Kjenner meg igjen og har flere venninner som har stått i det samme. Mødrene synes det er vanskelig med gråt og fedrene har et mer «gammeldags» syn på gråt og oppdragelse.
Jeg jobber selv med barn (spesialpedagog) og har lest mye om tilknytningsteorier osv. Det er vel noe forskning som viser til at det ikke er skadelig å la barnet gråte seg i søvn og en eldre generasjon som sier «det ble folk av oss og». Jeg vet at jeg var at barn som gråt meg i søvn i både seng og vogn, uten at det har gitt meg noen varige mén. Men personlig er jeg ikke komfortabel med å la datteren vår gråte seg i søvn. Så det jeg kan anbefale er Lillemini (Instagram og app). Appen koster 100 kr i måneden og er veldig fin! Mange gode tips.
Vi har slitt med søvn hele veien og har en bestemt frøken som vet hva hun vil. Jeg har ammet i søvn fra start, men nå har vi klart å
avvenne puppen ved legging ved å følge mild sugeslutt (beste av alt: ingen gråtekur). Jeg tror at barn gråter av en grunn. Det er deres måte å kommunisere på. Mannen min mener at barn gråter uansett og sånn er det med den saken. Men det har vært viktig for meg og møte hennes behov, spesielt nå som hun er så liten. Jeg tror at dersom barn føler seg sett og forstått, så blir det trygge barn.
Mye har også med barnets temperament å gjøre. Noen har barn som er fleksible og «enkle», andre har barn som krever mer. Vi har et barn med mye temperament. F.eks. har vognen vært helt krise for våres helt fra start. Begynte å trille en del korte turer når hun aksepterte det for noen uker siden. Tar henne alltid opp hvis hun gråter. Nå er vognen helt topp og hun sovner der på egenhånd (uten gråt). Det tror jeg er fordi vi har brukt god tid på å bli venn med vognen. Men samtidig kan det være at dersom mannen min hadde fått bestemme, så hadde hun grått seg i søvn i den og kanskje akseptert den på den måten og? Jeg vet ikke.. Men jeg synes det er godt og møte hennes behov, med minst mulig gråt.
Tror man må kjenne etter hva som er riktig for en selv, men i podcasten du snakker om er det vel opp/ned-metoden som nevnes (ta opp for trøst og ned igjen i seng/vogn når barnet er rolig). Har veldig troen på det kan fungere fint for noen, men ikke vår. Hun hadde nok blitt mer forvirret og sint. Det er uansett ikke farlig og prøve seg litt fram, og på denne måten møter du barnets følelser. Det er også mulig å ta dette opp med helsesykepleier. Dere finner ut av det. Lykke til
