gjennom en kikkehullsopperasjon. Var heldigvis ett lite inngrep hvor vi kom inn den ene dagen og ut den andre. I dag er hun litt over to år, sunn og frisk og bærer ingen preg av å være født prematurt:)
     
    • Liker Liker x 1
  3. NinjaInPyjamas (bygdejente) Gift med forumet Marsboerne2017 Himmelbarn

    Gratulerer så mye :)
    Jeg har gått gjennom det to ganger -første man kom i uke 27+4 i 2013 (925g) og lillebror som kom i uke 32 nå i januar. (1556g)

    Tiden på sykehuset med de to var egentlig veldig likt selvom storesøster var på sykehuset mye lengre. Hun var på respirator noen døgn, så cpap i noen uker og high flow i noen dager før hun klarte seg selv. Hun er straks fire og ligger helt likt som med andre jevnaldrende. Vi var på sykehuset i tre mnd med henne og det var faktisk det å få henne til å spise som var verst. Jeg måtte gi opp tanken om å amme nokså tidlig så vi måtte gi flaske. Som med mange extrempremature så klarte hun ikke suge, svelge og puste og fikk ofte metningsfall og pustestopp. Men det fikk hun til etter noen uker og så fikk vi dra hjem. Hun var da 2340g. Hele forløpet med henne var at hun måtte vokse og utvikle seg ferdig. Både jeg og mannen satt hud til hud 12t hver dag som jeg vet har hatt mye å si for videre utvikling. Hun har nå i en alder av 4 kun astma. Hun gikk før hun fylte 1år (ukorr) snakker to språk, elsker bøker, og er vist over gjennomsnitt når det kommer til å lære :)
    Men det som helt klart var lenge en stor utfordring for oss var at hun bar høysensitiv. Hun ble fort overstimulert som førte til spisevegring, søvn problemer og noen ganger feber. Det var veldig lite som skulle til før hun ble sånn. Man kunne feks ikke holde henne, ha blikk kontakt og snakke samtidig for da 'kræsja' hun. Overload liksom. Det varte til hun var ca to at vi måtte skjerme henne en del. Hvis vi skulle få besøk av noen måtte vi passe på at det ikke var noe annet vi skulle gjøre dagene etter sånn at hun kunne få lande i ro. Dette funket som regel veldig bra selvom det var vanskelig å få besteforeldre til å skjønne alvoret.


    Med lillebror var det egentlig helt likt bare uten like mye stress siden vi hadde gått gjennom det en gang før. Han måtte ligge på cpap i ca 2 uker men som med storesøster så måtte han bare utvikle seg ferdig. Satt hud mot hud med han hele dagen denne gangen igså men var kun jeg som gjorde det siden pappa var hjemme med storesøster. Vi fikk raskt romperm og denne gangen fikk jrg til ammingen også. Han var helt klart mye sterkere enn storesøster og vi kom hjem etter 5 uker som fullammet og 2140g. Han er nå 11uker gammel og 4kg. Og han er heldigvis ikke høysensitiv. Han er som babyer flest :)
     
    • Liker Liker x 1
  4. Endelig Elsker forumet Marsboerne2017 Novemberlykke 2020

    Gratulerer med den lille!

    Jeg erfarte at babyer kan komme overraskende tidligere i vår, når fødselen starta 34+0. Her har hun hele tiden vært sterk, men spising har vært et problem. Hun er nå 9,5 uke.
     
    • Liker Liker x 1
  5. Nufletufsa Forumet er livet

    Jenta vår kom i uke 26, men er i dag en frisk og fin 5 åring[emoji4]
     
    • Liker Liker x 1
  6. Nutella Gift med forumet Marsboere 2020

    Gratulerer så mye med en liten gutt[emoji4] har ingen erfaring med så for tidlig fødte. Jeg fødte i uke 33+0, og to i uke 34+6 (ikke tvillinger). Det er en merkelig følelse å bli mamma flere uker tidligere enn forventet, og det tar litt tid til å bli vandt med tanken. Jeg syntes det var vondt å ikke få ha babyen hos seg hele tiden. Føltes litt som om det ikke var mine babyer, at det bare var noen jeg lånte. Dagene på sykehuset var på en måte lange, samtidig som de gikk fort. Men det var dager jeg aldri trodde vi skulle komme hjem. Heldigvis kan det snu seg fort. Høres veldig bra ut at du har en sterk og stabil gutt som trenger lite hjelp [emoji4]
     
    • Liker Liker x 1
  7. Nufletufsa Forumet er livet

    Gratulerer med en liten gutt forresten[emoji6]
     
    • Liker Liker x 1
  8. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Gratulerer så mye med en liten gutt! [emoji170] Hvor stor var han? Og hva gjorde at han kom tidlig? (Om du vil dele).

    Selv fødte jeg ei frøken for 14 måneder siden i uke 34+5. Ikke veldig prematur, men liten med sine 1600gram. Første tiden synes jeg var litt tøff, og det var en sjokkerende opplevelse. Det tok tid å venne seg til det, og jeg vet ikke om jeg egentlig ble vant til det? Hun var i veldig god form, men trengte å kvikne til, lysbehandling og sondeernæring. Vi lå 4 uker på sykehuset før vi dro hjem, da var hun 2081gram. Denne tiden startet tøft for oss, da jeg ikke ble overflyttet nfi før 12 dager etter fødsel. Før det så jeg henne omtrent 20 minutter daglig, og da lå hun på brystet mitt [emoji173] Det var himmelsk å flytte over til henne å kunne være med henne hele døgnet. Det å komme hjem var fantastisk, og litt skummelt i starten. Hun hadde en pustestans da hun var 6 uker, som viste seg å komme av refluks, heldigvis første og siste gang [emoji4] Da hun var 3 måneder gammel ble hun operert for lyskebrokk pågrunn av svakheter i bukveggen.

    I dag er hun en aktiv frøken på 9 kg og 74cm. Matglad og sosial [emoji5] Har noen motoriske utfordringer, men følges godt opp.
     
    • Liker Liker x 1
  9. endelig_vår_tur Forumet er livet Maiblomstene 2017

    Hei, og gratulerer så mye med baby.
    Jeg fødte uke 33+1. Hadde vannavgang i uke 31 og var sengeliggende frem til fødsel startet pga infeksjon. Ble hastesnitt, dog ikke katastrofesnitt.

    Jeg er midt i sykehustiden nå.
    Mine erfaringer var at jeg hadde millioner av ting jeg lurte på. Som f.eks hva skjer nå, hva er neste skritt, når kan vi hjem. Hvorfor ditt og datt? Hadde ei datter fra før som var fullgått til termin, trodde derfor jeg visste hva jeg skulle gjøre, men den gang ei. Jeg rykket tilbake til start.

    Vesla ble fort stabil her, og var av c-pap allerede første døgn.
    Jeg begynte å pumpe meg for å få igang melka. Til å starte med var det deprimerende vanskelig. Hun var 7uker prematur, ikke fikk jeg ha henne hos meg og der skulle jeg få kroppen til å skjønne at nå var det melketid. Fikk ut under 1ml de første gangene. Var nesten flaut, men nfi syntes det var topp. Om det kun var en dråpe ville de ha det. For kroppen tilpasser melka utifra hvor mange uker babyen er og hva den trenger. Jeg var redd melka skulle fordampe før lille fikk det i seg. Jeg fikk vite at det ved keisersnitt tar i gjennomsnitt 4dager før melkeproduksjonen er igang. Slitsomt var det også at hver dag jeg hadde mer melk og tenkte det var nok til at hun kunne få hele måltidet fra meg, så hadde hun økt matmengden.Nå føler jeg meg som et meieri. Pumper hver 3time, har også begynt å amme. Har også mer melk enn hun spiser, men det tok litt tid.

    Vi har nå vært her i 2uker. Hun legger godt på seg, så vi har fått vite at når hun tar hele måltidet fra meg uten sonde får vi dra hjem.

    Tiden på nfi kan føles som en boble, man lever i et vakum og verden går videre på utsiden. Sykehus maten blir man møkklei etterhvert. Og dagene går i det samme. Pumping, stell/bleieskift, amming/flaske, sonde, sovetid og så ny runde, hver 3time.

    Prøv å få deg noen avbrekk med å ta deg en tur ut av sykehuset, om så bare for å spise en is.
    Snakk med pleierne om alt du lurer på. Prøv å få kontakt med noen andre på avdelingen. Felles skjebne er felles trøst. Og smør deg med tålmodighet. Utviklingen går saktere utenfor magen enn inni magen. Ofte er det 2 skritt frem og 1 tilbake.

    Til slutt vil jeg si som jordmor sa til meg. Eneste forskjellen på premature og fullgåtte er at du har baby mye lenger.

    Lykke til.
     
    • Liker Liker x 3
  10. >Spyro< Jeg er bare meg jeg

    Gratulerer så masse :)

    Jenta mi ble født uke 35. Lå to uker på sykehuset. De 3 siste dagene med meg, da hu endelig klarte å ta brystskjold. Så 3 dager uten sonde og at hu la på seg, da fikk vi reise hjem igjen. Gikk kjempelett hjemme syns jeg. Mye sov hu riktignok, og noe styr med brystskjold, men det er tilvenningssak. Gulpa mye, ekstremt mye, men ellers gikk alt veldig fint.

    Hu var så rolig og fin atte jeg ble helst litt overraska. Sov rundt fra 4 mnd. Krabba fra 6 mnd. Løp rundt fra 8 mnd. To tenner fra 9 mnd. Snakka rent før 2 år.

    Hu er i dag ei veldig flink og rask 11 åring da :) Går veldig fint med hu ♡
     
    • Liker Liker x 3
  11. Frøken-Fryd Glad i forumet Sommerfuglene 2017

    Tusen takk for alle svar, og for gratulasjoner :)

    Jeg lander mer og mer, og orka endelig sette meg ned og lese alle svarene deres.

    Jeg kontaktet sykehuset på fredag fordi jeg en ukes tid hadde hatt det jeg trodde var mye tyntflytende utflod, men klarte ikke helt slå meg til ro med at det ikke var fostervannslekkasje. Alt så fint ut på ultralyd, godt med fostervann og lille hadde det bare fint, så ikke noe som tydet på lekkasje. Men prøven de tok viste at det var fostervann, noe legene trodde var feil resultat på grunn av en feil de hadde gjort når de steriliserte utstyret. Jeg ble innlagt og satt på antibiotika intravenøst "for sikkerhets skyld", i påvente av nye prøver dagen etter. Ingen, hverken jeg, mannen, eller legene trodde det var vannavgang.

    Jeg hadde litt vondt i korsryggen, men har slitt med dette tidligere (før svangerskapet) også, og hadde målt snø tidligere på dagen, så trodde det kom av det. Tok en CTG på kvelden som ikke viste noen sammentrekninger. Gjennom natta hadde jeg vondt av og på, men tanken slo meg ikke at det kunne være rier, da det for det meste satt ryggen. Dessuten var det ikke verre enn at jeg fikk sove. Mor morgenen kom smertene fremover i magen også, og jeg tenkte at jeg måtte si ifra til jordmor om dette, men jeg ville vente til mannen kom, både for å ikke være alene tilfelle dårlige nyheter til svar, og fordi mannen er sykepleier og veldig trygg og god å ha i slike situasjoner. Han kom litt over 10.30, og nærmere 11 ringte jeg på jordmor og fortalte at jeg hadde vondt av og på. Hun skulle hente neste dose me antibiotika, og sa hun kunne lytte på meg og sånn samtidig. Nå var klokken ca 11. Jeg gikk på do, og når jeg kom tilbake sa jeg til mannen at "nå har jeg vondt altså". Jeg lenge meg over senga, det sa "knepp" og vannet kom som en foss. Jeg ble livredd når jeg skjønte hva som skjedde. Jordmor kom og ba meg sette meg ned på senga, men jeg sa at jeg følte det pressa på. Hun undersøkte meg og sa overrasket at "du skal føde du!". Jeg ble kjørt i all hast til fødestua. Det var ganske intenst, jeg følte jeg måtte presse og spurte om jeg kunne gjøre det. Fikk til svar at det bare var å presse. Smertene var der kontinuerlig, og jeg fikk ingen pause til å hente meg inn, med unntak av et øre øyeblikk jeg fikk til å puste ut litt før siste press før lille var ute. Han var ute 11.21. De holdt han opp så vi fikk se, før de tok han med til NFI.

    Jeg var ganske raskt tilbake på rommet, og etter å ha spist to brødskiver fikk jeg lov til å komme og hilse på han.

    Lille var 1667 gram og 43 cm. Han er virkelig en sterk og tapper liten gutt, foreløpig går det over all forventning med han. Han er stabil, alle prøver og målinger er fine. I dag har han ligget uten cpap hele dagen og takler det veldig bra!

    Det er litt verre for mammaen å takle alt dette. Første dagen var jeg helt i sjokk, følte meg bare helt tom. Det første jeg tenkte når de hadde tatt han med fra fødestua var at kanskje bunaden passer på 17. Mai likevel. Heldigvis landa jeg fort, og følelsene har bare strømmet på siden jeg våknet dagen etter han kom.

    Han ligger stort sett på brystet til enten meg eller pappaen i kenguru, og vi koser oss med det. Pappaen oppfordrer meg til å komme meg ut litt når han er med lille, men jeg synes det er kjempevanskelig. Har vært hjemme et par turer (bor ti min unna sykehuset), og vært med bikkja litt. Men jeg synes det er så vondt, samtidig som jeg jo vet at han har rett i at jeg har godt av å komme meg ut og gjøre andre ting enn å bare ligge inne på sykehuset.

    Nettene er ekstra vanskelige, da pappaen må være hjemme med hunden vår, og jeg hverken får være med babyen min eller med pappaen hans. Andre natta lå jeg sammen med lille i mange timer, men jeg vet at jeg kommer til å bli ødelagt om jeg ikke får sove skikkelig om nettene..

    Men, det viktigste er at vi blir godt ivaretatt og at lille har det bra! Hormoner og følelser får bare løpe løpsk en stund :) Beklager for rekordlangt innlegg :p
     
  12. Endelig Elsker forumet Marsboerne2017 Novemberlykke 2020

    Høres ut som om det gikk veldig fort og var en sjokkarta opplevelse.

    Du får ikke sitte hos han på nfi også om natta om du ikke får sove? Jeg fikk beskjed om at det var bare å komme, så de nettene jeg var alene på sykehuset var jeg hos mini fra 4-5 tida når jeg ikke fikk sove mer...
     
  13. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Litt av en opplevelse, og alt på veldig kort tid. Har dere noen å prate med på sykehuset, eller fått tilbud om grupper de gjerne har?

    Jeg vet av erfaring at det kan være tøft å dra fra sykehuset. Alt inni meg skrek at det var galt. Men man trenger det virkelig... Om bare en tur i kiosken. Jeg forstår det er tøft at barnefar er hjemme om natta. Kan dere få pass til hunden, så han kan være der noen netter? Uansett hvor tøft det er, så vil jeg anbefale deg å forsøke å hvile når du kan, også på natt. Jeg slet med dette selv, men jeg ble så sliten så til slutt måtte jeg. De kom å vekket meg om det var noe, og noen netter sov jeg mellom stellene, men ville være med på hvert stell.

    Det er mye følelser i en slik situasjon, og kan være vanskelig å lande skikkelig. Man havner i en boble hvor en dag og en uke føles like lenge. Mitt beste råd er å ta imot samtaler, det hjalp en del for oss.

    Usikker på om du har skrevet det et annet sted, men hvor tidlig ble lille født?
     
    • Liker Liker x 1
  14. Frøken-Fryd Glad i forumet Sommerfuglene 2017

    Vi har foreløpig ikke fått tilbud om noen samtaler i gruppe eller lignende. Men føler oss veldig godt ivaretatt på NFI, også med tanke på den biten.

    Det går mye bedre med meg nå, føler jeg har klart å roe meg veldig ned. Jeg og pappaen har også fått snakka ordentlig sammen om hvordan vi skal gjøre det beste ut av denne tiden her, og tror vi har funnet en grei løsning.

    Jeg prøver å reise hjem og gå en tur med hunden hver dag når pappaen ligger i kenguru. Godt både for meg og bikkja og få lufte kropp og hodet litt.

    Mini ble født i uke 31+4.
    Han er virkelig en sterk liten gutt, nå er han av cpap, og har kun pulsmåling på foten. Ligger fortsatt i kuvøse, men ikke så lenge til vi bytter om til seng med varmemadrass.

    Vi koser oss veldig med han! Når han hadde kommet og alt enda var helt kaos hadde jeg ikke sett for meg at vi skulle få det så fint; jeg trodde vi kanskje kunne få komme ned og se han gjennom kuvøsa et par ganger om dagen, og that's it. Trodde ikke vi skulle få ha han hos oss så mye vi ville, løfte på han og bære han selv, stelle han, legge han til puppen. Så jeg ble veldig positivt overraska :)
     
    • Liker Liker x 1
  15. Skrømt (Vimsa) Forumet er livet VIP

    Godt å høre at du føler du har landet litt, og at du føler dere blir ivaretatt [emoji4]

    Høres ut som du og barnefar har funnet en fin løsning også. Så flott at han er uten cpap [emoji170] Sterk kar. Har han liggi lenge på cpap?

    Forstår godt alle tankene som kan dukke opp. Og det er flott at fokuset de siste årene har vært på å få sykehusene funksjonelle til at foreldre skal ha mest mulig tid med de små, på alle mulige måter.

    Lykke til videre [emoji5] Plutselig er dere hjemme.
     
    • Liker Liker x 1

Del denne siden