Når våre foreldre dør

Beckymams

Beckymams

Just keep swimming
Februarlykke 2015
Marsmellows-15
Litt trist emne, men er det noen her inne som har mistet mor/far/begge?

Av og til så blir man påmint av livet at det er lunefullt, og kjenner at jeg ikke helt greier å forholde meg til det faktum at mamma og pappa kommer til å dø en eller annen gang.
 
Jeg mistet pappa i -99 :(

Savner han veldig, og kommer nok alltid til å gjøre det, men etter vi giftet oss og fikk barn har savnet blitt andreledes.
Skulle så gjerne vist han at jeg faktisk giftet meg med den gutten han likte så godt.
Skulle så gjerne ha vist han mine barn
Skulle så gjerne vist barna mine han og ikke bare en grav
Skulle så gjerne fortalt om stort og smått som skjer i livet mitt
 
Jeg mistet moren min for 6år siden,da var jeg 22år.
Var utrolig tøft,da mamma var en av mine beste venner og var der uansett hva for både meg,dattera mi og mine søsken...
 
Mistet biologisk mor da e var 13 år.
Mistet biologisk far da e var 22 år.

Har fosterforeldre som lever.
 
Ikke mistet noen av dem men gubben mistet moren i 2001 var det vel og nå ser det ikke ut til at faren heller har lenge igjen
 
Har ikke mistet mine, men tenker mye på det om dagen og det gjør meg trist. Det er nok pga mange rundt deres alder som faller bort :( Heldigvis er de friske, bank i bordet, men ting kan snu fort likevel. Jeg kommer ikke til å takle det bra i hele tatt :(
 
Jeg får nesten pustebesvær av å tenke på at mine eller mannen sine foreldre skal dø en gang...
 
Mistet mamma i 2008. Nøyaktig 2 uker etter at jeg fylte 20 år. Hun var bare 47 år. Savnet er stort hver dag.
Hun møtte aldri mannen min, fikk ikke sett at jeg giftet meg. Fryktelig vondt at hun aldri får se mine to fantastiske gutter.
Hun var den som hjalp meg igjennom grusomme skole år med ekstrem mobbing. Tanken på henne var det som holdt meg tilbake fra selvmord som tenåring.
Nå i februar fikk pappa hjerteinfarkt, han ville ikke være til bry, så han fortalte meg ikke om symptomer som hadde dukket opp i forveien. Når jeg tvang han inn i ambulansen så var jeg så sint på han. Fordi han ikke ville bry meg med sinn helse og vondter, kunne jeg ha blitt foreldreløs!
Dette ble kanskje litt mer en du spurte om, men gud så deilig å få dette litt ut.
 
Mistet min far da jeg var 3 år gammel, altså da snart 24 år siden..:( Sleit mye med frykt for å miste mamma også den tiden, så alt mulig ble prøvd ut og bhg var en stor støtte!❤ Vi gikk ofte tur, og var da innom graven til pappa, slik at de andre barna fikk se hvor han lå:-)
Mamma har aldri funnet seg noen ny, det var kun pappa for hennes del❤
Jeg skulle gjerne ønske at pappa var her nå, så han kunne møtt den fantastiske samboeren min, som forresten er like handy og utadvendt som pappa var, de hadde nok kommet utrolig godt overens:-)
Oppveksten uten pappa har vært fin, samtidig som at noe har manglet hele veien.. Heldigvis har jeg en fantastisk storebror som er 15 år eldre enn meg, og som har tatt meg med på mye "far/datter-aktiviteter", så jeg har jo på én måte fått en opplevelse av å ha en voksen "farsfigur" med meg. Jeg og broder'n har et veldig spesielt og nært bånd den dag i dag, og han gleder seg enormt til å bli onkel i januar:-)❤
 
Jeg mistet pappa for 4,5 år siden da jeg var 23 år :( Han var en helt utrolig fantastisk pappa :Heartred Savner han sårt hver dag. Han rakk å være i livet til sønnen min i kun 10 uker. Er så sårt at pappa ikke får se barna mine vokse opp...
 
Sender en klem til dere som har mistet en eller begge foreldrene deres:)
 
Tenker ofte som deg. Jeg er så avhengig av mine foreldre og jeg er så redd for å miste dem:/
 
Uff det tør jeg ikke tenke på. Har til å med alle besteforeldrene mine og gruer meg veldig. Min datter er veldig heldig som har så mange.
 
Pappa døde i 2012, når jeg var gravid. Veldig leit at pappa aldri fikk møte snuppa, han hadde så mange planer for hva han skulle ta henne med på...
 
Får gåsehud av tråden ❤️ Klem til dere som deler.

Jeg har ikke mistet mine. Har en eldre stepappa enn mine jevngamle venner, så tanken har ligget på lur ofte. Min biologiske far ville jeg ikke merket om ble borte, men pappa (som eg kaller han) Han er klippen min så jeg håper jeg får ha han her lenge. Ønsker å gifte meg fort kun så jeg vet han kan følge meg opp alteret.
 
Mistet mamma for 14 år siden, rett før 40 årsdagen hennes. Savner henne veldig! Barna savner henne også på en måte, fordet om de aldri møtte henne. Spesiellt minste, gråter innimellom over at hun aldri fikk møte mormoren sin, eller bli kjent med henne.
 
Pappa døde for 9 år siden. Da jeg var 19. Han hadde det ikke bra med seg selv, og det har vært mye greier i oppveksten.
På en måte trist at han er død, men på en annen måte tror jeg det er det beste for oss alle, og jeg håper han har fred.
 
Eg mista pappa för 8 år sen. Min störta skrek er tanken på å mista mamma, faktigst så tenkte eg på detta her om
Dagen å börja gråta. Tenkte hur mycket eg kommer sakna henne
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp