Noen som plagdes med ammingen sist??

Ra2

Ra2

Glad i forumet
Før jeg fikk forrige gutt hadde jeg lest ALT om amming, -alle tips, bøker, hefter, artikler----ALT! Følte meg krystallklar til å klare ammingen. Det virket jo til å  være lett bare man hadde litt tålmodighet i starten.. . . . . . . .Fallet var derfor ufattelig stort da jeg ikke klarte å få melk til gutten min. Kjenner jeg enda får tårer i øynene bare jeg tenker på det. JEG KLARTE IKKE Å FÅ MELK TIL MIN EGEN UNGE!!! Hva slags mor var jeg !?!?!?!?

Etter tre uker med skrikinede unge og gråtende mor, og en unge som bare ble tynnere og tynnere så jeg ingen annen utvei enn å begynne med tillegg. Jeg ammet han med den lille melken jeg fikk til han var 5-6 mnd. Jeg anså det som en vitaminpille.

Også denne gangen har jeg lyst å klare å amme. JEG VIL JEG VIL JEG VIL få det til denne gangen. Men kjenner også at jeg gruer meg. Tro hvis jeg plages like mye som sist!

Uff....

Noen flere som vil dele sine ammeerfaringer fra sist, evt noen førstegangsfødende som har tanker om amming?
 
Jeg hadde bestemt meg for å ikke amme sist. Var så redd for ammepresset, og for sykepleiere som skulle komme å tafse i toppen min og brette ut puppen min.

Jeg skrev i ønskebrevet at jeg skulle gi det en sjanse, men at jeg ikke ville bli presset eller ha hjelp om jeg ikke ba om det...

Takk og pris, så var jenta flink til å suge og amminga gikk av seg selv. Ingen problemer, ingen smerter og alltid nok melk.

Vet du, jeg hadde til og med med meg flasker og erstatning på sykehuset, så jeg ikke trengte å bekymre meg for noe press....
 

Ra2 skrev:
Før jeg fikk forrige gutt hadde jeg lest ALT om amming, -alle tips, bøker, hefter, artikler----ALT! Følte meg krystallklar til å klare ammingen. Det virket jo til å  være lett bare man hadde litt tålmodighet i starten.. . . . . . . .Fallet var derfor ufattelig stort da jeg ikke klarte å få melk til gutten min.


Kjenner igjen dette.....jeg fikk melk veldig seint, og de måtte gi han masse mme på sykehuset. Gutten min var kjempeflink til å suge, men jeg produserte ikke nok melk....siste dag på sykehuset, dag 4, fikk jeg beskjed av en barnepleier at jeg "måtte slutte å sulte gutten min, jeg hadde jo helt klart ikke melk", så hun kom med flaske og en moralpreken.....gråt som bare det etterpå.
Hadde det enda vært han som ikke klarte å suge, men nei, feilen lå hos meg og da var det benda sårere.

Det tok meg to måneder, utprøving av alle mulige tips, og utallige tårer før jeg endelig klarte å fullamme. Opplevde aldri noe ammepress, følte vel heller presset var motsatt, at alle sa det ikke gjorde noe om jeg ga flaske.....men jeg ville jo fullamme, var ikke mange som skjønte det.....

Trikset denne gangen for min del vil være: spise bra og nok, sove nok, drikke nok, ikke stresse, mye nærkontakt med både baby og mann og ha ammenesepray klart.
 

Ra2 skrev:
Før jeg fikk forrige gutt hadde jeg lest ALT om amming, -alle tips, bøker, hefter, artikler----ALT! Følte meg krystallklar til å klare ammingen. Det virket jo til å  være lett bare man hadde litt tålmodighet i starten.. . . . . . . .Fallet var derfor ufattelig stort da jeg ikke klarte å få melk til gutten min. Kjenner jeg enda får tårer i øynene bare jeg tenker på det. JEG KLARTE IKKE Å FÅ MELK TIL MIN EGEN UNGE!!! Hva slags mor var jeg !?!?!?!?

Etter tre uker med skrikinede unge og gråtende mor, og en unge som bare ble tynnere og tynnere så jeg ingen annen utvei enn å begynne med tillegg. Jeg ammet han med den lille melken jeg fikk til han var 5-6 mnd. Jeg anså det som en vitaminpille.

Også denne gangen har jeg lyst å klare å amme. JEG VIL JEG VIL JEG VIL få det til denne gangen. Men kjenner også at jeg gruer meg. Tro hvis jeg plages like mye som sist!

Uff....

Noen flere som vil dele sine ammeerfaringer fra sist, evt noen førstegangsfødende som har tanker om amming?

Kjenner veldig godt igjen dette.....jeg fikk melk veldig seint, og de måtte gi han masse mme på sykehuset. Gutten min var kjempeflink til å suge, men jeg produserte ikke nok melk....siste dag på sykehuset, dag 4, fikk jeg beskjed av en barnepleier at jeg "måtte slutte å sulte gutten min, jeg hadde jo helt klart ikke melk", så hun kom med flaske og en moralpreken.....gråt som bare det etterpå.
Hadde det enda vært han som ikke klarte å suge, men nei, feilen lå hos meg og da var det benda sårere.

Det tok meg to måneder, utprøving av alle mulige tips, og utallige tårer før jeg endelig klarte å fullamme. Opplevde aldri noe ammepress, følte vel heller presset var motsatt, at alle sa det ikke gjorde noe om jeg ga flaske.....men jeg ville jo fullamme, var ikke mange som skjønte det.....

Trikset denne gangen for min del vil være: spise bra og nok, sove nok, drikke nok, ikke stresse, mye nærkontakt med både baby og mann og ha ammenesepray klart.
 
Jeg tok dette opp med jordmor for jeg er så redd for å mislykkes igjen. Jeg satt å ventet på moralpreken om at hvor viktig amming er og alt det ammehysteriet som jeg har hørt og lest alt for mye om . MEN hun rådet meg faktisk til å ha mme klar, slik at jeg kunne bruke det fra starten av hvis det blir behov for det. I stedet for at jeg skal slite meg ut med en skrikende unge, og nesten INGEN søvn på flere uker. Hvis jeg klarer å holde roen, få hvile, unngå stress kan det hende jeg klarer å produsere mer melk selv. Sist var ingen av disse forutsetningene tilstede. Kanskje det var en av grunnene til at jeg ikke fikk nok melk.

Godt å dele tips og erfaringer kjenner jeg :)
 
Jeg har alltid syntes det var litt rar tanke å skulle amme, og hadde ikke veldig lyst til det før jeg fikk førstejenta.

Men stilte meg åpen til å se hva som hva jeg følte etter fødselen og det ble absolutt amming. Det falt bare helt naturlig å gi jenta vår mat på denne måten. Rart det der :)

Men jeg hadde veldig mye smerter under amming, og de første ukene kjentes det som om noen stakk kniver i puppene hver gang hun tok tak. Men etter mye brystvortesalve og god tid ble det bedre og jeg ammet henne til hun var 15 mnd :)

Jeg fikk veldig god hjelp og støtte på sykehuset sist, og denne gangen er jeg positiv innstilt til ammingen fra begynnelsen av. Håper bare puppene er litt mer herdet nå :)
 
Med førstemann så fikk jeg det absolutt ikke til, og følte meg FRYKTELIG ukomfortabel med å skulle amme. 

I det jeg ble gravid med nr to så bestemte jeg meg med en gang - jeg skulle ikke amme! Fikk full støtte fra JM, og skrev også brev til føde/barsel. Så når junior ble født så var det overhode ikke noe press ang amming. De ga meg melkestopp piller og flaske med mme med et stort smil!

Så denne gangen er det også bestemt, jeg skal ikke amme :)
 
Det blir for mye fokus på dette med amming. Mange får jo helt panikk når fødselen nærmer seg. Og glemmer kanskje å prøve å kose seg med nurket første tiden. Amming kan være et mareritt første uken altså.....   Det syntes ihvertfall jeg. Og jeg mener at hvis man sier til barnepleieren at man ikke vil, så bør de ikke mase mer. Gi råd og veiledning skal de jo, men ikke tvinge.
Og det er jo galt at man skal føle seg så mislykket hvis man ikke klarer å amme :O  Er jo ganske vanlig at melken ikke kommer også.

Heldigvis har jeg klart å amme begge mine i 1 år, og skal jo prøve dette nå også
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp