I okt i fjor mistet vi ei lita jinte 23-24 uker på vei. Hjertet hadde sluttet å slå og obd. Viste at hun var frisk, men at jeg hadde GBS og at morkaka hadde fått infarkter. Den dagen vi satte ned urnen fant vi ut at jeg var gravid igjen. Den mistet jeg 8-9 uker på vei..
Nå er jeg 17 uker på vei igjen..og kjenner det er vanskelig. 10 uker på vei var jeg sikker på at jeg mista. Blødde ned doen på morgenen. Fikk sjekk med en gang og fikk sjokk da samboeren sa han så hjerter! Alt var bra!
11 uker på vei fikk jeg en hodepine ut av en annen verden!! Jeg kunne født 3 ganger i stedet for den følelsen! Etter mye om og men fikk jeg endelig MR etter 4 dager på sykehuset med utrolige smerter. Jeg hadde tette vener i hodet.. Alle hovedvenene og en liten ufarlig cyste. Et sjokk! I tilegg hypermesis og ufattelig dårlig form!
Det går så sakte fremover.. 3 skritt frem og 2 tilbake.. Kvalmen og sure oppstøt gjør det vanskelig. Car 2 uker på sykehus og klarte å spise igjen og fikk smertene under kontroll.
Forrige uke våknet jeg med skjevt ansikt. Det ble litt av en tur!! De sendte ambulanse før jeg var ferdig med å forklare hva som hadde skjedd. Fulle sirener og ja.. Jeg smilte og tulla hele veien.. Samtidig som jeg sjekka høyre hånd og fot for bevegelse og lammelse hele tiden.. Men var kun slapp i ansiktet.
Alle veit jo at ved de fleste tilfeller av ansiktslammelser så er det slag.
Men etter en dag med venting så fikk svar på MR bildene og de var fine! Utrolig nok så hadde jeg bare fått bells parese som er ansiktslammelse forårsaket av traume i hodet eller virus. Så ikke farlig!!
Nå kjenner jeg at det er vanskelig å glede seg, samtidig som jeg gleder/ønsker meg så sinnsykt dit til jeg holder en levende baby i armene!! Føler liksom at verden går oss i mot og at vi får så sykt mange hinder i veien.. Er det ikke meningen at vi skal komme oss dit?
Slitsomt å være redd og forsiktig glede seg... Prøver å gjøre de vanlige ting for å late som at det er et vanlig svangerskap.. Gleder meg til å kjenne bevegelse og å få vite kjønn neste uke.. Håper det blir litt virkeligere da!
Får god oppfølging og har risiko ultralyd i uke 22, så det er godt å få sjekket litt da... Blir hardt å komme over den tida..
Gleder meg veldig, men er så redd!!!
Dette er siste gang vi prøver... Vi er slitne hele familien og vi er så heldig å ha ei 5 år gammel super datter fra før.
Det blir keisersnitt noe som er en annen historie og skummelt, men vi gjør det som er tryggest for mor og barn. Da sterilisere de meg samtidig. Så jeg håper virkelig vi kommer oss dit!!
Dette ble langt, men måtte bare få det ut! Håper det går bra med alle her inne,vi har alle forskjellige historier og jeg håper og mener at det må jo gå bra for oss alle til sammen!!! <3 <3
Nå er jeg 17 uker på vei igjen..og kjenner det er vanskelig. 10 uker på vei var jeg sikker på at jeg mista. Blødde ned doen på morgenen. Fikk sjekk med en gang og fikk sjokk da samboeren sa han så hjerter! Alt var bra!
11 uker på vei fikk jeg en hodepine ut av en annen verden!! Jeg kunne født 3 ganger i stedet for den følelsen! Etter mye om og men fikk jeg endelig MR etter 4 dager på sykehuset med utrolige smerter. Jeg hadde tette vener i hodet.. Alle hovedvenene og en liten ufarlig cyste. Et sjokk! I tilegg hypermesis og ufattelig dårlig form!
Det går så sakte fremover.. 3 skritt frem og 2 tilbake.. Kvalmen og sure oppstøt gjør det vanskelig. Car 2 uker på sykehus og klarte å spise igjen og fikk smertene under kontroll.
Forrige uke våknet jeg med skjevt ansikt. Det ble litt av en tur!! De sendte ambulanse før jeg var ferdig med å forklare hva som hadde skjedd. Fulle sirener og ja.. Jeg smilte og tulla hele veien.. Samtidig som jeg sjekka høyre hånd og fot for bevegelse og lammelse hele tiden.. Men var kun slapp i ansiktet.
Alle veit jo at ved de fleste tilfeller av ansiktslammelser så er det slag.
Men etter en dag med venting så fikk svar på MR bildene og de var fine! Utrolig nok så hadde jeg bare fått bells parese som er ansiktslammelse forårsaket av traume i hodet eller virus. Så ikke farlig!!
Nå kjenner jeg at det er vanskelig å glede seg, samtidig som jeg gleder/ønsker meg så sinnsykt dit til jeg holder en levende baby i armene!! Føler liksom at verden går oss i mot og at vi får så sykt mange hinder i veien.. Er det ikke meningen at vi skal komme oss dit?
Slitsomt å være redd og forsiktig glede seg... Prøver å gjøre de vanlige ting for å late som at det er et vanlig svangerskap.. Gleder meg til å kjenne bevegelse og å få vite kjønn neste uke.. Håper det blir litt virkeligere da!
Får god oppfølging og har risiko ultralyd i uke 22, så det er godt å få sjekket litt da... Blir hardt å komme over den tida..
Gleder meg veldig, men er så redd!!!
Dette er siste gang vi prøver... Vi er slitne hele familien og vi er så heldig å ha ei 5 år gammel super datter fra før.
Det blir keisersnitt noe som er en annen historie og skummelt, men vi gjør det som er tryggest for mor og barn. Da sterilisere de meg samtidig. Så jeg håper virkelig vi kommer oss dit!!
Dette ble langt, men måtte bare få det ut! Håper det går bra med alle her inne,vi har alle forskjellige historier og jeg håper og mener at det må jo gå bra for oss alle til sammen!!! <3 <3
