Hei! Jeg hadde en ul kontroll ifm tvillingsvangerskap i uke 30+ den 10.12. Da så legen at jeg var veldig hoven og ba meg avlegge en urinprøve. Jeg hadde vært hos legen 1 1/2 uke før, og der var alt greit. Så da hun legen på ul oppfølging kom inn igjen sa jeg bare: La meg gjette, ingen proteiner i urinen. Men denne gangen var ting annerledes. Hun sa jo, det var det. Hun målte blodtrykket mitt i tillegg, som var også ganske høy. Hun sa det kan være tilfeldig og sa at man noen ganger har protein i urinen på dette tidspunktet av døgnet. Hun sa jeg skulle komme med en morgenurinprøve dagen etter og så skulle de måle blodtrykket igjen. Jeg tenkte jo 10 minutt inn ferdig. Jeg skulle også til tannlegen denne dagen. Da jeg kom til sykehuset med urinprøve i bagasjen og ante fred og ingen fare, ble jeg møtt av en jordmor som sa jeg skulle ta ctg. Jeg gjorde det, og ringte til tannlegen for å avtale neste mandag, da jeg ikke hadde klart å komme den dagen tidsmessig.
Da lo jeg nå og ventet. Jordmor kom tilbake og sa det var protein i urinen og jeg hadde også en del rier. Hva for noe? Jeg hadde ikke en gang følt noen rier! Det førte til at de målte livmorhalsen. Den var litt forkortet men helt greit (2,7 cm). Men da proteinen var så høyt, fikk jeg jeg diagnosen svangerskapsforgiftning. Jeg følte meg helt super duper, bortsett fra bekkenløsning og masse vann i kroppen som gjorde det vanskelig for meg å gå eller stå. Jeg ble innlagt til observasjon med en gang. I løpet av de neste to uker ble det gjort tests, barna ble lyttet til med ctg hver morgen og kveld. Mandag den 14.12. Fikk jeg syke hodepine som resulterte i oppkast og null matlyst. Jeg kunne ikke ta imot beskjeder, skrudde av telefon, ingen visste hva som forgår. Dette varte i en uke. Men litt etter litt stabiliserte alt seg igjen, og jeg fikk fra lille juleaften lov å dra ut på permisjon. Hele veien var ting fint med barna, alle leger sa de hadde det helt strålende i magehuset. Natten den 26./27.12. følte jeg at kynnere ble sterkere, jeg våknet flere ganger av å måtte presse. Men det var ikke vondt. Dette fortsatte også natten 27./28. og 28./29. Men når jordmor tok ctg morgen 29.12. så jeg at hver gang jeg hadde en litt kraftig kynner, gikk hjertefrekvensen til tv1 ned ganske kraftig. Da jordmor kom tilbake for å sjekke min ctg, gjorde jeg henne oppmerksom på dette og hun sa hun ville snakke med legen.
Etter litt kom ei annen jordmor inn og sa hun tar meg med ned til føde-avdeling. Legene ville observere om min lille magegutt droppet i hjertefrekvensen hele veien. Så ble jeg liggende med ctg i to timer. Jeg ringte til fedrene og sa hva som hadde skjedd, og én av dem kom, da han hadde fri uansett.
Kl 12 kom en lege inn og sa at de ser et mønster, men at det ikke er veldig farlige dropp enda. De ville se det litt an de neste timer for å bestemme hva de skulle gjøre, men sa at om ikke dette blir annerledes, blir det mest sannsynlig KS samme ettermiddag. Jeg ringte pappa nr.2 og han kom også. Lillegutt viste samme mønster og vi visste at dette komme til å ende i KS samme dag.
På den ene siden hadde jeg sykt lyst å se dem og å holde dem, men jeg følte meg ikke klar. Ikke enda. Jeg ønsket så inderlig å komme til uke 34 for å gi dem en enda bedre start på livet. Jeg hadde også så utrolig lyst å føde vaginalt. Men som lille gutten min reagerte på kynnere som ikke hadde påvirket livmorhalsen en gang, hadde ikke han taklet en vanlig fødsel.
Jeg følte meg mindre og mindre klar jo mer operasjonen nærmet seg, med hver nål som ble stukket inn på meg, for å ikke snakke om spinalbedøvelsen. Det eneste positive var at overlegen, som hadde fulgt meg siden uke 14, sa at hun skal operere.
Den 29.12.2020 kl 17:06 og 17:07 ble mine barn født. Gutten min kom ut og sa ingenting, men han tisset. Jeg fikk ikke se ham, da de tok ham vekk til undersøkelse med en gang. Jenta mi kom skrikende til verden. Gud så hun skrek av full hals! Så var begge plutselig vekke, og med dem begge pappaene (de er et par, jeg er single). Jeg var alene på operasjonsbordet. Noen kom plutselig inn med mine to vakre skapninger, rullet i et håndkle, presset dem på mitt ansikt og stakk ut igjen med dem. Jeg hadde fått beskjed at det bare tar to timer i overvåkning for spinalbedøvelsen var ute og jeg skulle kunne gå og se barna mine. Men nei, pappaene koste med dem, hadde dem på brystet, ikke jeg. For å presisere her- jeg er ikke noe surrogat, vi skal alle tre dele på barna våre. Grunnen til at de holdte meg tilbake var mitt høye blodtrykk. Jeg måtte ligge der i 6 timer før jeg fikk lov til å gå. Det var så vanskelig for meg å ligge der uten å se mine barn.
Nå har det gått 4 dager siden forløsning. Og jeg føler meg- som overskriften sier- som et nervevrak. Jeg klarer ikke å slutte å gråte. Jeg gråter når jwg ser barna mine. Jeg er stolt og takknemlig. Men jeg føler på en slags sorg og kan ikke sette fingeren på. Jeg savner å være gravid med mine barn! Jeg vil ha dem tilbake i min mage- noen uker til! Inntil i går kom ikke en dråpe melk. Og heldigvis var det ei på nyfødtintensiven med tilleggsutdanning som viste meg hvordan jeg skulle få gang på produksjonen. Det var en lettelse å se de første dråper!
Jeg føler meg også skyldig fordi en del av meg ønsket ikke noe annet enn å bli ferdig med hele svangerskapet. Ting var så tung og vondt til slutten. Men 96 kg - mest vann- ift 63 som jeg vanligvis pleie å veie, pluss bekkenløsning pluss svangerskapsforgiftning ble ting veldig vanskelig. Likevel skulle jeg ønsket at jeg kunne ha vært i seng resten av svangerskapet . Jeg er klar over at dette er nonesense. Gutten hadde ikke klart seg mer og jenta veide jo 600 g mindre enn han- viset seg at morkaka hennes var vesentlig mindre enn hans og navlesnoren hennes kjempe kort.
Jeg bare gråter og gråter og gråter og vet i grunn ikke hborfor. Jeg er så sykt redd for at plutselig en av dem får en infeksjon eller annet. Hittil klarer de seg fint, men de er på nyfødtintensiven. Det vil si jeg er på barsel i 7. etasje, de er i 3. etasje. Her på barsel er det en haug med mødre med terminbarn som kvitter seg med dem på natten slik at de får sove. Jeg klarer ikke sove. Jeg vil bare til mine barn 24/7. Jeg skjønner ikke at kvinner bare gir barna hele natten til jordmødre slik at de får sove.
Som sagt, jeg gråter av ingenting og jeg forstår meg ikke selv. Det er ikke meg å være så emosjonell. Kanskje noen som har opplevd lignende?
Da lo jeg nå og ventet. Jordmor kom tilbake og sa det var protein i urinen og jeg hadde også en del rier. Hva for noe? Jeg hadde ikke en gang følt noen rier! Det førte til at de målte livmorhalsen. Den var litt forkortet men helt greit (2,7 cm). Men da proteinen var så høyt, fikk jeg jeg diagnosen svangerskapsforgiftning. Jeg følte meg helt super duper, bortsett fra bekkenløsning og masse vann i kroppen som gjorde det vanskelig for meg å gå eller stå. Jeg ble innlagt til observasjon med en gang. I løpet av de neste to uker ble det gjort tests, barna ble lyttet til med ctg hver morgen og kveld. Mandag den 14.12. Fikk jeg syke hodepine som resulterte i oppkast og null matlyst. Jeg kunne ikke ta imot beskjeder, skrudde av telefon, ingen visste hva som forgår. Dette varte i en uke. Men litt etter litt stabiliserte alt seg igjen, og jeg fikk fra lille juleaften lov å dra ut på permisjon. Hele veien var ting fint med barna, alle leger sa de hadde det helt strålende i magehuset. Natten den 26./27.12. følte jeg at kynnere ble sterkere, jeg våknet flere ganger av å måtte presse. Men det var ikke vondt. Dette fortsatte også natten 27./28. og 28./29. Men når jordmor tok ctg morgen 29.12. så jeg at hver gang jeg hadde en litt kraftig kynner, gikk hjertefrekvensen til tv1 ned ganske kraftig. Da jordmor kom tilbake for å sjekke min ctg, gjorde jeg henne oppmerksom på dette og hun sa hun ville snakke med legen.
Etter litt kom ei annen jordmor inn og sa hun tar meg med ned til føde-avdeling. Legene ville observere om min lille magegutt droppet i hjertefrekvensen hele veien. Så ble jeg liggende med ctg i to timer. Jeg ringte til fedrene og sa hva som hadde skjedd, og én av dem kom, da han hadde fri uansett.
Kl 12 kom en lege inn og sa at de ser et mønster, men at det ikke er veldig farlige dropp enda. De ville se det litt an de neste timer for å bestemme hva de skulle gjøre, men sa at om ikke dette blir annerledes, blir det mest sannsynlig KS samme ettermiddag. Jeg ringte pappa nr.2 og han kom også. Lillegutt viste samme mønster og vi visste at dette komme til å ende i KS samme dag.
På den ene siden hadde jeg sykt lyst å se dem og å holde dem, men jeg følte meg ikke klar. Ikke enda. Jeg ønsket så inderlig å komme til uke 34 for å gi dem en enda bedre start på livet. Jeg hadde også så utrolig lyst å føde vaginalt. Men som lille gutten min reagerte på kynnere som ikke hadde påvirket livmorhalsen en gang, hadde ikke han taklet en vanlig fødsel.
Jeg følte meg mindre og mindre klar jo mer operasjonen nærmet seg, med hver nål som ble stukket inn på meg, for å ikke snakke om spinalbedøvelsen. Det eneste positive var at overlegen, som hadde fulgt meg siden uke 14, sa at hun skal operere.
Den 29.12.2020 kl 17:06 og 17:07 ble mine barn født. Gutten min kom ut og sa ingenting, men han tisset. Jeg fikk ikke se ham, da de tok ham vekk til undersøkelse med en gang. Jenta mi kom skrikende til verden. Gud så hun skrek av full hals! Så var begge plutselig vekke, og med dem begge pappaene (de er et par, jeg er single). Jeg var alene på operasjonsbordet. Noen kom plutselig inn med mine to vakre skapninger, rullet i et håndkle, presset dem på mitt ansikt og stakk ut igjen med dem. Jeg hadde fått beskjed at det bare tar to timer i overvåkning for spinalbedøvelsen var ute og jeg skulle kunne gå og se barna mine. Men nei, pappaene koste med dem, hadde dem på brystet, ikke jeg. For å presisere her- jeg er ikke noe surrogat, vi skal alle tre dele på barna våre. Grunnen til at de holdte meg tilbake var mitt høye blodtrykk. Jeg måtte ligge der i 6 timer før jeg fikk lov til å gå. Det var så vanskelig for meg å ligge der uten å se mine barn.
Nå har det gått 4 dager siden forløsning. Og jeg føler meg- som overskriften sier- som et nervevrak. Jeg klarer ikke å slutte å gråte. Jeg gråter når jwg ser barna mine. Jeg er stolt og takknemlig. Men jeg føler på en slags sorg og kan ikke sette fingeren på. Jeg savner å være gravid med mine barn! Jeg vil ha dem tilbake i min mage- noen uker til! Inntil i går kom ikke en dråpe melk. Og heldigvis var det ei på nyfødtintensiven med tilleggsutdanning som viste meg hvordan jeg skulle få gang på produksjonen. Det var en lettelse å se de første dråper!
Jeg føler meg også skyldig fordi en del av meg ønsket ikke noe annet enn å bli ferdig med hele svangerskapet. Ting var så tung og vondt til slutten. Men 96 kg - mest vann- ift 63 som jeg vanligvis pleie å veie, pluss bekkenløsning pluss svangerskapsforgiftning ble ting veldig vanskelig. Likevel skulle jeg ønsket at jeg kunne ha vært i seng resten av svangerskapet . Jeg er klar over at dette er nonesense. Gutten hadde ikke klart seg mer og jenta veide jo 600 g mindre enn han- viset seg at morkaka hennes var vesentlig mindre enn hans og navlesnoren hennes kjempe kort.
Jeg bare gråter og gråter og gråter og vet i grunn ikke hborfor. Jeg er så sykt redd for at plutselig en av dem får en infeksjon eller annet. Hittil klarer de seg fint, men de er på nyfødtintensiven. Det vil si jeg er på barsel i 7. etasje, de er i 3. etasje. Her på barsel er det en haug med mødre med terminbarn som kvitter seg med dem på natten slik at de får sove. Jeg klarer ikke sove. Jeg vil bare til mine barn 24/7. Jeg skjønner ikke at kvinner bare gir barna hele natten til jordmødre slik at de får sove.
Som sagt, jeg gråter av ingenting og jeg forstår meg ikke selv. Det er ikke meg å være så emosjonell. Kanskje noen som har opplevd lignende?
Håper du får noen gode råd her, jeg ville bare si at selvfølgelig er dette tungt for deg, og det er lov å gråte. Masse! 
Og ganske slitsomt. Å få barn er jo en enorm omveltning og ekstra når det ikke går «etter boka».
også var det ikke hele natten heller, og det tror jeg nok ikke er tilfeller ved din barsel heller. Det var noen timer og de går ofte inn til mor om babyen viser tegn til å ville die. Noen er også så dårlige etter fødsel at de ikke klarer å ta vare på babyen en hel natt.
Jo, bedre, men ikke helt solskinn enda. Er vanskelig å måtte dele ungene mine, kjenner jeg. Hadde ikke trodd at jeg klarer å være alene med dem, men faktisk trives jeg kjempe godt med det! Det er noen ting som enda stikker også med tanke på svangerskap i seg selv og fødselen, når jeg ser andre av min termingruppe som ennå går gravid og får sin drømmefødsel. Er veldig lei meg at det ble hks, selv om det rasjonelle hjernen min sier at jeg skal være glad for at det går bra med dem. Kommer langsomt men sikkert inn i mamma-rollen og synes det er fantastisk, sånn ellers.