Jeg og mannen min snakker ulike "kjærlighetsspråk" (google det..). Det byr på utfordringer, og særlig i perioder der jeg sliter med depresjon og følelsen av å ikke bety noe for noen. Da trenger jeg både fysisk og muntlig bekreftelse - noe han strever med å gi. Hans "språk" er tjenester, i tillegg til at han ikke viker en tomme. Uansett hvor grusom jeg har vært (og det har jeg vært på mine svarte dager), så står han der. Stødig. Rikker seg ikke. Det er alltid jeg som skriker og hyler om at jeg går min vei, på snart 12 år har han aldri nevnt det.
Så selv om jeg må dra et "jeg er glad i deg" ut av han to ganger i uka, og av og til "hoppe på han" for å få meg noe, så vet jeg innerst inne at han elsker meg.
Men det er vanskelig å tro når jeg har det vanskelig - og som sagt, det byr på utfordringer.
Men man har jo et valg.. man kan gå, finne seg en som snakker et språk som ligner mer på ditt.. eller så kan man bli - og prøve å løse det.
Så selv om jeg må dra et "jeg er glad i deg" ut av han to ganger i uka, og av og til "hoppe på han" for å få meg noe, så vet jeg innerst inne at han elsker meg.
Men det er vanskelig å tro når jeg har det vanskelig - og som sagt, det byr på utfordringer.
Men man har jo et valg.. man kan gå, finne seg en som snakker et språk som ligner mer på ditt.. eller så kan man bli - og prøve å løse det.
Vi er glad i hverandre og sier det daglig både til hverandre og til veslemor, men har ikke det store behovet for å sitte oppå hverandre og holde hånda hele dagen heller liksom.