hei! Mamma til tre gutter her og vet akkurat hvordan du føler det <3 først må jeg bare si at dette er helt normalt å føle! Det er lov at du «ønsket» deg et spesielt kjønn, det betyr ikke at omsorgen og kjærligheten for babyen blir noe mindre. Det er bare en sorgprosess du må igjennom, la deg føle på det. Det er vanskelig at livet ikke ble helt som du såg for deg..
Jeg har prøvd å finne trøst i at jeg må helt garantert få hvertfall ett jentebarnebarn
og vi skal ha det spesielle forholdet.. venter på hun/de
ellers må jeg si at minste gutten min er bare verdens skjønneste og snilleste og herligste! Han BARE smiler og ler og er så morsom! Det er jo slik at når de kommer så smelter de deg og du tenker ikke på det <3
jeg har og hatt et par sammenbrudd der jeg ser noen med datteren sin og jeg plutselig begynner å gråte
og jeg er nok litt bitter på de som får jente... «heldigvis» ingen i vår krets! Absolutt alle vennepar har bare fått gutter og alle i familien.. her er de totalt 7 gutter! Det er jo litt morsomt. Men jeg er glad jeg, for det hadde blitt litt for nært om svigerinnen skulle fått jente.
nå er jeg jo uventet gravid igjen, vi vet ikke kjønn enda (sniktitter fra Jan 22 gruppen)
Men kjenner mer på angst over forventningene alle andre har til at det «må» bli jente denne gang.
Det er sykt kjipt å føle andre blir skuffet over en til gutt...
vondt nok at jeg sliter litt med den følelsen.. så håper å holde det skjult til vi vet.
men svaret på spørsmålet er at det er supert å være guttemamma, vet ikke annet skal man si
Her har mannen veldig nært forhold til moren sin også <3