Noen som har mistet rundt uke 10?

[inderligønsket]

Vi har nettopp hatt en SA 9+5 vi er selvfølgelig preget enda, men sitter også igjen med en del spørsmål.
Jeg "fødte" fosteret mens jeg sto på alle fire på baderomsgulvet i enorme smerter, uten smertestillende, kastet opp og hylte, uten å bli forberedt fra legevakten hvor ille det kom til å bli og hva som skulle skje de neste dagene.

Jeg har fremdeles ikke hatt noen ultralyd/gynekologisk undersøkelse, men morkaka kom ut i går, 2,5 døgn etter fosteret. Blødningen avtok endelig etter at morkaka kom ut.

Hvordan har oppfølgingen deres vært? Både i under SA og etterpå?

 

[Prinsessa*]

Veldig leit at du måtte gjennom dette . Jeg mistet en tvilling i uke 11 . Det skjedde på kjøpesenteret . Fikk en intens smerte og holdt på å svime av … så var det rett på do pg der kom alt . Jeg visste da ikke at jeg var gravid for jeg hadde jo hatt mensen uka før , men det var nok starten på SA . Hatt et par MA og mitt inntrykk og erfaring er at det er liten oppfølging , det er fordi dette er veldig vanlig dessverre . Man blir anbefalt å ta smertestillende å ta det med ro .

Når smerten er over så er det veste å være i bevegelse for å få ut rester og at blødningen avtar raskere . Og prøve igjen så fort man har sluttet å blø eller hatt en EL .

 

[E92]

Så leit å høre at dere har opplevd dette.
Vi har nettopp vært igjennom en SA selv denne helgen, skulle vært 10 uker denne uken.
Jeg var hos legen torsdag, da hadde jeg blødninger og murringer. Var sikker på en spontanabort, men følte jeg gikk rundt å ventet på noe mer. Derfor ble jeg henvist til kk av legen. Fikk time på tirsdag(i går). I helgen kom likevel smertene og jeg følte det meste kom ut.
Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle få rier så på ett tidspunkt ringte jeg legevakten og lurte på om dette var normalt. (var selvsagt ikke like ille rier som da jeg fødte min sønn, men likevel!)
Var ikke noe særlig hjelp å få, bare beskjed om å ta vanlig smertestillende.

På timen i går sjekket vi bare om det var rester. Var veldig lite igjen, men jeg syns det var fint å få det sjekka. Har hørt det ikke er vanlig å få etterkontroll så jeg var glad jeg hadde den timen. Ellers sliter jeg litt med å håndtere følelsene mine i etterkant, men det er jo dessverre lite oppfølging å få.

 

[Maja82]

Vi har nettopp hatt en SA 9+5 vi er selvfølgelig preget enda, men sitter også igjen med en del spørsmål.
Jeg "fødte" fosteret mens jeg sto på alle fire på baderomsgulvet i enorme smerter, uten smertestillende, kastet opp og hylte, uten å bli forberedt fra legevakten hvor ille det kom til å bli og hva som skulle skje de neste dagene.

Jeg har fremdeles ikke hatt noen ultralyd/gynekologisk undersøkelse, men morkaka kom ut i går, 2,5 døgn etter fosteret. Blødningen avtok endelig etter at morkaka kom ut.

Hvordan har oppfølgingen deres vært? Både i under SA og etterpå?

Så forferdelig opplevelse. Vondt å lese om

 

[inderligønsket]

Veldig leit at du måtte gjennom dette . Jeg mistet en tvilling i uke 11 . Det skjedde på kjøpesenteret . Fikk en intens smerte og holdt på å svime av … så var det rett på do pg der kom alt . Jeg visste da ikke at jeg var gravid for jeg hadde jo hatt mensen uka før , men det var nok starten på SA . Hatt et par MA og mitt inntrykk og erfaring er at det er liten oppfølging , det er fordi dette er veldig vanlig dessverre . Man blir anbefalt å ta smertestillende å ta det med ro .

Når smerten er over så er det veste å være i bevegelse for å få ut rester og at blødningen avtar raskere . Og prøve igjen så fort man har sluttet å blø eller hatt en EL .

Jeg sleit veldig de første dagene med en blanding av sorg og av at jeg ble avfeid tidligere på dagen av en turnuslege som mente jeg bare var «engstelig» pga blødning. Men så fikk jeg en skikkelig god prat i går med en sykepleier på gyn.avd- og det utgjorde en enorm forskjell! Jeg ble møtt på en helt annen måte enn tidligere. Bare å få høre "ja, det er fryktelig vondt akkurat når det skal ut, uff" gjorde at jeg følte meg sett og hørt de kan jo ikke gjøre noe for å stoppe spontanaborten så tidlig - det skjønner vi vel alle sammen, men de har makt til å være med på å forme hvor trygg og sett vi hører oss.
Men nå går det mye bedre med meg
Har hørt så mye forskjellig med prøving! Noen sier vent en mens, andre sier kjør på før mens, men hcg må være 0.

Så leit å høre at dere har opplevd dette.
Vi har nettopp vært igjennom en SA selv denne helgen, skulle vært 10 uker denne uken.
Jeg var hos legen torsdag, da hadde jeg blødninger og murringer. Var sikker på en spontanabort, men følte jeg gikk rundt å ventet på noe mer. Derfor ble jeg henvist til kk av legen. Fikk time på tirsdag(i går). I helgen kom likevel smertene og jeg følte det meste kom ut.
Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle få rier så på ett tidspunkt ringte jeg legevakten og lurte på om dette var normalt. (var selvsagt ikke like ille rier som da jeg fødte min sønn, men likevel!)
Var ikke noe særlig hjelp å få, bare beskjed om å ta vanlig smertestillende.

På timen i går sjekket vi bare om det var rester. Var veldig lite igjen, men jeg syns det var fint å få det sjekka. Har hørt det ikke er vanlig å få etterkontroll så jeg var glad jeg hadde den timen. Ellers sliter jeg litt med å håndtere følelsene mine i etterkant, men det er jo dessverre lite oppfølging å få.

Så leit at du også går gjennom det nå jeg ble også helt tatt på sengen av riene, jeg har aldri født før og ante ikke omfanget av det. Jeg har ikke vært til noe kontroll hverken under eller etterpå, slik jeg har skjønt det så blir man syk hvis ikke alt er ute evt at blødningen tar seg veldig opp igjen. Det hjalp å prate med noen for meg (som du leser over her). Fortell det til noen som du føler kan møte deg på en måte som reparerer

Hva synes du er vanskeligst ifht følelsene da? (Om du vil fortelle såklart)

 

[Prinsessa*]

Ja det er nettopp de ordene der og de få minuttene de kan sitte ned med pasienten som teller . HCG blir vel aldri lik 0 da vi har naturlig noe av det i kroppen . Men hvorfor de sier det er fordi om du blir gravid igjen , så er det kjekt å vite om det er ny baby eller hcg rester , derfor vil man at du skal være sikker . Men for min del var jeg sikker fordi hcg stripsen var nesten blenda . Og ny graviditet viste sterkere.

Har man tid og ønske om å vente så gjør man det , jeg hadde ikke tid pgr alder og en samboer som jobber borte og er enda mer borte sommerstid . Så hadde jo super dårlig tid følte jeg . Så er man jo ekstra mottakelig for ny graviditet de tre første med etter SA/MA. Man skal jo være klar psykisk også , for min del hjalp det å begynne testingen raskt .

 

[E92]

Jeg sleit veldig de første dagene med en blanding av sorg og av at jeg ble avfeid tidligere på dagen av en turnuslege som mente jeg bare var «engstelig» pga blødning. Men så fikk jeg en skikkelig god prat i går med en sykepleier på gyn.avd- og det utgjorde en enorm forskjell! Jeg ble møtt på en helt annen måte enn tidligere. Bare å få høre "ja, det er fryktelig vondt akkurat når det skal ut, uff" gjorde at jeg følte meg sett og hørt de kan jo ikke gjøre noe for å stoppe spontanaborten så tidlig - det skjønner vi vel alle sammen, men de har makt til å være med på å forme hvor trygg og sett vi hører oss.
Men nå går det mye bedre med meg
Har hørt så mye forskjellig med prøving! Noen sier vent en mens, andre sier kjør på før mens, men hcg må være 0.



Så leit at du også går gjennom det nå jeg ble også helt tatt på sengen av riene, jeg har aldri født før og ante ikke omfanget av det. Jeg har ikke vært til noe kontroll hverken under eller etterpå, slik jeg har skjønt det så blir man syk hvis ikke alt er ute evt at blødningen tar seg veldig opp igjen. Det hjalp å prate med noen for meg (som du leser over her). Fortell det til noen som du føler kan møte deg på en måte som reparerer

Hva synes du er vanskeligst ifht følelsene da? (Om du vil fortelle såklart)

Så bra du fikk noen å prate med

Jeg bare ble så enormt skuffa, nå går jeg rundt og bare plutselig bryter ut i gråt for den minste lille ting. Trodde ikke jeg skulle føle meg så deppa, håper det går over snart. Gledet meg sånn over termin i april, nå blir det jo ikke noe av.

Alt håp er jo ikke ute. Det er min første SA og jeg har jo vært igjennom en vellyket graviditet tidligere og har en sønn på 2 nå(som satt på første forsøk, var kanskje litt naiv denne gangen). Vi kommer til å prøve igjen, men har bare sunket litt i "kjelleren" nå.

 

[inderligønsket]

Ja det er nettopp de ordene der og de få minuttene de kan sitte ned med pasienten som teller . HCG blir vel aldri lik 0 da vi har naturlig noe av det i kroppen . Men hvorfor de sier det er fordi om du blir gravid igjen , så er det kjekt å vite om det er ny baby eller hcg rester , derfor vil man at du skal være sikker . Men for min del var jeg sikker fordi hcg stripsen var nesten blenda . Og ny graviditet viste sterkere.

Har man tid og ønske om å vente så gjør man det , jeg hadde ikke tid pgr alder og en samboer som jobber borte og er enda mer borte sommerstid . Så hadde jo super dårlig tid følte jeg . Så er man jo ekstra mottakelig for ny graviditet de tre første med etter SA/MA. Man skal jo være klar psykisk også , for min del hjalp det å begynne testingen raskt .

Absolutt, ikke lange praten man trenger med riktig person Vi er nok klare for å begynne igjen, men blir nok sikkert litt engstelig rundt uke 9-10 neste gang også dette var vårt første graviditet og jeg begynner å få litt dårlig tid dersom vi skal bli "ferdig" til jeg er 40. Så vi fortsetter med godt mot!

Så bra du fikk noen å prate med

Jeg bare ble så enormt skuffa, nå går jeg rundt og bare plutselig bryter ut i gråt for den minste lille ting. Trodde ikke jeg skulle føle meg så deppa, håper det går over snart. Gledet meg sånn over termin i april, nå blir det jo ikke noe av.

Alt håp er jo ikke ute. Det er min første SA og jeg har jo vært igjennom en vellyket graviditet tidligere og har en sønn på 2 nå(som satt på første forsøk, var kanskje litt naiv denne gangen). Vi kommer til å prøve igjen, men har bare sunket litt i "kjelleren" nå.

Skjønner godt den skuffelsen litt rart med det, men jeg kjente på enormt med hormoner i tiden etterpå - eller rettere sagt sikkert hormonfallet man får når man går fra gravid til ikke gravid. Kroppen og hodet er egentlig innstilt på å ta vare på en baby, og så er der ingenting… jeg brukte god tid, pakket pent bort babyklær som lå fremme i en skuff. Har fremdeles helsekortet, har ikke vært helt klar for å kaste det enda. Men har fått avlyst TUL og kommet meg på beina igjen.

Det er så lov til å være skuffa og lei seg det er vondt å miste når man er så langt på vei, både fysisk og psykisk. Man føler jo at man nesten er "sikret" når det er 2 uker igjen til 12 ukers- milepælen. Det kommer så brått på og er brutalt
Vi krysser fingrene for et juni-barn

 

[E92]

Absolutt, ikke lange praten man trenger med riktig person Vi er nok klare for å begynne igjen, men blir nok sikkert litt engstelig rundt uke 9-10 neste gang også dette var vårt første graviditet og jeg begynner å få litt dårlig tid dersom vi skal bli "ferdig" til jeg er 40. Så vi fortsetter med godt mot!

Skjønner godt den skuffelsen litt rart med det, men jeg kjente på enormt med hormoner i tiden etterpå - eller rettere sagt sikkert hormonfallet man får når man går fra gravid til ikke gravid. Kroppen og hodet er egentlig innstilt på å ta vare på en baby, og så er der ingenting… jeg brukte god tid, pakket pent bort babyklær som lå fremme i en skuff. Har fremdeles helsekortet, har ikke vært helt klar for å kaste det enda. Men har fått avlyst TUL og kommet meg på beina igjen.

Det er så lov til å være skuffa og lei seg det er vondt å miste når man er så langt på vei, både fysisk og psykisk. Man føler jo at man nesten er "sikret" når det er 2 uker igjen til 12 ukers- milepælen. Det kommer så brått på og er brutalt
Vi krysser fingrene for et juni-barn

Ja, trodde virkelig det skulle gå bra. Går litt bedre i dag, men det kommer litt i bølger fremdeles. Håper neste sitter for oss

 

[Prinsessa*]

Absolutt, ikke lange praten man trenger med riktig person Vi er nok klare for å begynne igjen, men blir nok sikkert litt engstelig rundt uke 9-10 neste gang også dette var vårt første graviditet og jeg begynner å få litt dårlig tid dersom vi skal bli "ferdig" til jeg er 40. Så vi fortsetter med godt mot!

Skjønner godt den skuffelsen litt rart med det, men jeg kjente på enormt med hormoner i tiden etterpå - eller rettere sagt sikkert hormonfallet man får når man går fra gravid til ikke gravid. Kroppen og hodet er egentlig innstilt på å ta vare på en baby, og så er der ingenting… jeg brukte god tid, pakket pent bort babyklær som lå fremme i en skuff. Har fremdeles helsekortet, har ikke vært helt klar for å kaste det enda. Men har fått avlyst TUL og kommet meg på beina igjen.

Det er så lov til å være skuffa og lei seg det er vondt å miste når man er så langt på vei, både fysisk og psykisk. Man føler jo at man nesten er "sikret" når det er 2 uker igjen til 12 ukers- milepælen. Det kommer så brått på og er brutalt
Vi krysser fingrene for et juni-barn

Her også var jeg nervøs ved uke 8 etter at begge MA skjedde i uke 8 . Så var super nervøs på ul godt ut i uke 9 . Men så letta når det var fint . Men litt nervøs på ul uke 12 fordi den siste ble oppdaget da. Og hun brukte så lang tid før hun sa noe så ble nesten svett . Nå er jeg snart uke 24 . Masse lykke til

 

[splash]

Jeg hadde også en SA i uke 9. Var ikke forberedt på de smertene som fulgte der, det var som en "minifødsel". Folk snakker om blod, men ikke smerter... Heldigvis varte ikke smertene veldig lenge, men det var to runder; en for foster og en for morkake dagen etterpå. Helt grusomt. Jeg fikk ingen oppfølging etterpå, men ble spurt om jeg hadde behov for å prate med noen av både fastlegen og jordmor (da jeg ringte for å avlyse timen). Personlig hadde jeg ikke det, men synes det er fint å bli spurt.

Hos meg ble det mye tull med syklus etterpå, men etter 4 mnd ble jeg gravid igjen. Er nå i uke 6+5 (og ser etter blod hver gang jeg er på do....).