Noen andre som er "skuffa"? Langt!

Tjolahopp

Tjolahopp

Glad i forumet
Før jeg skriver noe mer må jeg bare si at jeg er utrolig glad og
takknemmelig for at jeg er gravid. Det var en planlagt baby og
jeg vet så altfor godt at det ikke er en selvfølge å få det til.
Jeg gleder meg masse, masse til lillebror kommer i juni!!

Men.. Denne graviditeten har ikke blitt sånn som jeg hadde
håpet. Jeg er så heldig at jeg har to fine svangerskap bak meg,
to ok fødsler og to kjempefine døtre! Når vi bestemte oss for
å prøve på en lillesøster eller lillebror gledet jeg meg masse til
å gå gravid og kose meg. Strutte med magen, kjenne spark.
Hadde bestemt meg for at siden dette ble siste gang skulle jeg
virkelig passe på å nyte alt sammen.

Men så ble det ikke helt sånn som jeg tenkte. I uke 5 kom kvalmen.
den varte til uke 14 ca. I uke 9 begynte jeg å blø. Småblødde til
uke 20. Fikk et par dager "fri" før jeg fikk sterke magesmerter i
uke 21. Ble lagt inn og etter masse undersøkelser endte de med
å fjerne blindtarmen (de er enda ikke 100% sikre på at den virkelig
var betent..). Fikk et par dager hjemme etter operasjonen før jeg
fikk nye smerter, nå både i mage og rygg. Tilbake på sykehuset
hvor det ble konstatert kraftig uvi som var på veg mot nyrene.
Fikk dra hjem på nåde med penicillinkur.
Fikk en to ukers sykemelding og beskjed om å ta det med ro.
Jeg kom meg etter operasjonen og uvi'en, men mens jeg var
hjemme ble kynnerene mine bare flere og flere og verre og verre.
På jordmorkontrollen i uke 24 ble jeg sendt rett på føden -hun
var redd jeg hadde premature rier..
Nå er jeg 26 uker og har vært tre ganger på føden for å måle
livmorhalsen. Den er heldigvis ikke påvirket av kynnerene mine så
jeg er bare så "heldig" at jeg har masse vonde kynnere med nedpress..
Og nå har bekkenet klikket helt, så legen sykemeldte meg ut
svangerskapet..

Jeg koser meg fortsatt med spark og magen som vokser altså,
men det ble slett ikke sånn jeg hadde trodd. Jeg er så sliten av
vondter og bekymringer at jeg i perioder griner bare noen ser på
meg..hehe.
Heldigvis har lillebror i magen hatt det fint hele veien. Han har
kommet seg gjennom blødninger, narkose, operasjon og sterke
smertestillende.

Er det lov å være bittelitt skuffa? Og å håpe på at de siste 14 ukene
blir med litt færre bekymringer?

Gleder meg til sommeren jeg!! :)
 
Huff da:(  Jeg syns absolutt du har goood grunn til å være bittelitt skuffa over at dette svangerskapet ikke ble som du hadde tenkt og regnet med..Og jeg skjønner også at det umulig kan være lett å bare "kose" seg når den ene nye bekymringen og belastningen tar over etter den andre. Håper at ting roer seg litt nå, og at du klarer å bare nyte og slappe av den siste tiden. Det er deg vel undt syns jeg:)
 
off... du har virkelig hatt flere utfordringer ved dette svangerskapet.. Synes absolutt du har rett til å "klage" litt.. Er jo klart en blir sliten av så mye motgang...  Det er derfor vi er her, så "lett på trykket" og slipp ut all frustrasjon! 

Krysser fingrene for at det blir noen rolige uker nå frem mot termin! Og han lillegutten i magen din må jo være en skikkelig tøff kar! 
 
Ikke alltid det blir som vi hadde tenkt nei... Men krusser fingrene for at det nå er over og at du får kose deg resten:)
 
Jeg har ikke på langt nær hatt alle de plagene du har hatt hele veien, men allikevel hater jeg å gå gravid. Klarer ikke nyte hverken voksende mage (jeg ser jo bare feit ut, ikke gravid.....) eller den konstante gnukkingen mot ribben på høyre side (det var sånn med storesøster også, og jeg holdt på å bli gal). Jeg er selvsagt takknemlig for at jeg kan bli gravid og at vi venter barn, men selve graviditeten skulle jeg gjerne hoppet over... 
Men jeg kan virkelig skjønne at du er skuffet! Jeg sa til meg selv at jeg skulle nyte neste graviditet, men jeg er vel igrunn skuffet over meg selv som ikke klarer å like det å være gravid. Jeg gleder meg sånn til å være ferdig med det her og til lilleputt er på utsiden av magen!

Men, lykke til fremover! Håper du kan få et fint siste trimester og at fødselen også blir flott :)
 
Ja, det har du lov til med tanke på alt du har vært gjennom! Krysser fingrene for at den siste tiden av svangerskapet blir fin :o)
 
Kjenner meg så igjenn.
Vi skulle egentlig ikke ha flere barn da jeg har en 14 åring med store adferdsproblemer og dårlig psykisk helse. Men siden ting roet seg og et år gitt smertefritt uten store utbrudd bestemte vi oss for en liten familieøkning:)

Etter 2 sa satt endelig spiren. Men i uke 10 forsvant min 14 år gamle rebell og var borte i 2 uker, da vi endelig fant han var han sterkt preget av forskjellige ulovlige stoffer og vi bestemte oss for å sende han på en instutisjon der han kunne få proff hjelp 24/7.

Som gravid og hormonell  og  som mor generelt var dette en grusom avgjørelse som virkelig tok nattesøvn og all vett og forstand fra meg.

Samtidig fikk jeg den femte barnesykdom og lungebettenelse, så jeg har også vært inn og ut av kk en million ganger, og hver gang finner de noe nytt. Først store muskelknuter, så vekstavvik.

I midten av Januar ble jeg permitert fra jobben, og er blitt "navklient" de har enda ikke klart å registrere papirene mine og dermed er kontoen tom:P Så ingen babyting er blitt kjøpt inn.

Kjenner så godt igjenn det du sier om å gråte, føler alle ser på meg med triste, trøstende øyne og det gjør ikke akkuratt ting bedre, da gråter jeg iallefall.

Men jeg må og få si at jeg gleder meg over sprellemannen i magen og håper at ho ikke merker så godt til den svarte skyggen som har lagt over oss i det siste, men som SKAL forsvinne sammen med vinteren.

Oi oi, dette ble virkelig et langt klagebrev, men var godt å få det ut:)

Ønsker deg masse lykke til, og håper av vi får nyte de siste ukene, (kjenner det hjelper på at vi går mot lysere tider)
Klem
 
Ååå, du ar virkelig hatt nok å stri med så langt i svangerskapet ser jeg. Skjønner godt at du er litt skuffa og at du ikke klarer å bare kose deg med magen når det er sånn. Håper virkelig siste trimester blir bedre for deg. Har sett flere eksempler på at de som har slitt mye de første to er i knallform den siste tiden :) Skal krysse fingrene for deg! Lykke til :)
 
Jeg å er "skuffa"

Først kom blødningene som kom i uke 6 til uke 18... Sykemeldt og mye bekymringer.

Så Magevondter og høyt blodtrykk og fullt sykemeldt...

Nå masse vann i kroppen, høyt blodtrykk, truende svangerskaps forgiftning og hodepine+ bekymringer...

Men som du å sier, så gleder jeg meg veldig over å kjenne spark :) 

Vi får holde ut og prøve å nyte det vi kan :)

Klem
 
Tusen takk alle sammen :)
Det er godt å få tømt seg litt uten å føle seg som et dårlig menneske.
Jeg prøver å ikke "plage" mannen så mye med alle tankene mine.
Han har jo vært gjennom alt sammen han også. Selv om han ikke
føler det på kroppen så er det jo hans barn også, og han har vært
mye redd for helsa mi. Spesielt når jeg var til operasjon og han satt
hjemme med ungene og ikke visste hva som skjedde.
Han har vært helt super gjennom alt sammen. Han har stått opp med
ungene hver dag, leverer og henter i barnehagen og på skolen. Hjelper
til med lekser og er med på fritidsaktiviteter. Han gjør alt jeg ikke
har orket, og han gjør det uten å klage. Jeg håper formen blir bedre
nå på slutten så jeg kan delta litt mer hjemme!
Godt at ungene er så store at de forstår det meste som skjer :)

Lillebella -du har jammen hatt ditt å stri med du også! Krysser fingre
for oss begge! :)
 
Klem til deg også smama :)
 
En stor klem til deg!
Selvfølgelig har du lov å være skuffa. Det ble ikke sånn som du hadde sett for deg,det ble ikke sånn som forventingene dine mente det skulle bli.
Jeg har hatt 2 spy-svangerskap & gått ned 10 kg med mine 2. Denne gangen ble ikke noe unntak. 
Jeg er også litt skuffet,skuffet over å ikke kunne kose meg 100 % i dette svangerskapet som så mange andre får gjøre. (dette er også mitt siste),men nå må jeg bare heve hode mitt,se frem til at jeg får den lille på bryste mitt. Så vet jeg at det er over,selv om ønsket mitt er å få nyte et svangerskap fullt ut,ble det ikke helt sånn denne gangen heller.
Masse lykke til! :-)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp