Virretrille
Elsker forumet
Jeg er helt blå nå jeg.. He He!
Kanskje litt ukonsentrert, men...
Noen som vil si noen meninger om en artikkel?
Som hvilke tanker gjør du deg når du leser artikkelen?
Tror du dette er utviklingen i Norge, bør vi ta mer hensyn til barn, bør barn dyrkes som voksne i miniatyr osv.?
Skjønner at dere har annet å gjøre, ikke har tid,lyst osv.. Men det er jo lov til å prøve seg [:D]
Så kanskje jeg kommer ordentlig i gang.. He He
"Der barn blir mangelvare
Livet i Italia byr på overraskelser. En av de mer behagelige, er at man betraktes som en slags helt hvis man har satt noen barn til verden. To, tre - Fantastisk! FIRE!!? Ansiktene sprekker opp i vantro smil, på torvet, i handlekøen, på gaten, bare fordi familien toger rundt i samlet flokk. Italienerne møter småbarn med en varme og entusiasme som øker i takt med deres egen tiltagende barnløshet. For det fødes ikke mange barn i Sør-Europa lenger. Både i Spania og Italia synker fødselstallene, Italia har i dag en av verdens laveste fødselsrater. Familier med store barneflokker er blitt en slags etnisk minoritet, gjenstand for nostalgisk dyrkelse fra et storsamfunn som litt depressivt betrakter de avrevne røtter til sin egen, barnerike fortid. Demografer og økonomer luter over sine tall. I 1993 var for første gang fødselstallene lavere enn dødstallene, og det gjentok seg både i 1994 og 1995. Trenden fortsetter, viser nye data fra det nasjonale statistikkbyrået. Italia er det eneste land i verden hvor det er flere mennesker over 65 år enn under 15. Stadig færre i arbeidsdyktig alder skal fø på, en raskt voksende skare pensjonister i et land som allerede i dag bruker mer penger på pensjoner enn noe annet land i EU.
Her er det nok å gripe fatt i for folk med sans for dystre perspektiver. Enkelte byer i Nord-Italia stålsetter seg foran en smertefull skrumping. Trieste er ett eksempel. Genova et annet. Der er en tredjedel av befolkningen på 660 000 over 65 år. I 2010 vil innbyggertallet ha falt til 440 000, tror demografene. Det er i lys av slike dramatiske fremtidsutsikter at fødselstall og befolkningsvekst er satt på dagsorden og vil bli stående der en stund. Allerede i dag er det innvandringen som sørger for at innbyggertallet ikke synker. Det er et faktum italienerne ikke snakker så høyt om i kjølvannet av de siste dagers innvandrerpolemikk med Schengen-partnerne i nord. Motivasjonen for å holde innvandrerne fra livet er lavere når landet trenger en del av dem for å redde Genova og andre byer. Kunne innvandringen bare skje i ordnede former, så.
Mammas gutter
Hvorfor har det gått slik? Her har mange ulike faktorer trukket i samme retning og gitt kraftige utslag på ganske få år. Kvinnene vil ut i arbeidslivet, barnehavene er for få og stenger for tidlig, velutdannede strever med å få seg jobb og utsetter å stifte familie, pavens mangeårige kampanje mot prevensjon har falt på stengrunn, arbeidstiden er lang og fritidsordninger for barn ukjent, ambisjonene for husstell og matlagning er skyhøye og stor familie blir et blodslit. Ironisk nok er kjernefamilien og mammas sterke posisjon med på å undergrave familielivet i neste generasjon. Unge menn nekter å forlate redet og blir boende hjemme til de er 35–40. Visst er det vanskelig og dyrt å finne hus, men det er nå bekvemt da, å la mor koke pastaen, stryke skjortene og holde orden i baderomsskapet. Fenomenet kalles "mammismo", og har avstedkommet hoderystende kommentarer om den oppvoksende slekt. – I stedet for å åpne seg mot verden gjemmer vår ungdom seg i familiens skjød. Dette er et tegn på et samfunn i tilbakegang, mener la Repubblica. Mange barn blir det i hvert fall ikke av slikt.
Ensomme barn
Barna selv er blant taperne. En stadig større andel er enebarn. 80 prosent av barn under 12 år har liten kontakt med jevnaldrende, 53 prosent får aldri leke utendørs, viser nye undersøkelser. Fjernkontrollen er alternativet, 22 prosent av alle barn mellom tre og ti ser TV mer enn fire timer hver dag. Når barn er i ferd med å bli en utdøende rase, har storsamfunnet lett for å glemme behovene deres. De dyrkes, ja vel, men mer som voksne i fortryllende miniatyr, der de tripper frem i sine yndige kåper og lekre sko, enn som krabater med uvøren tumlelyst. Innflyttere fra det mindre stilfulle Norge kan undre seg. Å være ute når det regner, er en umulig tanke. En del mødre slipper heller ikke barna ut den fyrste dagen etterpå fordi jorden er fuktig. De blir så skitne – under skoene. Da vi bygget sandkasse i haven, trodde naboene vi skulle skaffe oss høner. Vi skulle ikke det.
Per Anders Madsen, Aftenpostens korrespondent i Roma, artikkel i Aftenposten, 11.01.1998."
Kanskje litt ukonsentrert, men...
Noen som vil si noen meninger om en artikkel?
Som hvilke tanker gjør du deg når du leser artikkelen?
Tror du dette er utviklingen i Norge, bør vi ta mer hensyn til barn, bør barn dyrkes som voksne i miniatyr osv.?
Skjønner at dere har annet å gjøre, ikke har tid,lyst osv.. Men det er jo lov til å prøve seg [:D]
Så kanskje jeg kommer ordentlig i gang.. He He
"Der barn blir mangelvare
Livet i Italia byr på overraskelser. En av de mer behagelige, er at man betraktes som en slags helt hvis man har satt noen barn til verden. To, tre - Fantastisk! FIRE!!? Ansiktene sprekker opp i vantro smil, på torvet, i handlekøen, på gaten, bare fordi familien toger rundt i samlet flokk. Italienerne møter småbarn med en varme og entusiasme som øker i takt med deres egen tiltagende barnløshet. For det fødes ikke mange barn i Sør-Europa lenger. Både i Spania og Italia synker fødselstallene, Italia har i dag en av verdens laveste fødselsrater. Familier med store barneflokker er blitt en slags etnisk minoritet, gjenstand for nostalgisk dyrkelse fra et storsamfunn som litt depressivt betrakter de avrevne røtter til sin egen, barnerike fortid. Demografer og økonomer luter over sine tall. I 1993 var for første gang fødselstallene lavere enn dødstallene, og det gjentok seg både i 1994 og 1995. Trenden fortsetter, viser nye data fra det nasjonale statistikkbyrået. Italia er det eneste land i verden hvor det er flere mennesker over 65 år enn under 15. Stadig færre i arbeidsdyktig alder skal fø på, en raskt voksende skare pensjonister i et land som allerede i dag bruker mer penger på pensjoner enn noe annet land i EU.
Her er det nok å gripe fatt i for folk med sans for dystre perspektiver. Enkelte byer i Nord-Italia stålsetter seg foran en smertefull skrumping. Trieste er ett eksempel. Genova et annet. Der er en tredjedel av befolkningen på 660 000 over 65 år. I 2010 vil innbyggertallet ha falt til 440 000, tror demografene. Det er i lys av slike dramatiske fremtidsutsikter at fødselstall og befolkningsvekst er satt på dagsorden og vil bli stående der en stund. Allerede i dag er det innvandringen som sørger for at innbyggertallet ikke synker. Det er et faktum italienerne ikke snakker så høyt om i kjølvannet av de siste dagers innvandrerpolemikk med Schengen-partnerne i nord. Motivasjonen for å holde innvandrerne fra livet er lavere når landet trenger en del av dem for å redde Genova og andre byer. Kunne innvandringen bare skje i ordnede former, så.
Mammas gutter
Hvorfor har det gått slik? Her har mange ulike faktorer trukket i samme retning og gitt kraftige utslag på ganske få år. Kvinnene vil ut i arbeidslivet, barnehavene er for få og stenger for tidlig, velutdannede strever med å få seg jobb og utsetter å stifte familie, pavens mangeårige kampanje mot prevensjon har falt på stengrunn, arbeidstiden er lang og fritidsordninger for barn ukjent, ambisjonene for husstell og matlagning er skyhøye og stor familie blir et blodslit. Ironisk nok er kjernefamilien og mammas sterke posisjon med på å undergrave familielivet i neste generasjon. Unge menn nekter å forlate redet og blir boende hjemme til de er 35–40. Visst er det vanskelig og dyrt å finne hus, men det er nå bekvemt da, å la mor koke pastaen, stryke skjortene og holde orden i baderomsskapet. Fenomenet kalles "mammismo", og har avstedkommet hoderystende kommentarer om den oppvoksende slekt. – I stedet for å åpne seg mot verden gjemmer vår ungdom seg i familiens skjød. Dette er et tegn på et samfunn i tilbakegang, mener la Repubblica. Mange barn blir det i hvert fall ikke av slikt.
Ensomme barn
Barna selv er blant taperne. En stadig større andel er enebarn. 80 prosent av barn under 12 år har liten kontakt med jevnaldrende, 53 prosent får aldri leke utendørs, viser nye undersøkelser. Fjernkontrollen er alternativet, 22 prosent av alle barn mellom tre og ti ser TV mer enn fire timer hver dag. Når barn er i ferd med å bli en utdøende rase, har storsamfunnet lett for å glemme behovene deres. De dyrkes, ja vel, men mer som voksne i fortryllende miniatyr, der de tripper frem i sine yndige kåper og lekre sko, enn som krabater med uvøren tumlelyst. Innflyttere fra det mindre stilfulle Norge kan undre seg. Å være ute når det regner, er en umulig tanke. En del mødre slipper heller ikke barna ut den fyrste dagen etterpå fordi jorden er fuktig. De blir så skitne – under skoene. Da vi bygget sandkasse i haven, trodde naboene vi skulle skaffe oss høner. Vi skulle ikke det.
Per Anders Madsen, Aftenpostens korrespondent i Roma, artikkel i Aftenposten, 11.01.1998."
