negtive tanker og følelser

[Jente24år]

Flere som har negative tanker og føleser ang svangerskapet? Har begynt å gå opp for meg at jeg faktisk er gravid, og tenker på alle realitetene som man møter når babyen kommer. Tenker på alle tingene man går glipp av, fester, ferieturer og generell tid og kos med kjæresten. Travle hverdager osv.
Jeg og kjæresten har snart vært sammen i 6 mnd, og det er jo ikke lenge, men vi har det så utrolig bra ilag, og det føles som vi har kjent hverandre på årevis. Vi tok valget om å prøve å få barn, å nå er jeg 10+6 uker på vei. Har blandede følelser ang det hele. Er redd for at vi forhastet oss... Noen andre i samme båt?

 

[Eliz92]

Det er nok helt normalt. Er en overgang å gå fra kjærester til foreldre. Ja babyen vil komme først en stund. Det vil komme tider hvor du nærmest ikke taklet at kjæresten tar på deg (amming og baby hele dagen) du blir sliten. Men det blir bedre jeg har ærlig talt ikke savnet fester. Du vil antagelig miste noen venner og treffe nye venner med barn. Her er dette nr 2. Så vet hva jeg går til. Men jeg vet det vil bli tøft her også. Med 2 små som krever oppmerksomhet.

 

[Solblom]

Det er nok helt normalt. For min del gleder jeg meg til nattevåk og kalde middager - etter 6 års iherdig prøving på å få ett til barn. Snart 40 og veldig ferdig med festing og sånn, hehe

Lykke til!

 

[FrkVerpesyk]

Flere som har negative tanker og føleser ang svangerskapet? Har begynt å gå opp for meg at jeg faktisk er gravid, og tenker på alle realitetene som man møter når babyen kommer. Tenker på alle tingene man går glipp av, fester, ferieturer og generell tid og kos med kjæresten. Travle hverdager osv.
Jeg og kjæresten har snart vært sammen i 6 mnd, og det er jo ikke lenge, men vi har det så utrolig bra ilag, og det føles som vi har kjent hverandre på årevis. Vi tok valget om å prøve å få barn, å nå er jeg 10+6 uker på vei. Har blandede følelser ang det hele. Er redd for at vi forhastet oss... Noen andre i samme båt?

Sniker litt fra marsforumet

Jeg tror det er veldig vanlig å ha slike tanker uansett hvor gammel man er når man velger å få barn! Selv var jeg 33 da jeg fikk barn for første gang, og hadde da tatt lang utdannelse i utlandet, jobbet i syv år, kjøpt leilighet, og reist masse over hele verden med venninner og med samboeren min. I det hele tatt kan man si jeg hadde gjort "alt" før jeg ble gravid, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg var genuint klar for å stifte familie da jeg ble gravid, det var både ønsket og planlagt

Til tross for dette må jeg innrømme at det stakk litt i hjertet når venninnene mine dro på ferie til Sri Lanka og andre eksotiske steder mens jeg var "stuck" hjemme gravid og uten andre reiseplaner enn å besøke svigers på Vestlandet... Men datteren min er nå snart to og jeg lover deg, det er så mye glede forbundet med det å ha barn! Jeg er nå gravid på nytt og gleder meg masse, så jeg føler faktisk mye mindre på "fear of missing out" denne gangen siden jeg vet at det er så verdt det

Du kan derfor trøste deg med at (a) det er så verdt det når nurket melder sin ankomst, og (b) siden du er så ung når du får barn, så vil du senere når du er på min alder (jeg er nå 35) være ferdig med småbarnsfasen for lengst, så da kan du reise og kose deg både med og uten barn

 

[Mamstilen]

Hadde det veldig sånn med første. Den største trøsta jeg kan komme med et at det BLIR bedre, og nå er guttungen vår snart 2 år og neste er på vei, frivillig og planlagt ♡

 

[laban igjen....]

Vil anbefale dere å ta litt kjæresteturer,dra på kino,ut å spise, så lenge du er i form. Kos dere sammen nå,før den lille kommer til verden. Og husk at man kan dra på ferie med de små også Siden vi får i februar (som også datteren min er født i) så er det en fin str på dem når sommeren kommer Husker det var så koselig å dra på båttur til Danmark, trille med en liten bebi som lå å så på deg å smilte Dra på badestranda osv. Hadde barnevakt så hun var et halvt år. Var på fest,men ville være hjem til henne Nå er jeg 38 år og er ikke så ivrig på fest lenger.
Prøv å kos deg med tiden framover klem fra meg

 

[Februar?]

Jeg har hatt det sånn jeg også. Tenker ikke bare på fester og kjæresteting som faller bort, men mer med våkenetter, hormonell periode og mye slit. Vi venter nr 4 så jeg vet hva jeg går til.

 

[Familiedrømmen]

Er 21 år, vært sammen med sambo i over fem år. Vi har ønsket oss barn "lenge", men jeg studerer fortsatt, så vi bestemte oss for å vente til jeg visste jeg tok rett utdanning, og jeg snart er ferdig. Han jobber 100%, jeg studerer og har fast helgestilling ++ utenom.
Vi fester lite, er mye med venner (der flertallet har barn), og alt vi gjør på fritiden blir bare ekstra gøy (og slitsomt) med et barn.
Jeg gleder meg til våkennetter, grining og frustrasjon, fordi jeg vet hvor mye kjærlighet dette barnet vil gi oss. Jeg tenker at vi i tillegg til kjærestetid endelig også kan få familietid.

 

[Behappybee]

Dette er tredjemann og jeg tenker slikt. Vi som hadde fått barna store nok til skole og begynte å kjenne på fritiden om morgenen og lettere med barnevakt. En del av meg tenker at dette bare er en brøkdel av livet mitt og jeg vil ikke gå glipp av de barna jeg hadde drømt om. Babyer er jo så fantastisk at jeg blir helt tussete når de er i nærheten. Venninnene mine som har de barna de vil ha føler seg ikke tussete når det er babyer i nærheten. Kommer nok ikke til å angre på å ha fått et barn, men vil nok angre på å ikke ha fått det barnet.

 

[mammstil3]

Opplevde samme tanker med første barnet mitt som nå blir 7, men da var jeg bare 21. Det gikk over så snart jeg satt der med nurket i armene og mammafølelsen kom for fullt.