Noen som har mistet mammaen eller pappen sin?

alice_

alice_

Glad i forumet
Kjip tråd, men jeg lurer litt på om det er noen der ute, som har opplevd å miste en eller begge foreldrene sine?
Grunnen til at jeg spør, er fordi jeg selv mistet mammaen min for 5 år siden, i selvmord. Jeg har naturlig nok hatt opp- og nedturer siden da, og jeg savner henne hver eneste dag.
Hadde begynt å lært meg å leve med det, men etter jeg fant ut at jeg var gravid, og det sakte, men sikkert gikk opp for meg at jeg selv skal bli mor, har jeg kjent en gryende angst for at jeg skal bli
som henne, og ikke klare å være mamma.

I tillegg savner jeg henne helt utrolig, fordi jeg føler meg så alene. Bor jo med barnefar, og har en del familie i nærheten, deriblandt min far og hans nye familie. Min far er en aøøe tiders bestefar for min stesøsters barn, noe jeg alltid har vært glad for, fordi det er godt å se han lykkelig igjen. Men nå som jeg har informert slekt og venner om familieforøkelsen, har han bare blitt passiv og uintressert. Presterte faktisk å GLEMME at han skal bli bestefar. SÅRENDE. :(

Så om noen vet hvordan man kan takle en sånn situasjon bedre, vær så snill og kom med det. :)
 
Mistet pappaen min i kreft for seks år siden..
Savner han hver dag [:(]
Skulle ønske han fikk oppleve å bli bestefar.

Det gjør nok noe med en, når en får barn selv, tror jeg..

For meg har sorgen blitt enklere å takle med tiden, ellers har jeg ingen god løsning for hvordan det skal bli bedre.
Klem til deg[:)]
 
ORIGINAL: Pernillen

Mistet pappaen min i kreft for seks år siden..
Savner han hver dag [:(]
Skulle ønske han fikk oppleve å bli bestefar.

Det gjør nok noe med en, når en får barn selv, tror jeg..

For meg har sorgen blitt enklere å takle med tiden, ellers har jeg ingen god løsning for hvordan det skal bli bedre.
Klem til deg[:)]


Tror jeg også. Det var levelig tidligere at mamma var borte. Det var akseptert og forstått, men nå føles det som om tiden er skrudd tilbake, og det er like jævlig i dag, som det var da det sto på som verst! :/
 
Jeg mistet pappan min for snart 2 år siden, utrolig vondt, men jeg har ikke hatt noe "problem" med det egentlig..[&:]
Høres kynisk ut, men vi hadde et veldig bra forhold, men livet mitt har gått videre [:D]
Tror det hadde vært værre om det var mamma som døde.

Vanskelig i fht barna, men han fikk oppleve å være bestefar til eldstemann i 8 år, og var en super bess [8D]
og Pernille var 7 mnd når han døde. Så han rakk akkurat å bli litt kjent.

Akkurat hva som var problemet fikk jeg ikke helt tak i, men snakk med pappan din du [:D][:D]
 
Jeg mistet pappaen min i kreft for 18 år siden. Så jeg er jo bare "vandt" til å være uten en pappa, så det er vel bare sånn jeg har takla det. Selvom jeg tenker masse på han nå etter jeg fikk Thea..
 
Jeg har mistet mammaen min[:(] Tenker hver dag på hvordan ting kunne ha vært i dag, jeg
tok en del valg rett etter at mamma døde som jeg angrer litt på i dag. Var venner som prøvde
å "advare" meg med at nå er det sorgen og ikke du som handler, desverre valgte jeg å ikke lytte
på det øret. Aner ikke hvordan du skal takle dette med faren din, men forstår godt hvor sårende det
må være.
 
det er 9 år siden jeg mistet mammaen min til kreft[:(]
og jeg savner henne enda, og har tenkt spessielt mye på henne etter at jeg ble gravid, på at hun ikke får treffe barnet mitt og heller ikke min kjære samboer. Hun får ikke bli kjent med meg som et voksent menneske(jeg var 14 da hun døde)

pappaen min taklet sorgen dårlig :( og han sliter enda, det har tatt lang tid for meg å klare å tilgi noen av de tingene han har gjort og klart å si til meg, men etterhvert har jeg jo også forstått at han var tynget av sorg og ikke i stand til å tenke på noen andre.

jeg kan ikke si at jeg hvet hvordan du har det, for alle mennesker takler sorg ulikt, men du bør vite at du ikke er alene, det er folk å snakke med!
snakk om redslene og tankene dine, ikke hold det inne!!!!

Når det gjelder råd, så har jeg få, men gi deg selv tid, la det være greit å kjenne på sorgen.
det kommer alltid til å være et savn, uansett hvor mye tid som går, men etterhvert gjør det mindre vondt og det er lettere å huske og ta vare på de gode minnene.

*klem*
 
ORIGINAL: *josefine*

Jeg har mistet mammaen min[:(] Tenker hver dag på hvordan ting kunne ha vært i dag, jeg
tok en del valg rett etter at mamma døde som jeg angrer litt på i dag. Var venner som prøvde
å "advare" meg med at nå er det sorgen og ikke du som handler, desverre valgte jeg å ikke lytte
på det øret. Aner ikke hvordan du skal takle dette med faren din, men forstår godt hvor sårende det
må være.


Kjenner til den, du. Angrer mye på enkelte valg, men gjort er gjort. :/
Jeg aner ikke selv, har gått tom for håp og ideèr, for han er ikke akkurat så åpen for å snakke om ting. /:
 
Jeg mistet pappaen min i kreft for snart 5 år siden.
Savner han men det går mye lettere nå enn før. Nå kan jeg tenkte på alt det morsomme og gode ved han uten å bli trist. Han fikk aldri oppleve å møte mine barn da jeg ble gravid 1,5 mnd etter hans død.

Du må huske at du og din mor ikke er samme person. Det er jo ikke sikkert hun tok selvmord pga at hun ikke taklet morsrollen. Du må ikje bekymre deg over dette. Du blir nok en fantastisk mor for ditt barn[;)]
Innstillingen har mye å si [:)]

Dette med din far burde du snakke med han om, si at du blir såret av oppførsel hans.

Døden er aldri lett men det blir lettere å leve med med tiden.
 
ORIGINAL: ¤Katrine¤

Pappa døde fra oss når jeg var nesten 16 år. I desember i år vil det være 12 år siden. Jeg savner han faktisk mer nå enn jeg gjorde da. Men sorgen blir lettere å takle.

Jeg fikk som deg et "set-back" da jeg ble gravid. Skulle så inderlig ønske at han fikk oppleve å bli bestefar og alt som hører med når man er gravid.

Har ingen gode råd, for dette vil ikke gå over. Det vil være der, men du lærer deg og leve med det.

Kanskje du kan få snakket med JM, fastlege eller psykolog. Er greit å få luftet tankene sine så det ikke utvikler seg til svangerskaps depresjon eller fødsels depresjon.

Stor klem sendes herfra.


Ja, det er vel permanent, vil jeg tro. Skal til JM om to uker, tenker å snakke litt da. Psykolog har jeg gått til i mange år, men jeg har mer eller mindre gitt opp det, for det har ikke hjulpet den siste tiden. :/
 
det er nder et år siden jeg mistet faren min. Savner han hver gang jeg ser at guttungen går siden jeg vet hvor mye han gledde seg til å se den. Prøv å tenk på de gode minnene og jeg er sikker på at du kommer til å bli en kjempegod mor
 
ORIGINAL: Lena Levegg

Jeg mistet pappan min for snart 2 år siden, utrolig vondt, men jeg har ikke hatt noe "problem" med det egentlig..[&:]
Høres kynisk ut, men vi hadde et veldig bra forhold, men livet mitt har gått videre [:D]
Tror det hadde vært værre om det var mamma som døde.

Vanskelig i fht barna, men han fikk oppleve å være bestefar til eldstemann i 8 år, og var en super bess [8D]
og Pernille var 7 mnd når han døde. Så han rakk akkurat å bli litt kjent.

Akkurat hva som var problemet fikk jeg ikke helt tak i, men snakk med pappan din du [:D][:D]


Problemet er følelsene som kommer tilbake.

Pappa er ikke intr. i å snakke. Jeg tilhører det gamle livet hans, og han er ikke intr. i å snakke om det. :/
 
En trist tråd egentlig[:(] så trist at dere mistet mammaen og pappaen deres så alt for tidlig!! Kan ikke engang sette meg inn i situasjonen..

Klemmer til dere[:)]
 
Pappa valgte og forlate denne verden da jeg var 7 år. Han betydde mye for meg, og minnene er mange selv om jeg var så lita. Men minnene fra tiden etter han var borte sitter også sterkt i meg, og det har preget meg veldig. Pappa hadde psykose og var veldig psykisk syk, arbeidet seg bokstavelig talt i hel. Han var salgssjef i et stort selskap, og han ble utbrent, jobbe døgnet rundt omtrent... og plutselig en dag så fikk kroppen hans nok. Han hengte seg i garasjen vår.

Jeg var alltid redd for å få de samme psykiske problemene, og jeg er fortsatt redd. Noen mente han var manisk depressiv, og dette kan være arvelig.
Men jeg må bare leve videre og håpe at ikke det skjer at jeg får den samme psykiske lidelsen. Sannheten er at jeg og søskenene min har blitt sterkere og jeg tåler mye!
Hvis jeg skal gå enda dypere så vet jeg at jeg kanskje undertrykker følelsene mine, og har problemer med å innse problemer.

Det må være utrolig tungt for deg å miste mammaen din i voksen alder... Men jeg syns du virker sterk og det er jo bare et sunnhetstegn at du bekymrer deg. Jeg ser ikke noen grunn til at du skal bli en dårlig mamma fordi du mista din på så tragisk vis. Jeg tenker du også vil bli en sterkere person, og kanskje en ENDA bedre mor pga det du har gått gjennom!
Lykke til i mamma rollen![:)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp