Gruer meg til fødsel, men også til tiden etterpå. Redd for å ikke strekke til, for at forholdet til min samboer endrer seg, at jeg må nedprioritere meg selv og mine ønsker til enhver tid, engstelig for amming, sykdommer etc. Jeg prøver å tenke positivt, men må gråte litt hver dag når jeg er alene - for jeg er redd for alt dette medfører.
Er det bare jeg som ikke bobler over av glede?
Nedstemt
- Trådstarter Dirgni81
- Opprettet
SkOrPioN27
Flørter med forumet
Dette kommer til å gå bra!!!!!
La kroppen din selv bestemme under fødselen og ikke stress med det, kommer til å gå helt fint. Jeg gruet meg også til fødselen med første, men det gikk sååå mye bedre enn jeg trodde det ville, og det gikk på en måte av seg selv!
Og når det gjelder det med å nedprioritere seg selv så tror jeg ikke du kommer til å tenke på det i det hele tatt når du ser babyen din. Jeg er enkelte ganger såååå sliten at jeg ikke orker å snakke en gang, men med en gang jeg ser sønnen min og han kommer smilende eller bare kommer og koser seg med meg så alt borte på en måte. Håper du skjønner hva jeg prøver å si. :)
La kroppen din selv bestemme under fødselen og ikke stress med det, kommer til å gå helt fint. Jeg gruet meg også til fødselen med første, men det gikk sååå mye bedre enn jeg trodde det ville, og det gikk på en måte av seg selv!
Og når det gjelder det med å nedprioritere seg selv så tror jeg ikke du kommer til å tenke på det i det hele tatt når du ser babyen din. Jeg er enkelte ganger såååå sliten at jeg ikke orker å snakke en gang, men med en gang jeg ser sønnen min og han kommer smilende eller bare kommer og koser seg med meg så alt borte på en måte. Håper du skjønner hva jeg prøver å si. :)
MiloLilo
Glad i forumet
Du burde snakke om det med lege eller jordmor :) De kan berolige deg. Jeg er ikke i tvil om at det kommer til å gå bra. Fødselen går av seg selv. Det eneste du må passe på er å puste. Mammarollen kommer også ganske naturlig inn. Men hvis samboeren din ikke vil hjelpe til, blir det ganske tøft den første perioden. Kroppen trenger jo hvile etter en så stor påkjenning som en fødsel.
Ikke minst er det en ganske stor forandring det å få barn, så det er ikke det minste rart at kverna går. Men igjen, du burde snakke med noen som kan gi deg råd og veiledning, og som vet hva de snakker om :)
Lykke til!
Ikke minst er det en ganske stor forandring det å få barn, så det er ikke det minste rart at kverna går. Men igjen, du burde snakke med noen som kan gi deg råd og veiledning, og som vet hva de snakker om :)
Lykke til!
MollyMamman
Flørter med forumet
Heisann du!
Først - klem til deg!
Så, enig med MiloLilo over her, snakk med den som har ansvaret for svangerskapskontrollene dine, de kan fortelle deg mye lurt.
Når jeg leser det du skriver så tenker jeg slett ikke at du er rar eller unik, men bare at du er helt normal. Det er mange, mange, mange følelser involvert i det å bli mor og det å bli en familie, så det er ikke rart mange tanker dukker opp som man kanskje ikke har tenkt over før.
Jeg er mest glad for at du skriver at du er redd for å ikke strekke til - den følelsen har ALLE. Det kan jeg love deg. Problemene kommer først når man hele tiden føler at man ikke strekker til, det gjelder også andre steder i livet (som samboer, som arbeidstaker, osv), da kan man kalles deprimert. Mitt tips ifht til disse tankene - pass på så de ikke blir sanneheter i hodet ditt. Fordi andre mener ting er det ikke dermed sagt at det er sånn. Fordi andre klarte både to trilleturer, babysang, babysvømming, middagslaging, OG egenpleie før kl. 15 hver dag, så betyr ikke det at DU skal. Det beste tipset jeg fikk før jeg ble mamma for første gang var dette:
Husk at de 6 første ukene som ny mamma er en unntakstilstand. Ingen andre enn DU vet hvordan det SKAL være. Folk som mener noe om dette skal du bare stenge ute, og ikke høre på.
Det rådet var gull verdt for meg iallefall, vi hadde feks. veldig få på besøk på sykehuset, ingen andre enn besteforeldre på besøk den første uka, osv.
Målet mitt for hver dag var en dusj/kattevask og rene klær + en mett og ren baby. At andre mente jeg var lat/ikke strakk til, well - to hell with them sier bare jeg.
Det andre jeg er glad for at du skriver noe om er engstelsen for ammingen. Det betyr at du har gjort god research, og VET at dette ikke noe som kommer naturlig for ca 80% av kvinnene som blir mødre. Amming er VANSKELIG og krever TRENING. Er du heldig og får en baby som gjør alt riktig, du slipper unna sår og betennelser, har riktig størrelse og fasong på puppene, OG klarer slappe nok av til at melken faktisk kommer slik den skal, ja da er du HELDIG. De færreste får det nemlig sånn. Poenget mitt - hurra for at du har tenkt at dette kan bli vanskelig, for det kan det bli. Likevel - jeg er overbevist om at du er en LIKE god mamma uansett om du gir babyen din bryst eller flaske, det er MAMMINGEN som teller.
Så det så. :)
Da fikk jeg vel sagt litt...?
Og husk, ellers er vi her på forumet for å dele gleder, sorger, bekymringer og lettelser sammen med. Lykke, lykke, lykke til!
Til slutt - klemmepåigjen!