Jeg har såvidt fått bli kjent med lille fosteret i magen gjennom å få høre hjertelyd og å få se hjertet banke der inne, på ultralyd. Likevel kjenner jeg at jeg elsker det lille vesenet der inne mer og mer for hver dag som går 
1. trimester kan virkelig være nervepirrende, men for en fantastisk tid likevel!
Men. Det er noe jeg føler ødelegger litt og det gjør meg ganske trist. Jeg mistrives sterkt med deler av jobben min, mer spesifikt hvordan man har blitt behandlet i sykefraværsoppfølging, lønnsvilkår, samt en kollega som jeg krasjer totalt med. Jeg har tidligere trivdes godt i lignende jobber (som var vikariater), men i denne jobben (som er fast, og som jeg har hatt i noen år) har jeg hele veien følt at ting har vært halvveis, dårlig fulgt opp og at man ikke blir verdsatt. Jeg er ikke alene om å føle på det. Jeg har prøvd alt jeg kan å søke andre jobber, men det er veldig vanskelig i arbeidsmarkedet i mitt yrke. Å skulle skifte beite eller til noe annet/på siden av det jeg er utdannet til, hadde vært et gigantisk nederlag for meg, da dette er det eneste jeg vil gjøre. Situasjonen blir ikke bedre av å bytte til noe annet.
Jeg er lei meg, frustrert og sint over at denne jobben stadig skal sette ned livskvaliteten min. Som da jeg var sykemeldt ble ting så utrolig mye verre av den elendige oppfølgingen, og nå som jeg er gravid skal jeg ikke bare få gå og kose meg med å bære på barnet mitt, jeg må bære på denne dritten også. Ingen på jobb bryr seg heller noe om at jeg har hatt det veldig vanskelig da jeg var sykemeldt.
Jeg går i terapi, men skulle helst sett at noen på jobben bare sa noen ord med beklagelse. I det aller minste.
Noen andre her som er eller har vært i lignende situasjon, og som kan dele litt tanker eller erfaringer her?
1. trimester kan virkelig være nervepirrende, men for en fantastisk tid likevel!Men. Det er noe jeg føler ødelegger litt og det gjør meg ganske trist. Jeg mistrives sterkt med deler av jobben min, mer spesifikt hvordan man har blitt behandlet i sykefraværsoppfølging, lønnsvilkår, samt en kollega som jeg krasjer totalt med. Jeg har tidligere trivdes godt i lignende jobber (som var vikariater), men i denne jobben (som er fast, og som jeg har hatt i noen år) har jeg hele veien følt at ting har vært halvveis, dårlig fulgt opp og at man ikke blir verdsatt. Jeg er ikke alene om å føle på det. Jeg har prøvd alt jeg kan å søke andre jobber, men det er veldig vanskelig i arbeidsmarkedet i mitt yrke. Å skulle skifte beite eller til noe annet/på siden av det jeg er utdannet til, hadde vært et gigantisk nederlag for meg, da dette er det eneste jeg vil gjøre. Situasjonen blir ikke bedre av å bytte til noe annet.
Jeg er lei meg, frustrert og sint over at denne jobben stadig skal sette ned livskvaliteten min. Som da jeg var sykemeldt ble ting så utrolig mye verre av den elendige oppfølgingen, og nå som jeg er gravid skal jeg ikke bare få gå og kose meg med å bære på barnet mitt, jeg må bære på denne dritten også. Ingen på jobb bryr seg heller noe om at jeg har hatt det veldig vanskelig da jeg var sykemeldt.
Jeg går i terapi, men skulle helst sett at noen på jobben bare sa noen ord med beklagelse. I det aller minste.
Noen andre her som er eller har vært i lignende situasjon, og som kan dele litt tanker eller erfaringer her?