Nervøs førstegangsgravid

Ellemelle92

Ellemelle92

Forelsket i forumet
Kjenner jeg blir veldig nervøs når jeg tenker på alt jeg ikke vet om spedbarn og hvordan det er å være mamma. Syns det er så mye å vurdere og tenke på. Utstyr, klær, hvordan en skal håndtere en baby, amming, soving osv osv. Og det er vel sikkert helt normalt. Men er det sånn en bare skjønner etter hvert og finner ut av? Eller må jeg lese meg opp på alt mulig.. ?

Disse tankene kom skikkelig plutselig her i dag. Ble litt satt ut og på gråten fordi jeg er så nervøs. Er vel hormonene som slår til også. Andre som har det slik?

PS: gleder meg så klart også veldig mye til å bli mamma! Bare litt overveldende alt sammen :-)
 
Hadde det samme selv når jeg fikk gutten [emoji4] var da andregangsgravid men førstegangsfødende. Var da 24 år og drit nervøs [emoji23] men vet du hva... det gikk bra [emoji4] tok 1 dag om gangen. Hadde jeg vansker spurte jeg mamma eller jordmoren min eller helsestasjonen. I tillegg brukte jeg ammehjelpen.no. De var livreddende! Samt var jeg på forum, for der kan være flere som sliter og da er det godt å prate sammen. For der vil det være flere førstegangsmødre samt flergangsmødre som har kunnskap og råd å komme med.

Så det du går igjennom nå er totalt vanlig [emoji4]
 
Får slike innfall iblant jeg og. Er så spent på hvordan jeg og mannen vil takle dette nye mennesket. Heldigvis har vi en del i kretsen som har fått barn før oss som vi har "observert" håndteringen av. Men tror nok det noen ganger blir litt overveldende når man står midt i det selv.
Tror vi som førstegangsmødre kommer til å takle det meste fint. Til tross for noen øyeblikk fylt med angst, tvil og tårer[emoji14] vi må huske at dette har mennesker gjort i tusener av år (før helsehjelp og google). Vi kommer sikkert til å feile litt iblant, men vi hadde ikke vært her idag hvis vi ikke hadde tålt små feil på veien:)
Er hvert fall dette jeg forteller meg selv for å bevare roen[emoji12]
 
Jeg får også øyeblikk av total panikk. Disse to små menneskene er 100% avhengige av meg (og mannen) for å overleve. Her er det i tillegg to stykker som forhåpentligvis melder sin ankomst, så noen ganger er jeg omtrent på gråten av tanken på at jeg må løse å ha med meg begge disse over alt. Samboeren min jobber i tillegg borte, så jeg blir mye alene. Mine foreldre og svigers, og generelt nettverket er 3 timers kjøretur unna... Men jeg prøver også å tenke at dette har mødre og fedre klart i tusenvis av år uten hjelpemidlene vi har i dag, og vi klarer mye mer enn vi tror! :-)
 
Jeg har det helt likt!

Eneste jeg føler jeg har nogenlunde oversikt over er hvilke store ting som må på plass. Sånn som seng, bilsete og stellebord. Men spesielt når det gjelder hvor mye klær og hva slags og annet småting både til meg og baby vet jeg ikke hvor jeg skal starte engang. Har satt det litt på vent for blir bare stressa hver gang jeg prøver å finne ut av det..
Og aner ingenting om hvordan jeg håndterer en baby sånn i hverdagen :o prøver derfor ikke å tenke så mye på det heller [emoji23]
 
Kjenner meg igjen! Får innimellom småpanikk og tenker "pokker, hva har vi gjort?!" [emoji23]
Men tenker det er positivt da, viser jo at man tar det hele alvorlig. Og tenker at det er bedre med panikken nå enn etter at ungen har kommet?[emoji6][emoji23]
 
April2018lykke skrev:
Jeg har det helt likt!

Eneste jeg føler jeg har nogenlunde oversikt over er hvilke store ting som må på plass. Sånn som seng, bilsete og stellebord. Men spesielt når det gjelder hvor mye klær og hva slags og annet småting både til meg og baby vet jeg ikke hvor jeg skal starte engang. Har satt det litt på vent for blir bare stressa hver gang jeg prøver å finne ut av det..
Og aner ingenting om hvordan jeg håndterer en baby sånn i hverdagen :eek: prøver derfor ikke å tenke så mye på det heller [emoji23]
Klikk for å utvide …
Haha ja det er akkurat slik jeg har det liksom! Har klart å skyve det litt bort fordi jeg ikke liker å bekymre meg, men i går så bare raste alt litt. Føler meg mye bedre i dag da, og særlig etter å få lese alle fine ord her og vite at jeg ikke er alene :-) Vi skal nok klare det vi også som alle andre!
 
Ga92 skrev:
Jeg får også øyeblikk av total panikk. Disse to små menneskene er 100% avhengige av meg (og mannen) for å overleve. Her er det i tillegg to stykker som forhåpentligvis melder sin ankomst, så noen ganger er jeg omtrent på gråten av tanken på at jeg må løse å ha med meg begge disse over alt. Samboeren min jobber i tillegg borte, så jeg blir mye alene. Mine foreldre og svigers, og generelt nettverket er 3 timers kjøretur unna... Men jeg prøver også å tenke at dette har mødre og fedre klart i tusenvis av år uten hjelpemidlene vi har i dag, og vi klarer mye mer enn vi tror! :)
Klikk for å utvide …
Ja hjelpes, litt glad vi bare skal ha en. Ellers hadde nok panikken kommet mye oftere her hvertfall! Det er hvertfall en veldig fin tanke det med at alle har klart dette før oss :-) den fant jeg litt trøst i <3
 
Niomi88 skrev:
Hadde det samme selv når jeg fikk gutten [emoji4] var da andregangsgravid men førstegangsfødende. Var da 24 år og drit nervøs [emoji23] men vet du hva... det gikk bra [emoji4] tok 1 dag om gangen. Hadde jeg vansker spurte jeg mamma eller jordmoren min eller helsestasjonen. I tillegg brukte jeg ammehjelpen.no. De var livreddende! Samt var jeg på forum, for der kan være flere som sliter og da er det godt å prate sammen. For der vil det være flere førstegangsmødre samt flergangsmødre som har kunnskap og råd å komme med.

Så det du går igjennom nå er totalt vanlig [emoji4]
Klikk for å utvide …
Litt godt å vite at jeg ikke er alene! :-) og veldig fint at vi har så mange muligheter til å finne ut av ting. Jeg har også både søster og mamma og spør om hjelp, så vi får håpe det ordner seg. Og det gjør det helt sikkert. Men overveldende når det dukker opp tusenvis av tanker og spørsmål i hodet på en gang, og jeg ikke får sortert det nok til å spør om det. Men sikkert lurt å ta en dag i gangen som du sier :-)
 
BabyBluum skrev:
Får slike innfall iblant jeg og. Er så spent på hvordan jeg og mannen vil takle dette nye mennesket. Heldigvis har vi en del i kretsen som har fått barn før oss som vi har "observert" håndteringen av. Men tror nok det noen ganger blir litt overveldende når man står midt i det selv.
Tror vi som førstegangsmødre kommer til å takle det meste fint. Til tross for noen øyeblikk fylt med angst, tvil og tårer[emoji14] vi må huske at dette har mennesker gjort i tusener av år (før helsehjelp og google). Vi kommer sikkert til å feile litt iblant, men vi hadde ikke vært her idag hvis vi ikke hadde tålt små feil på veien:)
Er hvert fall dette jeg forteller meg selv for å bevare roen[emoji12]
Klikk for å utvide …
Det var en veldig fin tanke, som jeg fant mye trøst i :-) tusen takk <3
 
Ikke vær redd for å spørre HS og folk i rundt deg etter hvert, mye kan man ikke forberede seg på som alt annet her i livet :) Men noen spesifikke ting du kanskje lurer på kan man sette seg inn i allerede nå. Kanskje kjøpe en mamma bok om du ikke allerede har gjort det? :)
 
Dette kommer til å gå helt fint :)
Var selv veldig nærvøs før jeg fikk sønnen min i nevene, men fant en indre ro når han kom.
Tror kanskje hele kroppen min visste at han (og nå jenta som ligger i magen) er den viktigste personen i hele verden og at jeg kommer til å gjøre hva som helst for at han skal ha det bra, og da forsvant mye av frykten.

Er selv nærvøs for å bli tobarnsmor nå :P Men det er vell mer utfordringene ved å balansere en 2 åring og en baby jeg er nærvøs for :P

Men et tips til førstegangsmødre, møt andre mødre i hverdagen.
Gå på babysang, eller mammatrim eller lignende. Det er gull verdt og det er de eneste personene som virkelig har et genuint ønske å snakke og å høre om babyer hele dagen lang ;)
 
Fruen<3 skrev:
Dette kommer til å gå helt fint :)
Var selv veldig nærvøs før jeg fikk sønnen min i nevene, men fant en indre ro når han kom.
Tror kanskje hele kroppen min visste at han (og nå jenta som ligger i magen) er den viktigste personen i hele verden og at jeg kommer til å gjøre hva som helst for at han skal ha det bra, og da forsvant mye av frykten.

Er selv nærvøs for å bli tobarnsmor nå :p Men det er vell mer utfordringene ved å balansere en 2 åring og en baby jeg er nærvøs for :p

Men et tips til førstegangsmødre, møt andre mødre i hverdagen.
Gå på babysang, eller mammatrim eller lignende. Det er gull verdt og det er de eneste personene som virkelig har et genuint ønske å snakke og å høre om babyer hele dagen lang ;)
Klikk for å utvide …

Ja, det faller vel på plass litt etter hvert. Men en rar og skummel tanke å ha ansvar for et helt nytt lite liv. Men heldigvis er jeg ikke alene :-)
Har både en søster og ein venninne som har baby, som jeg prater mye med om ting i graviditeten og nå etter hvert også hvordan det blir når han kommer og hva jeg trenger osv. Men er jo redd for gjøre ting feil.. men innerst inne vet jeg at dette skal vi klare og finne ut av etter hvert :-)
 
Jeg tror jeg lever ennå i benektelse, at jeg har ikke rukket å tenke så langt fremover ennå...
 
Ellemelle92 skrev:
Ja, det faller vel på plass litt etter hvert. Men en rar og skummel tanke å ha ansvar for et helt nytt lite liv. Men heldigvis er jeg ikke alene :)
Har både en søster og ein venninne som har baby, som jeg prater mye med om ting i graviditeten og nå etter hvert også hvordan det blir når han kommer og hva jeg trenger osv. Men er jo redd for gjøre ting feil.. men innerst inne vet jeg at dette skal vi klare og finne ut av etter hvert :)
Klikk for å utvide …

Hvem er sjef over hva som er rett og gale i oppdragelse og omsorg? Det finnes hundrevis av svar på hva som er rett og gale, men samme svar trenger ikkje gjelder for alle barn ;)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp