Noen andre som ikke aner hva de begir seg ut på?

[naka_no]

Første graviditet, aldri vært spesielt interessert i andres babyer eller syntes babyer er spesielt søte, heller. Kan ikke si jeg gleder meg så mye til det første året …

Men så har jeg også absolutt null erfaring med spedbarn. Jeg har aldri skiftet bleie eller matet en baby, badet en baby, har vel egentlig aldri holdt en baby, engang, så har virkelig ingen anelse hva jeg har begitt meg ut på her.

Noen andre som er i samme båt? Eller har følt det sånn før? Hvordan gikk det i så fall etter fødsel?

(Bare nevner at barnet selvfølgelig er ønsket)

 

[Kjeksen]

Hei,
Jeg kan ikke si at jeg står i dine sko, da jeg ble storesøster som 16 og 18 åring til premature søsken, samt mor til to etter det.

Men, det jeg vet, er at du ikke skal bekymre deg for å ha disse følelsene. Du er ikke alene og det er ikke alle som vet hvordan ting skal gjøres.
Det er allikevel mange måter å finne ut av ting på, slik at du kan senke skuldrene.
Jeg mener å huske at de viste oss på barsel hotellet hvordan man skifter bleier og bader og slikt. Jeg kunne dette fra før men barnefaren hadde aldri vært borti baby på den måten før, og han hadde samme bekymringer som deg.
Rimelig sikker på at i disse dager så finnes det nok masse instruksjonsvideoer på YouTube også

 

[Bumblebee01]

Jeg stod i akkurat samme situasjon som deg når jeg fikk første barnet. Hadde aldri holdt en baby eller noe annet som fulgte med. Var veldig redd for at jeg ikke skulle klare det eller vite hva jeg skulle gjøre. Det jeg kan si er at det kom overraskende automatisk, og sammen med god hjelp fra barsel var jeg litt mer trygg når jeg dro fra sykehuset. Mitt beste tips er å følge magefølelsen. Den er i de aller aller fleste tilfeller riktig!

 

[Clefairy]

Jeg har det akkurat på samme måte!
Ingen av mine venner har barn, annet enn ett litt perifert vennepar som jeg har sett tre ganger etter baby ble født. Jeg har jo holdt den, men aldri skiftet bleie, vært alene med en baby eller et barn, sittet barnevakt osv.

Jeg er egentlig ikke så nervøs for det. Jeg føler det blir mer naturlig og komfortabelt når det er din egen? At instinktene kicker inn og man vet hva man skal gjøre? Håper jeg da.
Og så er det jo forbredende kurs, podcaster, bøker osv som kan hjelpe oss forberede oss litt!

 

[Fruen87]

Første graviditet, aldri vært spesielt interessert i andres babyer eller syntes babyer er spesielt søte, heller. Kan ikke si jeg gleder meg så mye til det første året …

Men så har jeg også absolutt null erfaring med spedbarn. Jeg har aldri skiftet bleie eller matet en baby, badet en baby, har vel egentlig aldri holdt en baby, engang, så har virkelig ingen anelse hva jeg har begitt meg ut på her.

Noen andre som er i samme båt? Eller har følt det sånn før? Hvordan gikk det i så fall etter fødsel?

(Bare nevner at barnet selvfølgelig er ønsket)

Jeg er ikke i dine sko. Men var det for 15 år siden. Jeg var ikke noe glad i unger. Jeg og kjæresten min hadde vert sammen i 5 år og ble enige om å få ett barn sammen. Når jeg fikk datteren min snudde det 180 grader rundt. Viste fremdeles ikke hva jeg drev med. Men jeg ble totalforandret til å elske barn. Jeg synes menneskets utvikling og spesielt barns kognitive utvikling er utrolig spennende. Når jeg var gravid var alt veldig overveldende. Følte jeg ikke hadde noe peiling på hva jeg drev med. Og var redd for å miste meg selv og min selvstendighet. Nå skal det sies at jeg var bare 20 år, men jeg tror ikke det ville hatt noe å si for jeg var ikke en barneperson. Jeg likte best steder hvor det ikke var barn typ jobb, fest, dobbeldate ect. Nå sitter jeg her og venter nr 4. Og elsker alt som har med mammarollen å gjøre. Er jo ikke sikkert den endringen kommer for deg. Men jeg fikk en åpenbaring når jeg plutselig måtte sette ett annet menneske fult og helt forran meg selv. Så ønsker deg masse lykke til ville bare si at jeg tror slike følelser og tanker er helt normalt når man venter sin første <3

 

[Naoomi]

Første graviditet, aldri vært spesielt interessert i andres babyer eller syntes babyer er spesielt søte, heller. Kan ikke si jeg gleder meg så mye til det første året …

Men så har jeg også absolutt null erfaring med spedbarn. Jeg har aldri skiftet bleie eller matet en baby, badet en baby, har vel egentlig aldri holdt en baby, engang, så har virkelig ingen anelse hva jeg har begitt meg ut på her.

Noen andre som er i samme båt? Eller har følt det sånn før? Hvordan gikk det i så fall etter fødsel?

(Bare nevner at barnet selvfølgelig er ønsket)

Jeg hadde det på akkurat samme måte når jeg ventet nr. 1! Jeg venter nå nr. 3. Jeg hadde så vidt tatt i en baby før. Aldri badet baby, aldri byttet bleie.. Det gikk likevell så fint! Det tok noen dager, så ble det mer og mer naturlig. Til slutt gikk det helt automatisk å holde, og ta vare på babyen Vil anbefale deg å spørre om mye hjelp til bleieskift og stell av babyen på barsel, og være ærlig om at dere føler dere usikre!

Jeg husker så godt etter jeg fikk første baby og hadde fått hjelp til amming på barsel, at en barnepleier tok baby opp på skuldra, og baby rapte den store rapen! Og jeg bare tenkte: hææ, er det meningen man skal rape de? Det hadde jeg aldri tenkt på.. Det kommer til å gå så fint!

 

[Zissi]

Jepp... aner ikke hvordan jeg holder en baby engang. Og jeg venter tvillinger. Man lærer seg vel dette ganske kjapt vil jeg tro..

 

[naka_no]

Jeg hadde det på akkurat samme måte når jeg ventet nr. 1! Jeg venter nå nr. 3. Jeg hadde så vidt tatt i en baby før. Aldri badet baby, aldri byttet bleie.. Det gikk likevell så fint! Det tok noen dager, så ble det mer og mer naturlig. Til slutt gikk det helt automatisk å holde, og ta vare på babyen Vil anbefale deg å spørre om mye hjelp til bleieskift og stell av babyen på barsel, og være ærlig om at dere føler dere usikre!

Jeg husker så godt etter jeg fikk første baby og hadde fått hjelp til amming på barsel, at en barnepleier tok baby opp på skuldra, og baby rapte den store rapen! Og jeg bare tenkte: hææ, er det meningen man skal rape de? Det hadde jeg aldri tenkt på.. Det kommer til å gå så fint!

Ååå herregud det kommer til å være meg. Det kommer til å være sååå mange ting jeg aldri har tenkt på at jeg skal tenke på

Jeg får prøve å spørre om alt mulig på barsel, før de sender meg hjem til å klare meg på egen hånd

Hva gjør man når man ikke vet hva man skal gjøre? Jeg har alltids noen venninner med barn jeg kan spørre, men frykter litt å stå der midt på natten alene og bare hva gjør jeg nå?

 

[naka_no]

Jeg stod i akkurat samme situasjon som deg når jeg fikk første barnet. Hadde aldri holdt en baby eller noe annet som fulgte med. Var veldig redd for at jeg ikke skulle klare det eller vite hva jeg skulle gjøre. Det jeg kan si er at det kom overraskende automatisk, og sammen med god hjelp fra barsel var jeg litt mer trygg når jeg dro fra sykehuset. Mitt beste tips er å følge magefølelsen. Den er i de aller aller fleste tilfeller riktig!

Krysser fingrene for at gjemmer seg et instinkt av noe slag i meg også (Og at ikke alle de døde potteplantene er noen indikasjon på noe )

 

[naka_no]

Jeg har det akkurat på samme måte!
Ingen av mine venner har barn, annet enn ett litt perifert vennepar som jeg har sett tre ganger etter baby ble født. Jeg har jo holdt den, men aldri skiftet bleie, vært alene med en baby eller et barn, sittet barnevakt osv.

Jeg er egentlig ikke så nervøs for det. Jeg føler det blir mer naturlig og komfortabelt når det er din egen? At instinktene kicker inn og man vet hva man skal gjøre? Håper jeg da.
Og så er det jo forbredende kurs, podcaster, bøker osv som kan hjelpe oss forberede oss litt!

Godt å vite at det ikke bare er meg, i alle fall!!

Podcaster og bøker høres smart ut. Jeg aner egentlig ikke hva som finnes der ute, er det noen podcaster av typen spedbarn for dummies?

Skulle ønske de kom med bruksanvisning

 

[Naoomi]

Ååå herregud det kommer til å være meg. Det kommer til å være sååå mange ting jeg aldri har tenkt på at jeg skal tenke på

Jeg får prøve å spørre om alt mulig på barsel, før de sender meg hjem til å klare meg på egen hånd

Hva gjør man når man ikke vet hva man skal gjøre? Jeg har alltids noen venninner med barn jeg kan spørre, men frykter litt å stå der midt på natten alene og bare hva gjør jeg nå?

Det kommer til å gå veldig fint! Å spørre masse og bli vist stell, bading og amming på barsel er gull verdt. Så vil det føles som det mest naturlige i verden etter dere har gjort det noen ganger I de aller fleste tilfeller er magefølelsen din som mamma riktig!

 

[Astrantia]

Første graviditet, aldri vært spesielt interessert i andres babyer eller syntes babyer er spesielt søte, heller. Kan ikke si jeg gleder meg så mye til det første året …

Men så har jeg også absolutt null erfaring med spedbarn. Jeg har aldri skiftet bleie eller matet en baby, badet en baby, har vel egentlig aldri holdt en baby, engang, så har virkelig ingen anelse hva jeg har begitt meg ut på her.

Noen andre som er i samme båt? Eller har følt det sånn før? Hvordan gikk det i så fall etter fødsel?

(Bare nevner at barnet selvfølgelig er ønsket)

Sniker fra august. Vi er også helt 100% blanke! Jeg holdt en baby bittelitt for første gang i fjor, hjelpes, det ble med den ene gangen Vi skal på flere kurs hos helsestasjonen og har allerede gitt uttrykk til jordmor der at vi virkelig ikke kan noen ting Men det var hun ikke bekymret for i det hele tatt og mente det kom til å gå så fint Tenker jeg skal spørre masse på barsel, håper de har tid der. Ellers tenkte jeg å bruke forumet til tips også Og YouTube!

 

[baby.on.board]

Føler deg, jeg har heller aldri holdt i en baby, i hvert fall ikke skiftet bleie, badet, koset, i det hele tatt håndtert en baby. Føler ikke jeg har "mammaarmer" eller er en typisk trygg, god mamma. Håper virkelig instinktene kommer av seg selv