Fødte i Bodø Desember 2014, får ofte klump i halsen når jeg tenker tilbake og håper jeg tilfeldigvis ikke er i Bodø hvis vi får en til.
De 20 første timene av fødselen gikk fint, fine jordmødre, anestesilege etc. gjennom natta og formiddagen, pga misfarge på fostervannet ble hjerterytmen til jr overvåket hele veien.
I time 21 begynte det å gå galt og gynekolog måtte gripe inn. Det hele endte med at de måtte klippe/ rive meg og han ble tatt med vakuum. Problemet her var at ingen hadde funnet frem likalbedøvelse så se rev meg i stykker uten bedøvelse. De naturlige smertene jeg hadde de første 20 timene gjør jeg lett igjen, men da de rev meg i stykker på slutten trodde jeg jeg skulle dø.
Når så alt var overstått jeg var sydd, guttungen lagt på bryatkassa mi forsvant alle. I en time (15.00-16.00) lå jeg så i fødestolen med beina på tørk uten at noen var innom og så til oss. Da gikk sambo ut for å se hva som var på ferde og hva skulle skje nå. DE HADDE GLEMT OSS - de som hadde vært der hadde gått av vakt og de som kom på hadde ikke fulgt opp!!!
Så ble vi flytter over på barsel, med komplisert, utmattende fødsel hvor jeg mistet mye blod var d mye jeg ikke klarte å ta innnover meg - heldigvis var det få som hadde født da så sambo folke være sammen med meg.
Kosthold! Ingen tilrettelegging i forhold til blodtap eller økt behov for næring, at jeg i tillegg ha fruktoseinntolleranse spilte ingen rolle for dem - jeg fikk spise det jeg fikk servert! Prøvde oss på å gå opp i kantina å spise mat dag to - men der serverte de det samme.
På morgenen dag to ligger jeg i senga og ammer, så kommer en pleier inn og plukker ham ut av armene mine «nå var de her fra labben og skulle ta blodprøver» både jeg og sambo forsøkte å protestere - babyen vår spiste akkurat nå, de måtte vente. Ikke snakk om - hun tok med seg babyen og hastet ut av rommet.
Dag tre hadde jeg vært gjennom mange diskusjoner rundt maten og var konstant sulten og følte jeg fortsatt ikke var kommet meg. Rett etter jeg har sett hva som er til middag (3stk små hvite fiskeboller hermetiske i hvit saus, 2 poteter, resten kunne jeg ikke spise) jeg klager på det og pleier går for å finne ut av dette. så bæsjer junior, jeg tar han bort til stellebordet for å skifte på ham. Når han ligger der naken kommer annen pleier og river ham ut av hendene mine (igjen er labben her og skal ta blodprøve) igjen prøver vi å si at de må vente litt - vi må i alle fall få kle på ham litt klær - «neida, vi bare pakker ham i et pledd» sier hun og haster ut med ham halvveis innpakket.
Jeg faller sammen og har mitt første angstanfall.
En time etter skrev vi oss ut - mot legens anbefaling for begges vedkommende, men ingen livsfare for noen. Jeg skulle hjem og ta meg av meg selv og gi mitt barn den omsorgen han trengte og jeg som mor anså som best.
To år senere var jeg på sykehuset i samme etasje i annet ærend og d stakk langt inni hjertet mitt. Tanken «håper jeg aldri må tilbake» fra en ett barnsmor når hun går forbi føden/ barsel bør ikke være der.
Skulle ønske at også fødende i nord Norge hadde hatt fritt sykehusvalg
