Engel
Forelsket i forumet
Er litt langt, men føler for å dele det med dere, da det har begynt å gå opp for meg at det samme kan skje denne gang dersom vi ikke får behandling av antibiotika så fort fødselen starter. Problemet er bare at jeg føder så fort og 3 uker for tidlig. Tilegg til dette har jeg fødselsangst, men angsten for å få ett så sykt barn igjen tar meg helt
Gleder meg veldig til jordmortimen om 3 uker slik at jeg kan få snakket ut litt å lette på hjerte og begynne prosessen med sykehustimer slik det blir en plan over det hele.
Vår nydelige skatt blir født <3
Jeg er så redd! Jeg brister helt sammen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette! Hvorfor deg lille gutten vår, hvorfor deg:.(
Du kom så stille og fredelig til verden 18 juli, klokken var akkurat rukket og bli 14.20. Da jeg fikk se deg ble jeg forelsket med en gang, du var min<3 Vi koste med deg, og kunne ikke ta øynene bort fra nydeligheten vår, du var så fin, så perfekt vår lille Jone- men likevel var det noe som ikke stemte med deg.
Jeg forsto det egentlig veldig fort at ikke alt var som det skulle. Etter å født de 3 flotte storesøstrene dine, forsto vi veldig fort at her var det noe som ikke stemte. Du slet sånn med å puste, du ynket, du klarte ikke spise, vi så du hadde det vondt. Vi prøvde si fra, men ingen ville høre. Etter å ha sagt fra 3 ganger var det nok! Du måtte undersøkes av en lege, noe var galt med deg.
Det kom ned en lege fra nyfødt avdelingen, han tok det vledig på alvor å sjekket alt. Han fant mye dårlige verdier med deg, og tok deg med opp på nyfødt intensiv så fort det lot seg gjøre. Mamma kom ut fra dysjen og du var borte- BORTE! hvor var du lille skatten vår? Ei jordmor kom inn å fortalte at du var blitt tatt med opp på nyfødt intensiven i full fart og at de måtte gjøre deg frisk- Jeg tenkte bare: JA, nå fikser deg deg slik vi kan kose oss videre med deg og nyte den flotte tiden med deg lille venn.
Etter å ha vert gjennom en fødsel som varte i over 13 timer, hadde jeg krefter utrolig nok til å gå den lange veien bort dit der hvor du var blitt tatt med. Synet som møtte oss på 3D nyfødt intensiv vil vi aldri glemme. Det var nyfødte koblet til ledninger overalt. Dette var ett syn vi aldri før hadde sett. Videre ble vi tatt imot og vist hvor vår lille skatt lå. Jeg brøt sammen. Vår lille kjærlighet som lå der, like syk som sist vi så deg. Jeg hadde nok for store forventninger, jeg var sikker på at det bare var noen medisinske mirakler som skulle til, så ville du være frisk. Men du var ikke frisk, du var like syk, og hadde det like vondt som sist vi så deg. Jeg får holde deg, men klarer ikke la være og gråte. Ser hvordan du sliter med å få uste, det er helt grusomt å se deg ha det så vondt. Jeg er så redd, vi vet ingenting, alt er så mørkt og mørket skulle vedvare.
Lillegutt, jeg ligger i senga alene med pappaen din på barsel hotellet. Jeg vil ha deg hos meg, men du er ikke her med meg. Pappa kjøpte en søt liten bamse til deg, min førtse bamse sto det. Den skulle stå trygt i senga de og passe på deg, og igjen skulle senga stå trygt inne på rommet på sykehuset med oss. Det er nå natt, og timer har gått siden du ble født. Jeg får ikke sove, tenker på deg konstant. Jeg holder bamsen din i armene mine å gråter og gråter. Ute regner det, og det passer fint til hvordan vi har det. Vi har ikke sett noe til de som jobber på barselhotellet, er vondt og føle at en ikke blir tatt vare på. Ingen spør hvordan vi har det, ingen bryr seg. Det er umenneskelig vondt. Kl er rukket og bli 01.05 i det det banker på døren. Ei jordmor kommer inn. Jeg ligger å gråter mens pappa trøster meg, hun spør om det går greit. Nå spør hun! men ikke før, ikke på inkomst samtalen. Pappaen din forteller at det ikke går geit og at mamma sliter. Jeg klarer ikke snakke, er så tom. Føler jeg svever i ei boble. Jordmora kommer inn for å fortelle at de har lagt deg i respirator for nå er du sliten. kroppen klarer ikke mer alene, du har det vondt. Vi gikk med engang opp for å se hvordan det var med deg. Vi kommer inn å ser en liten hjelpesløs gutt ligge med masse ledninger og apperater. Men det er ikke en hvilken som helst gutt, det er er jo vår lille gutt Jone. Du ligger der, kjemper for livet. Men endelig får du slappet litt av med hjelp av respiratoren. Igjen er jeg så tom, det er så ubeskrivelig vondt å se deg ligge slik. Så hjelpesløs. Vil bare ta deg opp og holde deg hardt inntil meg og aldri slippe deg og si at alt går bra. Men det kan jeg ikke, jeg får såvidt holde ei hånd på deg. Jeg gråter og gråter, jeg er så redd for deg gutten vår! Bli frisk!
Dagen etter er vi oppe igjen. Er ingenting vi kan gjøre, men vi er der og holder ei hånd på deg og håper du kjenner vi er der, og føler deg så trygg du kan. Igjen klarer jeg ikke la vær og gråte, det gjør så vondt- hjertet mitt brister helt. Daglige spørsmålet er om alt er stabilt, og til svar er det det, men mer vet de ikke. De jobber hardt med deg, passer på deg hver time ja hvert minutt og sekund. De er så flinke. Det er tirsdag, i dag er du rukket og bli to dager gammel. Vi fikk en tøff beskjed i dag: vil dere døpe han? Trengte ikke si mer, for etter dette forstår vi hvor alvorlig det er. Døpe deg? det ble så virkelig hvor syk du er! Vi blir etter dette tatt inn på ett rom med legen som forteller at de ikke vet hva som er galt med deg, men de vet du er alvorlig syk og at de må handle så fort de kan. Kommer ned på barselhotellet igjen, der hvor alle har det så koselig med sine små. Hva gjør vi egentlig der? jeg klarer ikke være der når du ligger i andre enden av sykehuset og vi vet ikke om du blir bra. Det er umenneskelig og være der! Jeg hater det, rett og slett. Mamma må begynne å pumpe seg for å gi deg den beste melka. Men det er ikke lett. Du skulle ha bli ammet, vi skulle kost oss slik nybakte mødre gjør, men her sitter jeg med ei pumpe og gjør mitt beste. Matlysten er hvertfall ikke på topp, så jeg håper bare det blir mulighet å få ei god næringsrik melk utav det.
Det er onsdag og du er rukket og bli to dager gammel. Dagene går sakte fremover. Verden rusher rundt der ute, mens inne her på sykehuset går alt stille og er grått og trist. Hver gang telefonen ringer på barselhotellet blir vi begge livredde for det er noe alvorlig med deg! Vi er så redde! Hver dag er vi oppe hos deg, passer på deg, gjør slik at du føler deg så trygg du kan. Igjen i dag får vi spørsmålet om vi vil ha dåp for deg? Vi blir enige om at dersom det blir kritisk ønsker vi hastedåp, men ikke ellers. Alt er stabilt i dag også. CRP stiger hver dag, enda du er på antibiotika. Jeg er redd. Tårene holder seg ikke tilbake, det gjør så vondt. Igjen, hjertet mitt brister. Vi går ut i gangen og jeg ser på pappa. Jeg bryter sammen! Jeg klarer ikke dette, jeg klarer det ikke. Pappa trøster så godt han kan, men dette er hardt for oss begge, hvordan takler man egentlig slik uvitenhet om at ditt kjære lille barn er så syk? så syk at vi ikke vet om vi får deg med oss hjem igjen. Det gjør så vondt! Noen kunne bare tatt hjertet mitt å kastet det ut vinduet, jeg føler meg ødelagt.
Det er torsdag i dag, og vi får en god nyhet! Endelig! Snart skal du få slippe respirator, det går bedre. Verdiene dine er så gode. Du puster mer selv, og klarer deg bedre generelt. For en lykke! Dette er forøvrig første gang jeg ikke gråter når jeg er hos deg, og det gjelder nok pappa også. CRP har sunket og de har rett kur, endelig går det rette vei. Kvelden kommer og vi får telefon om at de har tatt deg av respirator. Vi nærmest løper om kapp opp til deg. Er det mulig? endelig endelig! gledestårer for første gang. Det synet som møter nå er helt fantastisk. Du ligger der uten alle ledningene og apperatene, eneste du har er litt medisiner og ei maske som kalles CPAP. Ikke nok med det, etter 4 lange dager får vi endelig holde deg. Det er så godt. Vil ikke slippe deg, gutten vår<3
Fredag 22 juli som skulle vise seg å bli en grusom dag i Norges historie var nok en lykkes dag for oss, helt absurd egentlig med tanke på det vonde som skjedde denne dagen. Vi går opp til deg igjen. I dag igjen er det gode nyheter. Vi treffer på legen som kan fortelle oss at du vil bli helt frisk- endelig skal du bli helt frisk. Det går bedre for hver dag. Du er så sterk- Nå kan jeg endelig begynne å åpne meg litt, beveger meg litt utfor bobla jeg har levd i. Blir kjent med kjempe mange andre kjekke folk fra 3 D.
Det er lørdag, og nok en lykkens dag! Du blir tatt vekk fra intensiv rommet, endelig ett steg nærmere hjem, og ett steg nærmere en frisk Jone. Vi holder deg, koser med deg hele tiden. Det er så deilig å endelig ha deg trygt og godt i armene mine, min lille skatt.
Søndag og alt går hele tiden bedre. Du har foresten begynt å få litt mat gjennom sonden din som de øker hver dag. Du har det så bra! Så mye bedre. Nå ligger du kun med en O2 slange og metningsmåler + glukose som du får. Hver dag tar de bort mer ledninger og du klarer deg bedre. Du er så sterk! En skikkelig sterk gutt som hele tiden har klamret seg til livet.
Det er mandag, og tanken på og etterhvert få reise hjem begynner å streife hodet vårt. Vi snakker om å reise hjem i nast som er ett opplegg hvor sykepleier fra 3D kommer hjem og veier deg og ser hvordan det går med spising. Å amme deg er ikke lett. Du er fortsatt svak etter den tøffe starten du har vert gjennom, men vi gir ikke opp i håpet om å amme deg.
Det er tirsdag, og alt går bedre og bedre. Jeg bare smiler, jeg er glad! Lille gutten vår, du blir friskere og friskere. Men selv om jeg er glad er jeg veldig veldig bitter overfor at dette hendte akurat deg, bitter på den dårlige behandlingen på sykehuset, og bitter på all den tid som er så dyrbar som vi har mistet. Men alt i alt å tenke på de alle lange flotte dagene vi skal få med deg, betyr det lite.
Onsdag i dag og du er rukket og blitt 10 dager. De snakker om hjemreise i morgen, men det tviler jeg på for du spiser ikke godt nok selv enda. I dag har du fått sjekket hjertet og lungene og alt var helt fint! De sjekker deg så grundig, du kunne ikke vert i bedre hender.
Det er torsdag og hjemreise er utsatt til i morgen, men det er helt greit, for vil være mer trygg på spisingen. I dag fikk du CT av hjerne som viste at alt var helt fint. Ingen tegn på noe som helst skade. Kunne ikke blitt bedre.
Det er fredag og hjemreisedag i dag er du 12 dager gammel, og endelig skal vi få deg med oss hjem. De 3 storesøstrene venter så spendt på deg hjemme. Vi venter på pappa, han skulle komme i tolv tiden. Vi har samtale med lege før vi reiser hjem. Hun forteller at du var så syk, at dersom du ikke hadde fått hjelp når du fikk hadde kanskje ikke livet ditt vert til å redde. Alvorlig blodforgiftning hadde du, med pusteproblem og hull i hjertet. Videre forteller legen oss at det er 15 - 20 som blir så syke i Rogaland, og du vår lille gutt var en av dem. Jeg kan ikke fatte at vi var så heldige at du ble frisk med ingen senskader, er helt utrolig.
Nå er vi hjemme og bare koser oss masse masse alle sammen som en samlet familie. For en lykke!
Tror ikke noen kan forestille seg hvor tøft det var å gå gjennom, hvor vondt det var for oss i den tunge tiden. Ingen kan vel heller forestille seg hvor tøft du har hatt det. En så liten hjelpesløs kropp skal måtte slippe å gå gjennom en slik tøff start! Tenk, vi kunne ha mista deg. Men du ble helt frisk, og vi kunne ikke vert mer lykkelig! Jone vår lille mirakelgutt. jeg vil aldri glemme de første dagene vi fikk sammen.
Men til verden kom du, 18 juli 2011, kl 14.20, helt perfekt med 49 lange cm og 3170 gr. Mamma og pappas perfekte lille mirakelgutt<3
Ja, jeg må bare prøve å tenke sånn. Av person er jeg i utgangspunktet en som lett blir bekymret, og det vet jeg er min svakhet. Så jeg jobber i mot det og prøver å ta kontroll over tankene mine. (Har en søster som fikk alvorlig svangerskapsforgiftning, ble hentet med ambulansefly og fløyet til et universitetssykehus. De måtte sette i gang fødselen 3 uker før tiden, og da husker jeg at jeg var så redd for søstera mi at jeg nesten glemte ungen... Forferdelig situasjon)
Svangerskapsforgiftning er noe som de heldigvis tar på alvor, men det som er med det er jo at det kan komme så akutt:/
Det er jo hårreisende at de ikke har kommet noe lengre på de årene, særlig når det virker som det er små grep som skal til... 
