MammaSkeiv
Flørter med forumet
Jeg står i et dilemma.. Sønnen min blir to år om tre uker. Faren hans og jeg var aldri i et forhold, og han truet meg med både det ene og det andre under svangerskapet. Da junior ble født, hørte jeg heller ingenting fra han, før han var bikket 6-7 uker og dåp sto like rundt hjørnet. Da var det jeg som tok kontakt. Jeg har lagt alt til rette for at barnefaren har kunnet besøke sønnen sin (20 min i bil unna...), og følt at jeg har mast litt, faktisk. Jeg sa flere ganger at det er nå eller aldri, han får ikke komme busende inn i livet hans når han er tre år +. Far har alltid vært god til å snakke for seg, kommet med unnskyldninger og latt være å holde avtaler vi har gjort både på sms, telefon og face to face.
Han har altså sporadisk sett sønnen sin. I 2014 såg han sønnen sin to ganger ila seks mnd, og tilsammen 5 ganger på hele året. Junior aner jo ikke hvem denne mannen er, og for ham er han en fremmed mann..
Nå er saken den at jeg og min samboer har vært samboere i snart et år og junior kaller også henne mamma - for det er det hun er - en mamma med hele seg! Jeg følte på det at det burde ligge en avtale mellom meg, junior og barnefar om samvær og lagde til to solide og lovlydige avtaler - en med samvær annenhver onsdag i to timer, og en uten samvær og kontakt i det hele tatt. Han skrev under førstnevnte. Han har nå hatt to samvær med sønnen sin, men jeg merker at det strider mot alt jeg står for.. Dette fordi sønnen min blir usikker rundt fremmede og bruker lang tid på å bli "varm i trøya" rundt fremmede. Han har etter to samvær vært klengete etterpå, skal kun sitte på fanget og kose og vært vanskelig å legge etterpå. Dette er ulikt han, for han er superaktiv og har sjelden tid til å sitte på fanget. Kosete er han, men dere skjønner, håper jeg. Jeg synes det er urettferdig at junior skal få besøk av en fremmed mann to timer annenhver onsdag, uten at han skjønner bæra av det. Det går ikke med mer samvær heller, da vi har flyttet to ferger unna.
Jeg har mest lyst å si til barnefar at det ikke er rette tidspunktet å begynne med samvær på, og at vi heller kan prøve på igjen når junior skjønner mer og kan fortelle hva han selv vil. Barnefar har en sønn til på 6 år han ikke har noe kontakt med, selvvalgt, for der også har de prøvd å få til både det ene og det andre..
Jeg er redd for at barnefar en dag bare driter i sønnen sin igjen, og vi som mamma'er må sitte igjen som den stygge ulven. Jeg ønsker heller at han skal få bestemme selv når han klarer det, for akkurat nå virker det mer som en belastning enn glede for han å møte "faren sin"...
Noen som har råd? Noen som har "nektet" samvær?
Det skal sies at bf ikke én gang har brydd seg om hvordan det har gått når jr har vært innlagt på sykehus, vært syk, startet i barnehage osv osv. Han er en egoist og veldig umoden, for å si det sånn.
Han har altså sporadisk sett sønnen sin. I 2014 såg han sønnen sin to ganger ila seks mnd, og tilsammen 5 ganger på hele året. Junior aner jo ikke hvem denne mannen er, og for ham er han en fremmed mann..
Nå er saken den at jeg og min samboer har vært samboere i snart et år og junior kaller også henne mamma - for det er det hun er - en mamma med hele seg! Jeg følte på det at det burde ligge en avtale mellom meg, junior og barnefar om samvær og lagde til to solide og lovlydige avtaler - en med samvær annenhver onsdag i to timer, og en uten samvær og kontakt i det hele tatt. Han skrev under førstnevnte. Han har nå hatt to samvær med sønnen sin, men jeg merker at det strider mot alt jeg står for.. Dette fordi sønnen min blir usikker rundt fremmede og bruker lang tid på å bli "varm i trøya" rundt fremmede. Han har etter to samvær vært klengete etterpå, skal kun sitte på fanget og kose og vært vanskelig å legge etterpå. Dette er ulikt han, for han er superaktiv og har sjelden tid til å sitte på fanget. Kosete er han, men dere skjønner, håper jeg. Jeg synes det er urettferdig at junior skal få besøk av en fremmed mann to timer annenhver onsdag, uten at han skjønner bæra av det. Det går ikke med mer samvær heller, da vi har flyttet to ferger unna.
Jeg har mest lyst å si til barnefar at det ikke er rette tidspunktet å begynne med samvær på, og at vi heller kan prøve på igjen når junior skjønner mer og kan fortelle hva han selv vil. Barnefar har en sønn til på 6 år han ikke har noe kontakt med, selvvalgt, for der også har de prøvd å få til både det ene og det andre..
Jeg er redd for at barnefar en dag bare driter i sønnen sin igjen, og vi som mamma'er må sitte igjen som den stygge ulven. Jeg ønsker heller at han skal få bestemme selv når han klarer det, for akkurat nå virker det mer som en belastning enn glede for han å møte "faren sin"...
Noen som har råd? Noen som har "nektet" samvær?
Det skal sies at bf ikke én gang har brydd seg om hvordan det har gått når jr har vært innlagt på sykehus, vært syk, startet i barnehage osv osv. Han er en egoist og veldig umoden, for å si det sånn.
det med bf ville jeg bare latt gå sin gang uten for mye mas
