Noen som har opplevd det samme? *langt*

[till]

Jeg er gravid med mitt tredje barn og denne gangen er alt anderledes..
For snart to år siden dro jeg på besøk til mamma sammen med min 7 mnd gamle sønn, hun bodde 20 min ifra oss og vi tilbrakte mye tid sammen. Hun var ett så godt menneske som brydde seg veldig om andre og vi hadde ett kjempegodt forhold.
Men denne dagen fant jeg henne død hjemme.

Tiden etter har vært opp og ned, men har stort sett hatt hodet over vannet. Jeg har veldig mye glede av barna mine og en fin kjæreste, livet er stort sett godt. Lever videre på utallige gode minner og tar alt det fine med meg videre.

Men dette svangerskapet.. sorgen har komt tilbake med ett smell!! Ikke hele tiden heldigvis, men i perioder. Det som kommer igjen er den store tomheten etter henne, en mamma er spesielt god å ha når en går gravid (hvis en har ett godt forhold da). Er spent på reaksjonen min når vesle tulla kommer til verden, (noe jeg virkelig gleder meg veldig til!).. håper gleden klarer å overskygge sorgen helt..

Noen som er i samme situasjon? eller som har vært igjennom  noe lignende?

..er vel ikke ment som noen sørgetråd dette, men å dele erfaringer som kan gjøre ting lettere?

 

[zzsandra]

åååå,ble helt på gråten av å lese dette... så ufattelig trist...
har ikke opplevd å fysisk miste mamma, men "mistet" henne likavel for mange år siden, da hun er storalkoholiker og har vært så "borte fra alt" at hun ikke engang visste bursdagene til sine egne barn.. dette har jeg trodd ikke plaget meg like mye som det viste seg etterhvert at det gjorde, tiden etter jeg fikk dattra mi i 2009 har jeg virkerlig kjent etter hvor mye jeg egentlig har savnet og mangler henne i livet mitt.. kan ikke sammenlignes med deg som fant din mor død.. men trist likavel å ikke få dele gleden med ei mamma og bestemor som skal bety så uendelig mye... <3

 

[till]

Da vet du jo hvordan det er zzsandra, det må ha vært vondt å miste henne på den måten! Kan tenke det ble spesielt da du fikk jenta di! man vil jo så gjerne dele den gleden, og ikke minst kjenne tyngden av trygghet med foreldrene sine i ryggen.

 

[Hubabaluba]

ja.... har ingen foreldre igjen. Mistet far tidlig og mor i fjor. Kjenner det er veldig hardt. Slet veldig med første mann og savnet etter far var stort. Sliter enda med savn på begge. Men livet MÅ gå videre, men ikke alltid jeg klarer å glede meg over livet jeg har fått. =( 

 

[.Lykkelig.]

Kjenner tårene renner her nå, så trist! Jeg mistet selv min far i fjor og kjenner sorgen ligger nærmere overflaten nå etter at je ble gravid, Tenker på atl han ikke får opplevd, og at barnet mitt ikke får møtt bestefar..

 

[Tweak]

Jeg har sorg "bak" meg som jeg ikke har fått bearbeidet skikkelig og i hver graviditet og hver motgang jeg møter så blir jeg slått i bakken av rå sorg.
Jeg mistet min far til kreften og min mor til psykisk sykdom og alkoholisme, hun er bedre nå men jeg går hele tiden på tå hev.

Så det skal utrolig lite til for at jeg bryter sammen og har det dårlig... Jeg mistet jo ikke egentlig min mor men jeg mistet min mor som kun mamma, plutselig hadde jeg ansvar for henne og ikke hun kun ansvar for meg.